Zombier kan være artig på film, disse daue skrottene som flyr – eller drar seg – rundt i desperate forsøk på å få seg en beta menneskekjøtt. De virkelig gode zombie filmene har lenge vært signert George Romero, mannen bak de klassiske Dead filmene. Men som zombiene i hans klassikere oppstår nå også Dead konseptet hans i 2007 forpakning.

 

La nå de døde være døde, men lenge leve Amish Paradise!

En liten gruppe studenter befinner seg midt ute i skauen for å lage en skrekkfilm når resten av verda går regelrett ad helvete, problemet er bare at helvete er fult og de døde gjenoppstår med en djevelsk tørst for kjøtt og blod, helst menneskelig. Igjennom kameraet til en av studentene dokumenteres en reise fylt til randen med frykt, blod, død og zombier. For som alle vet; har man det ikke på film har det ikke skjedd.
Hm, en film filmet ved bruk av håndholdte kameraer og med et dokumentarisk preg over seg, var ikke dette det samme som vi fikk servert i Cloverfield? Men for all del, vi har fått servert zombier til alle døgnets tider, vi har sett de om bord på et fly og de har herjet på universiteter. Da er det kanskje på tide at vi faktisk får et dokumentarisk blikk på disse blodlystne komposthaugene som vandrer rundt.
Det er bare ett problem, George Romero var riktignok en pioneer og legende i sin tid, men med Diary of the Dead fremstår han som en blek skygge av seg selv. Spenningen uteblir og det gjør også skrekken og horroren zombier er så kjente for. I stedet legges all vekten på å vise oss hvordan det er å befinne seg midt opp i dette helvete. Litt som Cloverfield. Forskjellen er bare at Cloverfield fremsto som realistisk og troverdig, man fikk virkelig følelsen av at historien var festet på film ved hjelp av et håndholdt kamera brukt av virkelige personer. Diary of the Dead blir til tider for glattpolert og fremstår som en merkelig inneavla blanding av dokumentar og Hollywood kommersialisme.
Til tross for alt dette, og en gjeng med ukvalifiserte skuespillere finnes det et og anna lyspunkt. Ei scene med en amish bonde tar kaka og sluttscenen er helt fantastisk, denne viser virkelig hva denne filmen kunne ha vært om den hadde blitt gjort riktig.

Oppsummering

En særdeles lite interessant film man normalt sett ikke hadde brydd seg om var det ikke for det faktum at Romero skrev og regisserte den. Spenning og horror er fraværende, men med ei god humor scene og ei fantastisk sluttscene kan det nesten være verdt tiden å se den. I alle fall om alle venna dine er på ferie, doffen har daua og det er halvannen meter snø utenfor døra.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende