Til tross for en lang rekke virkelig gode produksjoner de siste årene har Norge fortsatt vært en lilleputtstat hva film angår. Med begrensede midler og et fåtall virkelig gode skuespillere har vi blitt vant til å se de samme ansiktene gang på gang samtidig som det har kommet en del labre produksjoner for hver virkelig gode. Med Max Manus har den norske filmbransjen gått løs på sitt største prosjekt noensinne og det hersker ingen tvil om at denne filmen vil ha mye å si for den norske filmbransjen fremmover; en flopp vil sette oss flere år tilbake mens en suksess muligens vil resultere i blod på tann og flere store filmer i tiden som kommer.

Den andre verdenskrigen er godt i gang, tyskerne fosser frem og Norge har falt. Stortinget prydes av et Nazi flagg, i gatene marsjerer tyske soldater og den norske nasjonalfølelsen er i fare for å måtte vike en gang for alle for det tyske imperiet.
Litt tidligere er Max Manus en av nordmennene som meldte seg frivillig til å gå til krig i Finland, etter endt tjeneste kommer Max akkurat tidssnok hjem til å se tyskerne marsjere i Karl Johans gater 9 april. Men for Max er det uaktuelt å la tyskerne ta over landet han er født i, landet han elsker,  landet han er villig til å dø for. Sammen med kompisene Gregers Gram, Gunnar Sønsteby, Kolbein Lauring og ett par til starter de Norges første illegale avis. Men ord vinner ingen krig, for denne guttegjengen utarter det seg til en kamp på liv og død. Sammen skaper de Norgeshistoriens mest berømte – og kanskje mest betydningsfulle – sabotasjegruppe med senkingen av Donau som deres høydepunkt. Men som Max så brutalt får erfare er krig ingen lek og når fienden styres av selveste Adolf Hitler kan idealistiske valg fort få alvorlige konsekvenser med døden til følge. Dette er historien om en av Norgeshistoriens mest myteomspunende  menn, dette er historien om idealisten som ble en sabotør av rang, dette er historien om Max Manus!

Etter å ha tuslet lykkelig ut av kinosalen kan jeg ikke si annet enn at jeg virkelig gleder meg til å se hva den norske filmbransjen serverer oss i tiden som kommer, for Max Manus er ikke bare den største norske produksjonen noensinne med sine rundt 55mill i budsjett, men det er kanskje også den mest betydningsfulle av de alle.
Max Manus – basert på et manus av Thomas Nordseth-Tiller – er nemlig noe så sjeldent som et usminket og ærlig krigsportrett hvor realismen er selveste ryggraden i historien. Nordseth-Tiller har gjort absolutt ingenting for å glorifisere noe eller gjøre helter ut av de involverte, alle og en har de sine styrker og svakheter, vi får et dyptgående innblikk i hvordan krigen forvandler en gruppe unge og uskyldige individer til å bli de dyktigste sabotører og ikke minst de verste nervevrakene. Ansvaret for regien tilfalt Espen Sandberg og Joachim Rønning, de to herrene gjør slettes ikke skam på manuset de har fått utlevert. For med ca 55mill til rådighet har de to lykkes med noe som mange ikke trodde skulle være mulig; de forvandler dagens Oslo til Oslo anno 1940. Karl Johan dekket med tyske soldater, vanlig borgere i datidens klær, skrifttyper, musikk, språk; de to lykkes med å skape en komplett atmosfære som det skal mye til for å ikke la seg imponere over.

Noe mindre imponerende er ikke skuespillerne som har ansvaret for å fremstille disse norske sabotørene. I en – som vanlig – stabil hovedrolle møter vi nåtidens kanskje dyktigste mannlig skuespiller; Aksel Hennie. Mannen har servert oss kraftprestasjoner på løpende bånd og mange har vært sterkt kritiske til at en så fremtredene skuespiller skulle spille hovedrollen i Max Manus, for hva om Aksel som person tok fokusert bort fra Max og historien som skal fortelles? Jeg kan med hånda på hjertet si at alle som har ment på dette har tatt grundig feil. Aksel er skuespilleren som for alltid vil lide for sin spilleglød og sin evne til å sette seg inn i rollene, som et resultat blir han brukt (altfor) ofte i mangel på andre gode skuespillere og det er vanskelig å ikke tenke “jasså, Aksel Hennie igjen ja”, men i Max Manus byr unge Mr Hennie på noe som kan kalles en “ut av seg selv” opplevelse. Fra den unge og idealistiske Max Manus tar han oss med på en forvandling som resulterer i en Max Manus som endelig innser krigens alvor og hvordan hans handlinger påvirker de rundt han.
En av de tingene som imponerte meg mest ved dette rollegalleriet var at Aksel spiller Max på en så naturlig måte at fokuset er like mye på de rundt han som på han, og rundt han finner vi et særdeles stabilt støtteapparat i form av Nicholai Cleve Broch, Knut Joner, Viktoria Winge, Ken Duken, Christian Rubeck, Petter Næss og Pål Sverre Valheim Hagen. Flertallet har du sikkert ikke hørt om tidligere, men det vil du nok. Alle og enhver innehar nemlig den samme egenskapen som Aksel Hennie; de spiller sine rollefigurer så naturlig og troverdig det går  og på den måten medvirker de til å skape et miljø hvor ingen stikker seg ut som pr-kåte dotter a’la mange Hollywood filmer.

Til tross for gode effekter og tilsvarende gode skuespillere er det ikke dette som virkelig gjør denne filmen til en filmatisk perle utenom det vanlige. Det er realismen og nøytraliteten. Filmen og personen – la oss kalle det konseptet – Max Manus er ikke ute etter å servere oss en ridder på hvit hest, det er ikke ute etter å skape falske heltebilder eller fremstille alle tyskere som noen sadistiske jævler som selveste satan har spyttet ut fra casa del helvete, nei, Max Manus gjør sitt ytterste for å fremstille historien og personene så virkelig som det er mulig å komme. Dermed klarer filmen det nesten umulige; den er bare seg selv mens publikummet selv må ta en stilling i forhold til filmens store spørsmål; var det egentlig verdt det og hva ville vi selv ha gjort i en tilsvarende situasjon?

Max Manus anno 2008 er en fantastisk godt gjennomført produksjon hvor de involverte strekker seg så langt som mulig for å ta oss med tilbake til krigens horrible dager. Med fantastiske spesialeffekter, tidsriktig musikk og kostymer, tilnærmet karakterskuespillere og et fantastisk god og realistisk driv lyktes Max Manus med det umulige i forhold til undertegnede; den engasjerte meg fra første til siste scene, og selv når denne omtalen går mot en slutt sitter jeg fortsatt og grubler over filmens store spørsmål samtidig som jeg prøver å innse hva jeg nettopp har vært vitne til; en filmopplevelse av de sjeldne, og den er Norsk! Forrige generasjonen hadde Flåklypa Grand Prix, vi har Max Manus!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende