Når den første Transporter filmen kom i 2002 satt jeg bare å gliste rund baut samtidig som jeg jublet. I en filmverden hvor konvensjonelle regler latet til å gjelde i enhver filmproduksjon kom plutselig denne actionfylte bomba av en film, i hovedrollen møtte vi den überkule Jason Statham og formelen var like enkel som den var genial: action, humor og mer action. Det handlet om å være kul, å bryte allmenngodkjente regler og ha det moro. Noe mindre moro ble det ikke når oppfølgeren kom i 2005. Det hele ble dratt enda lenger og det var omrent umulig å ikke la seg underholde av denne humørbomba som tok det hele til et urealistisk nivå. Men hvor langt kan man egentlig dra det før det blir for dumt?

Frank Martin har tatt seg en velfortjent ferie og etter en ikke altfor anstrengende dag med fisking uten fisk bør kvelden bli av den stille sorten. Men når det raser en svart Audi A6 igjennom veggen står Frank nok en gang med begge beina godt plantet i en situasjon av den leie sorten. Ferien er så absolutt avlyst, og med ei bombe rundt håndleddet og diplomatdatteren Valentina i baksetet setter Frank alle krefter inn på å redde dagen på sin helt spesielle måte. Drapsmenn, bomber og livstruende situasjoner hører med til jobben, men når den sjarmerende Valentina gjør litt mer inntrykk enn forventet står Frank foran sin farligste situasjon noensinne; hvordan takler man egentlig sine egne følelser når man samtidig må gjøre sitt ytterste for å ikke bli sprengt ad skogen?

Progresjon! Hemmeligheten bak enhver suksessfull filmserie og Transporter sagaen har vært intet unntak. Med toeren som overgikk eneren glatt på det meste burde alt ligge til rette for at del 3 skulle kunne blåse oss ut av setet med stil. Hadde nå bare alle involverte innsett at man ikke kødder med en suksessformel så kunne det her ha blitt ganske så bra det.
Som seg hør og bør for denne serien står Luc Besson nok en gang bak manuset, men om det skyldes et nytt ambisjonsnivå eller sterk senilitet har mannen valgt å gå ganske så langt bort fra Transporters grunnkonsept. De hasardiøse actionscenene og den lettfattelige humoren har blitt byttet ut til fordel for en langt mer personlig og dyptgående kjærlighetshistorie. Sikkert en god ide på papiret om man har hatt litt innabords, men når man velger å forandre så drastisk på et konsept og attpåtil gi regiansvaret til en person som Olivier Megaton (!) er det noe som ikke stemmer. Ikke at jeg har noe personlig imot Megaton, men mannen må ha noen seriøst små cojones og muligens ett par ekstra X-kromosomer. Fremfor å prioritere manusets actionscener legger mannen stor vekt på de roligere og karakterutviklende sekvensene. Langsomme panoreringer, romantisk lyssetting, fokus på kroppsspråket. Her skal vi virkelig lære de involverte å kjenne. Actionscenene på sin side er faktisk ikke så ille, men de lider også hardt under regissøren underdimensjonerte nøtter. Det virket som om Megaton har vært redd for å tøye strikken og servere oss litt urealistisk action a’la toeren.

Jason Statham spiller nok en gang Frank Martin med stil men takket være nettopp det søtladne manuset mister dessverre Statham litt av denne råe kulheten fra de to foregående Transporter filmene. Mannen blir rett og slett litt for voksen i forhold til denne rollefiguren. Men frykt ei, han er fortsatt kul nok til å sette alle de andre i skyggen. Hva folk gikk på når de lot Natalya Redkova få rollen som filmens love-interest aner jeg ikke, men helt sundt kan det umulig ha vært. Dama får her sin filmdebut og forhåpentligvis sin filmavskjed. Hun skal fremstå som mystisk, sjarmerende, tøff og morsom, men ender opp med å variere fra mistilpassa til helt på bærtur. Fruen eier neppe mer enn to toneleier og det blir en anelse ufrivillig lattervekkende når hun fremfører romantiske kommentarer på samme måte som de mer temperamentsfulle.

Transporter 3 er på mange måter undertegnedes store mareritt. Filmen er for så vidt underholdene samtidig som den er en middelmådighet. Ved å vike så langt fra grunnkonseptet setter denne filmen seg i en vanskelig situasjon hvor fansen går glipp av det de forventer samtidig som den appellerer til et nytt – og kanskje mer modent – publikum. Selv savner jeg den lekne humoren og atmosfæren fra de to første filmene. Om man sammenligner de tre med livet til en mann kan vi si at den første var den hyperaktive ungen mens toeren var den risikosøkende ungdommen som ville pushe strikken så langt det gikk. Treeren fremstår mer som pjokken i slutten av tenåra som lider av en alvorlig kjønnsidentitetskrise. Denne filmen ender dermed opp som denne seriens store fallossymbol.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende