Det var nok mange som ble lettere overrasket når den første X-Men filmen feiet over oss; både fans og vanlige kinogjengere lot seg underholde nok til at det kom to gode oppfølgere. Det mange imidlertid ønsket seg var en film om Wolverine – X-mens store stjerne – og nå som den endelig er her er det et spørsmål alle stiller seg: Er den verdt ventetiden? Så absolutt!

Etter et par hundre år med forskjellige kriger back to back med sin halvbror Victor Creed har Logan/Wolverine fått nok og trukket seg tilbake til de kanadiske fjellene sammen med sitt livs kjærlighet. Lei av å drepe for regjeringen har han vendt ryggen til alt han noen gang har kjent, inkludert sin halvbror, men når hans kjære blir brutalt drept av Victor er tørsten for hevn et faktum. Med et skjellett av metall og et brennende ønske om hevn setter han i gang en intens jakt hvor bare en ting er sikkert; står du i veien bør du komme deg bort fortere enn svint om du har livet kjært.

XMOW har i motsetning til X-Men triologien en langt vanskeligere oppgave, for hvor triologien hadde en bestemt historie å fortelle fordelt på tre filmer tar XMOW utgangspunkt i X-Men universets kanskje mest komplekse figur og med litt under to timer til rådighet er kildematerialet altfor omfattende til at alt kan serveres like dyptgående. Og det er her filmens største – og eneste – svakhet ligger. Filmens manus introduserer oss for mang en interessant karakter, den gir oss en stor mengde korte glimt av Wolverines fortid og den serverer oss en lang rekke sidehistorier. Ambisjonene er det ingenting i veien med, men når spilletiden er så kort som den er sier den så altfor ofte A uten å si B. Som dedikert fan føler man seg ofte snytt rent historiemessig og for den normale kinogjengeren vil filmen få et utpreget popcornpreg over seg.

Historien til side; kjøp deg den største bøtta med popcorn, la de små grå få en kort ferie og len deg tilbake for Wolverine er en særdeles underholdene affære totalt blottet for respekt av de med dårlig hjerte. Som Wolverine møter vi nok en gang Hugh Jackman og noe er – etter denne filmen – utenkelig. Jackman spiller dette menneskelige beistet med den største selvfølgelighet og tilfører karakteren en perfekt blanding av råskap, brutalitet, følelser og sylskarp humor. Og i motsetning til en del andre filmer bygd over samme lest finner vi her også et komplett skuespillerensemble som stråler om kapp med hovedrolleinnehaveren. Liev Schreiber er herlig motbydelig rå som Sabretooth mens Ryan Reynolds og Taylor Kitsch som henholdsvis Deadpool og Gambit er elegante og überkule.

Under regissør Gavin Hoods stødige hånd eksploderer disse skuespillerne på skjermen i et inferno av over-the-top actionscener som fikk i alle fall undertegnede til å lene seg fremmover i kinosetet. Realisme er som sagt et lite brukt begrep i denne filmen og når Wolverine kutter opp et helikopter, Gambit sender ut sine energiladede kort eller Deadpool svinger sverdene sine mens han slenger med leppa er effektene i toppklasse, musikken er tempobasert og det hersker ingen tvil om at disse scenene er filmet av en regissør med et godt øye for action.

X-Men Origins: Wolverine klarer dessverre ikke å tangere Iron Man som den beste superheltfilmen, til det halter historiefortellingen for mye og for fansen vil nok dette være et lite stikk i siden. Men det til side så er dette en heidundrande artig og underholdene filmopplevelse som holder tempoet fra start til slutt med skuespillere i storform, en stor mengde imponerende effekter og perfekt konstruerte actionscener.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende