Nylig fikk jeg det for meg at jeg skulle sjekke noe nytt og endte jeg opp med Attack Swim Team Vs The Undead, et påstått godt eksempel på den japanske horrorsjangeren av nyere dato. Nå var akkurat den filmen en katastrofe nesten uten sidestykke, men den som gir seg er en dritt og etter å ha sett traileren til Tokyo Gore Police var det ei lenger noen tvil, denne måtte bare sjekkes ut.

I et presumptivt fremtidig Tokyo har politiet blitt privatisert og alt burde ligge til rette for fred, orden og en liten antydning til politidiktatur. Hadde det nå bare ikke vært for disse hersens mutantene som i tillegg til et stort behov for å kverke vanlige mennesker også har den til særs irritable evnen til å regenerer tapte kroppsdeler, men da som en abnormalitet bestående av kjøtt og metall. Resultatet er som oftest et eller annet demonisk våpen som fungerer irriterende godt på det såkalte snille politiet. Med den fryktløse, kalde, mystiske og dyktige Ruka i spissen settes det i gang en storoffensiv imot disse mutantene, men for Ruka blir dette alt annet enn en normal dag på jobben når hun selv lærer mutantene å kjenne litt bedre enn hva hun i utgangspunktet hadde foretrukket og det på toppen av det hele viser seg at hun og mutantene har mye av det samme målet. Med en drapslysten politistyrke på krigsstien på den ene siden og en gruppe blodtørstige mutanter på den andre, og med et bein i hver leier bør Tokyo virkelig krysse fingrene i håpet om at Ruka til slutt tar det riktige valget.

Enhver kultur og ethvert land har sin egen spesielle måte å lage film på. Det handler om den visuelle stilen, humoren, tradisjoner og ikke minst språket. Kort sagt reflekteres nasjonens kultur som oftest i dens filmer. Derfor er jeg nesten litt skremt over Japan for øyeblikket. For Tokyo Gore Police er rett og slett en sjuk film i ordets mest positive forstand. Historien kan du egentlig fint se bort fra, den mystiske helten mot en tilsynelatende uovervinnelige fiende men som allikevel får en mulighet til å slå denne fiende samtidig som helten også får nyss i en hemmelighet som kan ødelegge mye. Dette er så standard som det kan bli og hvis man skulle være uheldig å se denne filmen med et ønske om en dyp historie vil man bli skuffet på lik linje med amerikaneren når de innså hva de hadde valgt som president i form av Bush.

Med historien ute av bildet kan man konsentrere seg helt og fullt om filmens sterkeste – og eneste – kort; gørra! Dette er uten tvil en splatterfilm hvor målet er å ta det hele så langt at publikummet skal detta ut av stolen mens de ler seg skakke. Og den lykkes langt på vei, men helt i mål kommer den ikke dessverre. Fantasien til de som har stått for sminka er det ingenting å si på, her blir vi introdusert for kvinner med en GIGANTISK vagina og siden likestilling alltid er ett hett tema møter vi også en fyr med en penis på ett par meter, mutanter som skyter hjernemasse er også en selvfølge og det ville jo ha vært en synd og en skam om vi ikke fikk servert en mengde blod i størrelsesforhold “en liten innsjø” og noen europaller med avrevne kroppsdeler. Den ene fantasifulle mutanten dukker opp etter den andre og det er filmens største problem ligger. Til tross for noen spinnville mutanter og store mengder gøgge har den en spilletid på nesten to timer og det blir veldig mye av det samme.
På smilebåndet drar man, men fra å begynne med “fra øre til øre” har det lett for å ende opp med “fra fortann til fortann” når filmen endelig er ferdig. Noe av dette skyldes også filmens til dels merkelig oppbygning; den starter veldig friskt, tar seg god tid til å fortelle en intetsigende historie, så eksploderer den i et fyrverkeri av gøgge mens den tradisjonelle sluttkampen mellom godt og ondt blir tonet ned til et nesten kjedelig nivå.

Og med et knippe for meg ukjente og ubetydelige skuespillere blir dessverre denne filmen noe så der amputert i forhold til konseptets potensial. Mye av dette skyldes uten tvil kulturkræsjet, hvor japanerne har en lei tendens til å overdrive spesielt latter og egentlig alt annet er vi nordboere litt mer nøkterne. Det positive for denne filmen, og ikke minst oss gutta, er at vi møter modellen Eihi Shiina i hovedrollen som den småsexy Ruka som i sitt halvkorte skjørt, høye støvler  og med sitt sverd hogger hun seg elegant igjennom en stor mengde mutanter.



Tokyo Gore Police  er ikke filmen som vil sette Japan på verdenskartet, ei heller er den filmen som vil sanke priser og ende opp med et gedigent publikum. Men Tokyo Gore Police ER filmen som ved hjelp av sjuke mutanter, sjuke effekter og en stor dose beksvart humor bør kunne fremkalle et smil hos de fleste av oss som ikke har lagt igjen for mange kroner hos den lokale kirurgen. Da får man heller tilgi at historien er svak, skuespillerne overdriver litt mye og at effektene ikke holder Hollywoodklasse. Dette var rett og slett moro!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende