Tv serier er som tradisjonelle Hollywoodfilmer; de finnes i hopetall og flertallet av de er de som faktisk blir kansellert allerede etter ett par episoder. Det å fange dagens bortskjemte tvpublibkum er ikke lett, for hvor en film skal fange publikummets oppmerksomhet i ett par timer på det meste skal en serie holde interessen oppe i mange mange timer. Hva er det da som gjør at en typisk serie myntet på jenter i tenårene selger som kaldt vann i Sahara? Denne mannlige anmelderen gikk løs på oppgaven med en stor iver og altfor mye fritid.

“Vil du høre en hemmelighet? En skikkelig saftig en?” – Om svaret er ja bør du virkelig få med deg de siste nyhetene fra Manhattans mest beryktede blogger; Gossip Girl. For i en verden bestående av sosietetseliten og mer penger enn hva de fleste av oss kan forestille oss er det ikke akkurat manko på saftige og skandaløse rykter og hemmeligheter.
Livet på øvre Manhattan går sin vante gang det, men når den tidligere partydronningen Serena vender tilbake etter ett år i glemselen står Manhattan foran en periode som kommer til å gå ned i historien med brask og barm. Partydronningen møter fattiggutten Dan, partydronningen begynner å bli voksen mens tidligere venner blir fiender, tidligere fiender finner felles interesser, foreldres mørke hemmeligheter kommer frem i lyset og ingen vil stå igjen uberørte. Serena er tilbake og med seg bringer hun et kaos du ikke vil gå glipp av for alt i verda.

Planen var lagt. 2 episoder om dagen ville gi meg mer enn god nok tid til å rekke deadlinen for denne omtalen, det er jo tross alt en serie myntet på jenter i tennårene. Nå har det gått med 12 timer, 2 potetgullposer, 1 pizza, 5 liter cola og 18 episoder. Samtidig har manndommen min fått seg en real knekk.
Gossip Girl er en tvserie basert på en lang rekke meget suksessfulle bøker myntet på nettopp tennåringsjenter og bak serien står en lang rekke manusforfattere og regissører som åpenbart har hatt det samme målet; å skape en helhetlig opplevelse som skal underholde, engasjere og provosere. Og de har lykkes. Over all forventning faktisk. Ved å legge handlingen til en rikmannsverden de fleste av oss bare leser om introduseres vi for et knippe mildt sagt fargerike karaterer. Joda, vi har i utgangspunktet en del stereotypiske figurere a’la drømmedama, outsideren som faller for drømmedama, damenes jens, rasshølet, ryktesprederen, wanna-be’en, sosietetsfruene og mennene med alle sine mørke hemmeligheter, ridderen på sin hvite hest og ikke minst sabotøren, men i tillegg har vi også Gossip Girl, den mystiske bloggeren som får med seg alt som er verdt å vite. Det høres kanskje litt vel kommersielt ut, men årsaken til at jeg så igjennom hele sesongen kontinuerlig er at det som i utgangspunktet er stereotypisk og kommersielt utvikler seg til å bli en meget dyptgående studie i en verden som fremstår som eksklusiv. Hvem har ikke drømt å kunne bli kjørt til skolen i en limousin eller bruke tusenlapper som om de var kronestykker? Hvor realistisk denne serien er blir nok vanskelig å bedømme om man ikke tilhører denne verdenen selv, men interessant er den til gangs.

Foran kamerat møter vi et knippe skuespillere som varier fra “b-kjendis” til “har sett vedkommende i ørten teproduksjoner, men navnet aner jeg ikke”. I de fleste tilfellene vil det nok også forbli slik. Men hva gjør nå det når de spiller så godt sammen at de bidrar til å skape en atmosfære hvor ingen stikker seg ut? Vel, akkurat det er en aldri så liten løgn siden det naturlig nok er ett par som tilrekker seg litt mer oppmerksomhet enn alle andre. I hovedrollen som Serena finner vi inntil nylig relativt ukjente Blake Lively, dama gikk fra den komplette anonymitet til å bli et moteikon og en stjerne over natten takket være nettopp Gossip Girl. Blake gjør noe jeg sjelden har opplevd på skjermen; hun spiller seriens vakreste dame uten å fremstå som en tilbakestående modell oppfostret på sprit og dop. Blake Lively er nabojenta, hun er jenta som fremstår som alminnelig og oppfører seg deretter, og det er kanskje nettopp dette som gjør at hun i rollen som Serena har en ustråling av de sjeldne.

Det tekniske (dvdutgaven)

Bilde.
Nå som Blu Ray endelig begynner å feste grepet om markedet er det to ting som har slått med meg med dvd markedet; det første er at det blir stadig lengre mellom de virkelig gode utgivelsene og det andre er at om en film også utgis på Blu Ray, så blir dvd utgaven tilspist med smuler. På denne utgivelsen serveres bildet i tidsriktig 16:9 (1:85:1) og selve kvaliteten er helt grei. Det er akkurat nok smell i fargene uten at det blir for daft, flyten er mer enn god nok og støynivået i bildet er såpass lite at man for det meste slipper å tenke på det. Dessverre er det noen få scener som drar nivået en smule ned takket være nettopp pokker så mye støy og en del slurv spesielt når det kommer til fargen hvit.

Lyd.
Her må jeg innrømme at mange av mine illusjoner ble lagt i grus. Det er greit at dette er en tv serie og at man kun får et Dolby Digital 2.0 spor som fungerer mer enn greit nok. Dialogen fremstår som naturlig med et fyldig grunntoneområdet og en nesten lettflytende overtonestruktur. I og med at dette er en dramaserie er det ikke sånn altfor mange lydeffekter som er verdt å nevne, men for all del, alt som skjer i lydbildet kommer mer enn tydelig nok frem. Det som derimot har gitt meg litt hodebry her er hva Warner Brothers har valgt å oppgi bak på coveret: Dolby Surround 2.0! Jeg har selv hørt stereoanlegg til flere hundre tusen skape en langt større følelse av surround enn et billig elkjøp surremegrundt anlegg, men forventer WB at vi alle er millionærer? Eller har de kanskje oppfunnet hjulet på nytt slik at man slipper å tenke på center, sub, surround, surround back og eventuelt prescence? Selvfølgelig er dette bare tull, men like viktig er det at dette bare bidrar til irritasjon for oss som faktisk bryr oss om både lyd og bilde.

Ekstramaterial:
Oh my oh my! Ikke bare får vi servert en stor nok del ekstramateriale, men for en gangs

Tunesmusikkvidoer: Borring og Secret, to musikkvideoer hvor spesielt sistnevnte ikke bare er en ganske så leken liten sak, men som også bringer tilbake sterke minner fra en del episoder. Dessverre føles dette en smule lite med tanke på alle gromlåtene som serveres oss igjennom disse 18 episodene.

The beginning, xoxo: Som tittelen hinter til er dette en dokumentar som tar for seg veien fra bok til serie. Spilletiden er 22min48sek. Med korte intervjuer av bl.a. Penn Badley, ett par manusforfattere og Blake Lively bare for å nevne noen. Dette går hovedsakelig på hvilke tanker de involverte har gjort seg opp om skapelsen av serien og hvordan denne ideen viste seg å være ganske så beskrivende for tidsperiode.

Gossip Girl Couture: Hva er som egentlig har gjort denne serien til et motefenomen og ikke minst, hvordan skapes denne moten, hvor mye har moten å si for serien og hvordan har Blake Lively blitt nåtidens hotteste moteikon? Med et inngående intervju av kostymesjefen Eric Dahma får vi høre hva som har ligget til grunnlag for valg av klær i serien og hvordan små detaljer man ikke tenker over faktisk har en betydning for hvordan karakterene fremstår. Mr Dahma gir oss også en god forklaring på hvordan personene forandrer seg når det kommer til stil på både klær, sminke og hår.

A Gossip Girl Wedding: Med tanke på dokumentarens tittel er det altså et aldri så lite bryllup i løpet av sesong 1, og dette er ikke akkurat ubetydelig. I denne dokumentaren får en grundig forklaring på hvordan dette bryllupet ble konstruert og hvor mye man måtte tenke på i forhold til resten av serien. Dette er i mine øyne uten tvil den svakeste delen av ekstramaterialet, men det positive er at den er over etter fem minutter.

LoL: Scener hvor skuespillere driter på draget har blitt en slags nødvendighet på dagens filmutgivelser, de ser jo så perfekte ut på skjermen, men kan de egentlig drite på draget som normale mennesker? Så absolutt! Her får vi 11 minutter med tabber som bør kunne bringe frem smilet hos de fleste.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende