Nå er kanskje ikke Trøgstad den bygda som er best kjent rundt om i Norge. Riktignok har vi et aldri så lite og koselig fengsel, vi har hatt noen kjente hjemmebrennere og vi hadde også en periode hvor vår kjære bygd ble beæret med besøk av en og annen biltjuv. Utover dette er Trøgstad ei forholdsvis rolig litta bygd i sånn ca 364 dager i året. Den siste? Ja da er det femte juledag og den tradisjonelle femtedagsfesten tar sted. En tradisjon som nå har pågått i 21 år! Men hvordan i all verda har denne tradisjonen vart i over to tiår når tilsvarende fester i denne lille bygdas nabobyer har en lei tendens til å gå på dunken en etter en? Jeg aner virkelig ikke hva som er fasitsvaret her, men faktum er det at denne festen trekker til seg nesten 1000 besøkende hvert eneste år. Her snakker vi vaskeekte trøgstinger, villbåstinger, gærne  hølleninger, bønder frå Hemnes, såkalte bymennesker fra MysenAskim il og med Oslo, og andre danseglade folk fra nesten hele landet. Med en lav inngangspris på kr 250, en meget fri bar, to liveband, et stort dansegulv og flust med sitteplasser er resultatet det samme hvert år: folk storkoser seg! Men det har ikke alltid vært slik, ikke når dørene åpnet i 2007. Mang en patriotisk trøgsting fryktet for festen fremtid etter 2006’s nesten-fadese. Som en trofast headliner var fossilene i Trond Erichs leid inn og pausebandet har alltid vært ett eller anna ræl som har gjort sitt beste. All ære til Trond Erichs, men som flere enn meg bemerket etter 2006 var de langt over the top og noe nytt måtte inn om folk skulle komme i 2007. Så ble det nå bestemt at Tron Erichs også skulle være headliner i 2007, men dette var også det siste året hvor de skulle være aktive. Undertegnede er ganske så sikker på at det var nettopp dette som gjorde at folk faktisk møtte opp i et så stort antall dette året. For pausebandet var det fint få som hadde hørt om. Men 29desember 2007 skjedde også det utenkelige, pausebandet, bandet som bare skulle gjøre et forsøk på å underholde de danseglade mens Trond Erichs tok en pust i bakken tok hele publikummet med storm. Face84. Vi merket oss alle navnet. Vi merket oss bandmedlemmene. Fire unge jenter, alle født i 1984, alle var de svenske og på scenen var det intet mindre enn et fyrverkeri. Man så det på publikummet også, Face84 spilte og dansegulvet var fult, de som heller koste seg med en dram eller tjue klappet takten, folk var rett og slett i ekstase, og når Trond Erichs spilte? Ja da var det nesten tomt på dansegulvet, folk drakk og snakket seg imellom, og mange passet på å utnytte dette som en lang røykepause, for når det var face84 spilte kunne man jo ikke gå ut av hallen for å ødelegge helsen.
Suksessen var et faktum, folk skreik høyt og lenge; Face84 måtte bare komme tilbake i 2008, den beryktede og berømte femtedagsfesten hadde fått et nytt liv, den kunne få en ny fremtid, alt vi trengte var dette svenske tjejbandet. Våre bønner ble hørt. 2008 gikk mot sin slutt, kalenderen viste 29 desember 2008, klokken viste 20.00 og på scenen sto våre nye svenske bestevenner.

Å herre jävlar for en pangåpning! Emma, Sara, Sofia og Josefin åpnet med Dirty Dancing og listen var lagt. Publikummet i Trøgstadhallen denne kalde vinterkvelden skulle danse, de skulle ha det moro og mange av de skulle glemme at de skulle på jobb dagen derpå (noe undertegnede fikk erfare så altfor hardt og brutalt). Med åpningsspor fra Dirty Dancing fortsatte de svenske jentene med et repertoar som spant seg fra 80talls perler, rock’n roll fra 60tallet, egne låter og diverse typiske live låter. Face84 er hovedsakelig et coverband, men deres egenproduserte material holder også høy klasse. Sett bort fra disse egne låtene har vi hørt det meste før, mange av oss har også hørt disse låtene med mang ett forskjellig band og undertegnede har selv hatt stor sansen for å høre denne musikken live. Forskjellen mine venner, det er den at musikken ble noe helt annet med Face84 som leverandør. Joda, disse jentene er ikke helt profesjonelle, de sliter litt vokalmessig til tider, ikke alle tonene sitter perfekt og fyren som stilte opp høytalerne burde ha vært sendt på kurs, men dette var så ubetydelig. De fire jentene sprudlet på scenen, de rocket løst og snakket med publikummet. Og med deres fantastiske spilleglede og engasjement fikk disse velkjente låtene et helt nytt liv. Gamle som unge, edru som drita, nesten alle var innom dansegulvet i løpet av kvelden. Og når Emma ledet ann under The Yoddelsong (tror den heter det) tror jeg hun og veninnene fikk se en lokal Trøgstadrekord i kollektiv smiling.
Selv må jeg nok lære meg å danse, for det å sitta rolig når stemningen og atmosfæren er så bra som den var i går kveld er nesten klin umulig!

Når klokken slo 01.00 var Face84 ferdig med å spille for kvelden og det var på tide med den siste timen med Vagabond, wow, det var faktisk ett band til. I og med at jeg brukte timene med vagabond til å sosialisere skal jeg ikke uttale meg om de bortsett fra at det lille jeg hørte var bra. Dessverre for undertegnede var det på dette tidspunktet bare 6 timer til arbeidsdagen startet og jeg så meg nødt til å forlate lokalet for å få noen timer på øyet. På vei ut av hallen og under gåturen hjem kunne jeg ikke la være å reflektere litt over hva som nettopp hadde tatt sted. Nesten 1000 mennesker samlet i en hall i lille Trøgstad. Fire svenske ungjenter som gjorde Trøgstad til det absolutt beste stedet å være denne kvelden, superb musikk i kombinasjon med en fantastisk trivelig atmosfære, nada slossing, minimalt med flatfyll og ingen klaging over kvelden. Bare en stor mengde mennesker som koste seg glugg ihjæl.

I 2006 fryktet vi for denne tradisjonelle festens fremtid, i 2007 fikk vi tilbake troen og håpet med Face84, når vi nå skriver 30desember 2008 er allerede Face84 booket for femtedagsfesten i 2009 og jeg har allerede gitt beskjed på jobben at sjettedag er en dag jeg ikke kommer på jobb.

Og til dere i Face84 om dere tilfeldigvis skulle lese dette: I 2009 må dere ta dere litt lenger tid når dere skal signere produktene deres, selv fikk jeg se sistemann i bandet forsvinne inn på pauserommet når jeg endelig hadde fått brøytet meg vei ut av hallen for å få signert en cdsingel.

Vurdert til: av 50 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når den første Transporter filmen kom i 2002 satt jeg bare å gliste rund baut samtidig som jeg jublet. I en filmverden hvor konvensjonelle regler latet til å gjelde i enhver filmproduksjon kom plutselig denne actionfylte bomba av en film, i hovedrollen møtte vi den überkule Jason Statham og formelen var like enkel som den var genial: action, humor og mer action. Det handlet om å være kul, å bryte allmenngodkjente regler og ha det moro. Noe mindre moro ble det ikke når oppfølgeren kom i 2005. Det hele ble dratt enda lenger og det var omrent umulig å ikke la seg underholde av denne humørbomba som tok det hele til et urealistisk nivå. Men hvor langt kan man egentlig dra det før det blir for dumt?

Frank Martin har tatt seg en velfortjent ferie og etter en ikke altfor anstrengende dag med fisking uten fisk bør kvelden bli av den stille sorten. Men når det raser en svart Audi A6 igjennom veggen står Frank nok en gang med begge beina godt plantet i en situasjon av den leie sorten. Ferien er så absolutt avlyst, og med ei bombe rundt håndleddet og diplomatdatteren Valentina i baksetet setter Frank alle krefter inn på å redde dagen på sin helt spesielle måte. Drapsmenn, bomber og livstruende situasjoner hører med til jobben, men når den sjarmerende Valentina gjør litt mer inntrykk enn forventet står Frank foran sin farligste situasjon noensinne; hvordan takler man egentlig sine egne følelser når man samtidig må gjøre sitt ytterste for å ikke bli sprengt ad skogen?

Progresjon! Hemmeligheten bak enhver suksessfull filmserie og Transporter sagaen har vært intet unntak. Med toeren som overgikk eneren glatt på det meste burde alt ligge til rette for at del 3 skulle kunne blåse oss ut av setet med stil. Hadde nå bare alle involverte innsett at man ikke kødder med en suksessformel så kunne det her ha blitt ganske så bra det.
Som seg hør og bør for denne serien står Luc Besson nok en gang bak manuset, men om det skyldes et nytt ambisjonsnivå eller sterk senilitet har mannen valgt å gå ganske så langt bort fra Transporters grunnkonsept. De hasardiøse actionscenene og den lettfattelige humoren har blitt byttet ut til fordel for en langt mer personlig og dyptgående kjærlighetshistorie. Sikkert en god ide på papiret om man har hatt litt innabords, men når man velger å forandre så drastisk på et konsept og attpåtil gi regiansvaret til en person som Olivier Megaton (!) er det noe som ikke stemmer. Ikke at jeg har noe personlig imot Megaton, men mannen må ha noen seriøst små cojones og muligens ett par ekstra X-kromosomer. Fremfor å prioritere manusets actionscener legger mannen stor vekt på de roligere og karakterutviklende sekvensene. Langsomme panoreringer, romantisk lyssetting, fokus på kroppsspråket. Her skal vi virkelig lære de involverte å kjenne. Actionscenene på sin side er faktisk ikke så ille, men de lider også hardt under regissøren underdimensjonerte nøtter. Det virket som om Megaton har vært redd for å tøye strikken og servere oss litt urealistisk action a’la toeren.

Jason Statham spiller nok en gang Frank Martin med stil men takket være nettopp det søtladne manuset mister dessverre Statham litt av denne råe kulheten fra de to foregående Transporter filmene. Mannen blir rett og slett litt for voksen i forhold til denne rollefiguren. Men frykt ei, han er fortsatt kul nok til å sette alle de andre i skyggen. Hva folk gikk på når de lot Natalya Redkova få rollen som filmens love-interest aner jeg ikke, men helt sundt kan det umulig ha vært. Dama får her sin filmdebut og forhåpentligvis sin filmavskjed. Hun skal fremstå som mystisk, sjarmerende, tøff og morsom, men ender opp med å variere fra mistilpassa til helt på bærtur. Fruen eier neppe mer enn to toneleier og det blir en anelse ufrivillig lattervekkende når hun fremfører romantiske kommentarer på samme måte som de mer temperamentsfulle.

Vurdert til: av 30 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Til tross for en lang rekke virkelig gode produksjoner de siste årene har Norge fortsatt vært en lilleputtstat hva film angår. Med begrensede midler og et fåtall virkelig gode skuespillere har vi blitt vant til å se de samme ansiktene gang på gang samtidig som det har kommet en del labre produksjoner for hver virkelig gode. Med Max Manus har den norske filmbransjen gått løs på sitt største prosjekt noensinne og det hersker ingen tvil om at denne filmen vil ha mye å si for den norske filmbransjen fremmover; en flopp vil sette oss flere år tilbake mens en suksess muligens vil resultere i blod på tann og flere store filmer i tiden som kommer.

Den andre verdenskrigen er godt i gang, tyskerne fosser frem og Norge har falt. Stortinget prydes av et Nazi flagg, i gatene marsjerer tyske soldater og den norske nasjonalfølelsen er i fare for å måtte vike en gang for alle for det tyske imperiet.
Litt tidligere er Max Manus en av nordmennene som meldte seg frivillig til å gå til krig i Finland, etter endt tjeneste kommer Max akkurat tidssnok hjem til å se tyskerne marsjere i Karl Johans gater 9 april. Men for Max er det uaktuelt å la tyskerne ta over landet han er født i, landet han elsker,  landet han er villig til å dø for. Sammen med kompisene Gregers Gram, Gunnar Sønsteby, Kolbein Lauring og ett par til starter de Norges første illegale avis. Men ord vinner ingen krig, for denne guttegjengen utarter det seg til en kamp på liv og død. Sammen skaper de Norgeshistoriens mest berømte – og kanskje mest betydningsfulle – sabotasjegruppe med senkingen av Donau som deres høydepunkt. Men som Max så brutalt får erfare er krig ingen lek og når fienden styres av selveste Adolf Hitler kan idealistiske valg fort få alvorlige konsekvenser med døden til følge. Dette er historien om en av Norgeshistoriens mest myteomspunende  menn, dette er historien om idealisten som ble en sabotør av rang, dette er historien om Max Manus!

Etter å ha tuslet lykkelig ut av kinosalen kan jeg ikke si annet enn at jeg virkelig gleder meg til å se hva den norske filmbransjen serverer oss i tiden som kommer, for Max Manus er ikke bare den største norske produksjonen noensinne med sine rundt 55mill i budsjett, men det er kanskje også den mest betydningsfulle av de alle.
Max Manus – basert på et manus av Thomas Nordseth-Tiller – er nemlig noe så sjeldent som et usminket og ærlig krigsportrett hvor realismen er selveste ryggraden i historien. Nordseth-Tiller har gjort absolutt ingenting for å glorifisere noe eller gjøre helter ut av de involverte, alle og en har de sine styrker og svakheter, vi får et dyptgående innblikk i hvordan krigen forvandler en gruppe unge og uskyldige individer til å bli de dyktigste sabotører og ikke minst de verste nervevrakene. Ansvaret for regien tilfalt Espen Sandberg og Joachim Rønning, de to herrene gjør slettes ikke skam på manuset de har fått utlevert. For med ca 55mill til rådighet har de to lykkes med noe som mange ikke trodde skulle være mulig; de forvandler dagens Oslo til Oslo anno 1940. Karl Johan dekket med tyske soldater, vanlig borgere i datidens klær, skrifttyper, musikk, språk; de to lykkes med å skape en komplett atmosfære som det skal mye til for å ikke la seg imponere over.

Noe mindre imponerende er ikke skuespillerne som har ansvaret for å fremstille disse norske sabotørene. I en – som vanlig – stabil hovedrolle møter vi nåtidens kanskje dyktigste mannlig skuespiller; Aksel Hennie. Mannen har servert oss kraftprestasjoner på løpende bånd og mange har vært sterkt kritiske til at en så fremtredene skuespiller skulle spille hovedrollen i Max Manus, for hva om Aksel som person tok fokusert bort fra Max og historien som skal fortelles? Jeg kan med hånda på hjertet si at alle som har ment på dette har tatt grundig feil. Aksel er skuespilleren som for alltid vil lide for sin spilleglød og sin evne til å sette seg inn i rollene, som et resultat blir han brukt (altfor) ofte i mangel på andre gode skuespillere og det er vanskelig å ikke tenke “jasså, Aksel Hennie igjen ja”, men i Max Manus byr unge Mr Hennie på noe som kan kalles en “ut av seg selv” opplevelse. Fra den unge og idealistiske Max Manus tar han oss med på en forvandling som resulterer i en Max Manus som endelig innser krigens alvor og hvordan hans handlinger påvirker de rundt han.
En av de tingene som imponerte meg mest ved dette rollegalleriet var at Aksel spiller Max på en så naturlig måte at fokuset er like mye på de rundt han som på han, og rundt han finner vi et særdeles stabilt støtteapparat i form av Nicholai Cleve Broch, Knut Joner, Viktoria Winge, Ken Duken, Christian Rubeck, Petter Næss og Pål Sverre Valheim Hagen. Flertallet har du sikkert ikke hørt om tidligere, men det vil du nok. Alle og enhver innehar nemlig den samme egenskapen som Aksel Hennie; de spiller sine rollefigurer så naturlig og troverdig det går  og på den måten medvirker de til å skape et miljø hvor ingen stikker seg ut som pr-kåte dotter a’la mange Hollywood filmer.

Til tross for gode effekter og tilsvarende gode skuespillere er det ikke dette som virkelig gjør denne filmen til en filmatisk perle utenom det vanlige. Det er realismen og nøytraliteten. Filmen og personen – la oss kalle det konseptet – Max Manus er ikke ute etter å servere oss en ridder på hvit hest, det er ikke ute etter å skape falske heltebilder eller fremstille alle tyskere som noen sadistiske jævler som selveste satan har spyttet ut fra casa del helvete, nei, Max Manus gjør sitt ytterste for å fremstille historien og personene så virkelig som det er mulig å komme. Dermed klarer filmen det nesten umulige; den er bare seg selv mens publikummet selv må ta en stilling i forhold til filmens store spørsmål; var det egentlig verdt det og hva ville vi selv ha gjort i en tilsvarende situasjon?

Max Manus anno 2008 er en fantastisk godt gjennomført produksjon hvor de involverte strekker seg så langt som mulig for å ta oss med tilbake til krigens horrible dager. Med fantastiske spesialeffekter, tidsriktig musikk og kostymer, tilnærmet karakterskuespillere og et fantastisk god og realistisk driv lyktes Max Manus med det umulige i forhold til undertegnede; den engasjerte meg fra første til siste scene, og selv når denne omtalen går mot en slutt sitter jeg fortsatt og grubler over filmens store spørsmål samtidig som jeg prøver å innse hva jeg nettopp har vært vitne til; en filmopplevelse av de sjeldne, og den er Norsk! Forrige generasjonen hadde Flåklypa Grand Prix, vi har Max Manus!

Vurdert til: av 19 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fra filmens spede barndom har vi latt oss fascinere av historien av den gode Dr Jekyll som har en meget mørk og morderisk side kalt Mr Hyde. Historien fanger på mange måter selve essensen av det å være menneskelig; den konstante kampen mellom det gode og det onde hos ethvert menneske. Når vi nå skriver 2008 har vi fått denne historien servert på film i en nesten uendelig rekke forskjellige versjoner, men kan denne relativt ukjente tvfilmen vise seg å by oss på noe nytt ?

Den velrespekterte legen Dr Jekyll er selve definisjonen på et godt menneske, som lege har han reddet mang et liv samtidig som har dedikert sin fritid til å finne kuren mot diverse sjukdommer, men når denne dedikasjonen forandrer seg fra å være en kamp mot sjukdommer til å bli en jakt på det som bor i oss mennesker opplever den gode legen at livet tar en dramatisk vending.
Samtidig som han får en lei vane med å våkne opp om morgenen uten å huske hva han har gjort i løpet av nattens ulme begynner det å dukke opp ganske så mange lik rundt om i byen. Når den ondskapsfulle Mr Hyde får skylden for drapene er forivrelsen et faktum, for på tiltaltebenken står Dr Jekyll. For den gode doktoren og hans advokate blir det en kamp for livet, det å overbevise at Dr Jekyll og Mr Hyde ikke er den samme personen til tross for at de har den samme kroppen blir ingen enkel affære, og enkelt blir det heller ikke for Dr Jekyll når Mr Hyde vil alt annet enn å forsvinne.

Det sies at man kan aldri fortelle en god historie nok ganger, men hva så med de dårlige? For historien om Dr Jekyll og hans onde alter ego Mr Hyde har vært fortalt til det kjedsommelige og bortsett en viss “voksen-filmatisering” er det lenge siden disse filmatiseringen har bydd på noe nytt og interessant.
Men Dougray Scott i hovedrollen og med et manus fra Paul B. Margolis tar denne filmen en ny tilvenning til denne velkjente historien. Dessverre for filmens del er dette en utpreget b-produksjon hvor pengesekken er av den bittelille typen og som et resultat av dette fremstår filmen som et hastverksarbeid. Vi snakker ofte om at en film har tre deler; den engasjerende innledningen, en litt roligere hoveddelen og den imponerende sluttdelen. Denne malen følges slavisk i denne filmatiseringen, vel, den første delen åpner sterkt men utvikler seg til å bli en særdeles kjedsommelig affære før filmens lille vri slår til for fult og jeg fikk følelsen av godt håndverk, det ble rett og slett interessant! Men som seg hør og bør for en småproduksjon som denne skal spilletiden holdes nede og i stedet for å utforske sitt eget konsept videre blir hele greia plutselig avsluttet med en slutt som står til stryk i stil. Jeg fikk rett og slett følelsen av å ha bli snytt for en virkelig god film.

Konklusjon.
Dr Jekyll and Mr Hyde anno 2008 er en smal produksjon de fleste av oss har det like godt uten å få med seg. Den åpner greit men tar et gigantisk stup i tempo og engasjement i en times tid før den flesker til med 15 interessante minutter for så å avslutte på en uverdig måte. Til tross for at filmen i seg selv ligger litt under midten på skalaen er den langt bedre enn flertallet av dagens rett-på-dvd filmer.

En stor takk til FILMFORUMET.NO for omtaleeksemplaret,

Vurdert til: av 23 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I nyere tid er det vel få filmer som har tiltalt publikummet  mer enn The Matrix triologien. Ved hjelp av en omfattende historie som tok for seg menneskets eksistens og fremtid stilte den flere spørsmål enn hva den ga svar. Noen av svarene kom imidlertid i form av The Animatrix, en liten samling kortfilmer som tar for seg oppgaven med å forklare oss hvordan The Matrix universet fungerer. Men blir vi egentlig noe klokere?

Alle disse ni kortfilmene er basert på og rundt den første Matrix filmen og hvor noen tar på seg oppgaven å forklare oss litt rundt hele konseptet tar andre for seg situasjoner som vi bare fikk høre om i filmen.
Den første historien, Final Flight of the Osiris, er en meget godt laget CGI animert liten sak som tar for seg historien om  hvordan Zion ble klar over at et angrep på de var nært forestående. Med hjelp av flott animasjon, mye action og et rått lydbilde fungerer denne historien som en meget sterk åpning.
Videre blir vi introdusert for to mennesker som filosoferer over the Matrix kontra virkeligheten i den forholdsvis korte Program. Den var for så vidt greit nok laget, men utenom dette var det ingenting ved denne historien som tiltalte meg.
Det var først etter å ha blåst igjennom Program at det virkelig begynte å bli interessant; The Second Renaissance er en dobbeltepisode som tar oss med på et dypdykk igjennom Zions arkiver og under denne reisen får vi se hvordan menneskets behov for å jobbe mindre resulterte i skapelsen av de første robotene og hvordan disse en dag degraderte menneskeheten til en samling batterier og grevlinger. Jeg kunne mer enn gjerne ha tenkt meg at denne historien ble filmatisert og lansert som en forhistorie til triologien vi allerede har.
Dessverre kommer det to korte og intetsigende historier etter The Second Renaissance; World Record og Kid’s Story har ett par for så vidt greie historier, men gjennomføringen vitner litt om hastverk og de fungerer heller ikke som et viktig supplement til triologien.
Gleden var desto større når disse to episodene var over og det var klart for The Detective, en herlig atmosfærisk detektiv historie i svarthvitt, dette var virkelig godt håndverk helt frem til tempoet ble skrudd nærmest utilgivelig opp og fra å være en spennende og sjarmerende historie endte dette som et hastverksarbeid som endte så altfor tidlig.
Videre introduserer vi for to korte historier  hvor den første – Beyond – er en liten sjarmerende sak og den andre – Matriculation – er en orgie i former og farger. Felles for de begge var t de føltes overflødig.

Bilde.
The Animatrix må være både noe av det beste og verste å bruke som demomaterial når man skal vise frem Blu Ray formatets styrke. Vi snakker selvfølgelig om 1080p ved bruk av VC-1 kodeken på ei 50gb plate. Når The Final Flight of the Osiris ruller over skjermen er det umulig å ikke la seg imponere. Denne episoden byr ikke bare på den beste visuelle opplevelsen på hele utgivelsen, men den er også en soleklar referanse for hva blu ray formatet er godt for. Det er en perfekt flyt i bildet, fargene er sterke, støy finnes ikke og animasjonen er perfekt.
Også The Second Renaissance episodene holder et meget høyt nivå med et meget godt sortnivå og en tilsvarende god flyt i animasjonen. Dessverre for resten av utgivelsen fremsto resten av kortfilmene som visuelt helt ok i forhold til disse to maktdemonstrasjonene.

Lyd.
Med Dolby True HD som hovedspor er denne utgivelsen intet mindre enn en lydmessig festaften fylt til randen med underholdning i verdensklasse.  Felles for de ni historiene er at lydbildet er klart som dagen, dialog og effekter sitter som ei kule om det så være seg rolige eller actionfylte scener. Sammenlignet med Dolby Digital 5.1 sporet var det som om det forsvant et tungt slør fra lydbildet.
Høydepunktet kommer – som for det visuelle – i episoden Final Flight of the Osiris. Denne episoden åpner med en visuelt lamslående sverdkamp og lydbildet er totalt sømløst. Lyden av sverdet som skjærer igjennom luft og tekstiler vandrer igjennom lydbildet nøyaktig som det vandrer over skjermen.

Ekstramaterial.
For den vaskeekte Matrix fanen er denne seksjonen av utgivelsen en real höydare. Med 7 making of produksjoner og en del kommentatorspor er det mye å fordype seg i.

Making-off:

• The Flight of Osiris (6minutter(
• The Second Renaissance part 1 og 2 (10min)
• Kid’s Story og Detektive Story (10min)
• Program (6min)
• World Record (8min)
• Beyond (9min)
• Matriculated (7min)

Kommentatorspor:

• The Second Renaissance – Mahiro Mada
• Program – Yoshaki Kawajin
• World Record – Takeshi Koike

Scrolls To Screen: The History and Culture of Anime (23 min) – en introduksjon til asiatisk animer og kulturen rundt dette fenomenet.

Creator - en liten biografisk kuriositet som tar for seg regissørene og produsentene av de forskjellige historiene.

Konklusjon:
The Animatrix er i mine øyne en meget ujevn produksjon hvor 3 av de 9 kortfilmene er av superb kvalitet mens resten føltes mer som intetsigende fyllstoff. Men utgivelsen byr på et overraskende godt lydspor og bildekvaliteten er intet dårligere, på toppen av det hele får man en god del ekstramaterial som nesten er et must for enhver fan av The Matrix.

Jeg vil også rette en stor takk til FILMFORUMET.NO for omtaleeksemplaret og anbefalle alle filminteresserte å stikke innom en tur.

Vurdert til: av 19 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende