Jeg elsker grøssere. Jeg gjør virkelig det. Om jeg sitter aleine og blir vettskremt av nymoderne herligheter som The Descent eller The Cave som til tross for visse likheter har egenskaper som skremmer vannet av publikummet eller sitter sammen med ei jente og prøver å leike tøff mens hu kryper opp i armkroken spiller ingen rolle. Gode grøssere er morrosamme. The Ruins sitt konsept minner veldig mye om disse to godfilmene, men allikevel skiller den seg ut på en særdeles original måte.

Fire venner nyter ferien sin i Mexico. Dagene går med til å drekka, sove, drekka, sole seg, sove og drekka litt mer. Når ferien begynner å nærme seg slutten og de får tilbud om å være med til en nyoppdaget pyramide er de ikke sene om å takke ja selv som suget er sol og alkohol så absolutt er til stede. Men deres eventyrlyst resulterer i alt annet enn et minneverdig eventyr når de plutselig blir anget på denne pyramiden samtidig som en ubeskrivelig ondskap trer frem fra skyggen. En etter en blir de drept på de mest bestialske måter, andre blir drevet til galskap og tar sine egne liv på like jævelig måter. Ferien nærmer seg slutten, men vil noen overleve?

Monstre, parasitter, edderkopper, deformerte mennesker, de alle har vært hyppige gjengangere i grøssere siden filmens morgen. Kanskje ikke så rart mange lurer på om Hollywood har gått tom for ideer. Det er kanskje dette folkene bak the ruins også lurte på når de bestemte seg for filmatisere denne historien. Men noen ganger lønner det seg faktisk ikke å prøve å være så revolusjonerende.

Hm, sa de ikke at det var temakveld og temaet var "dirty"?

The Ruins er så lite original som det går ann å være. Her har vi fire stereotypiske ungdommer spilt av et knippe udugelig skuespillere, vi har det sedvanlige konseptet med at de befinner seg i en særdeles ugunstig situasjon og vi har egentlig alle andre sedvanlige aspekter ved typisk rævva grøssere. Forskjellen er imidlertid ondskapen. Denne gangen er det ikke et grusomt monster eller ekle parasitter, neida, nå dreier det seg faktisk om planter. Jupz, du leste riktig. Her har vi planter som av en eller annen merkelig årsak har en stor apptetitt for blod og kjøtt. Det kunne ha fungert. Men det gjør det ikke. Ikke overhodet

Ikke bare var skuespillet horribelt dårlig, men dialogen når et slags lavmål samtidig som det filmatiske er så utrolig oppbygd at det er til å felle en tåre over. Noe stort bedre blir det ikke av disse plantene ikke er stort mer skremmende enn en rosa Toyota Yaris kjørt av Jan Thomas (vel, akkurat DET kan være litt skremmende men).

The Ruins er kremeksempelet på hvordan en grøsser ikke skal lages. En oppsummering i en filmomtale skal egentlig oppsummere kort hele omtalen, vel, kort sagt: Du får mer igjen av å klippe plenen til naboen som i alle år har irritert deg med å klippe den på nattestid!!

Vurdert til: av 21 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når superregissøren Guillermo Del Toro i 2004 brakte superhelten Hellboy til storskjermen skjedde ikke dette helt uten blandede reaksjoner hos publikummet. Noen mente på at det var "tidenes beste superheltfilm" mens andre syntes det var en særdeles blandet affære. Selv befant jeg meg et sted midt imellom de to oppfattelsene. Underholdene til tusen men med noen kraftige tempoavbrekk som ødelagte litt for mye i mine øyne. Men nå skriver vi 2008, Guillermo Del Toro har opparbeidet seg mye erfaring de siste fire årene og alt er klart for en fantastisk actionfest hvor filmens sentrum er en diger, rappkjefta demon med hale, horn og en gedigen appetitt!

For Hellboy og hans partnere er ikke livet så lett. De har alle superkrefter, de er alle freaks i normale menneskers øyne og på toppen av det hele må de leve i skjul mens de redder menneskeheten gang på gang fra monstrene som lever i mørket. Men alt dette skal forandre seg når Prins Nuada av underverdenen ser seg lei på våenhvilen som hersker mellom hans folk og menneskeheten. Etter en evighet i det skjulte er det på tide at Nuada og hans folk gjenerobrer gammel stolthet, denne gangen er det menneskeheten som skal bli underkuet. Men til tross for sin arme med overnaturlige skapninger, sine fantastiske kampegenskaper og sitt ekstreme temperament blir det ikke fullt så enkelt som planlagt når han plutselig står ansikt til ansikt med en diger, rød demon som ikke bare har en helvetes dårlig dag, men som også skal bli pappa!

Mange mente den første Hellboy filmen gapte over litt for mye, i stedet for å pøse på med action brukte Del Toro god tid på å introdusere oss for rollefigurene slik at vi fikk en grundigere forståelse for hvorfor de tok de valgene de tok under filmens gang. Som oftest gikk det bra, men til tider ble det litt for mye historieleksjoner. Det hersket ved andre ord ingen tvi om Del Toro sine ambisjoner; han skulle ikke bare lage en superheltfilm, han skulle skape en superheltsaga med episke ambisjoner.
Bare så synd at slike episke sagaer sjelden viser sitt sanne potensial før siste del i sagaen er laget.

For Hellboy 2 er en minst like blandet affære som forgjengeren. Riktignok er alt bigger and better – slik det skal være i oppfølgere – men dette gjelder også ambisjonene til Del Toro. Actionscenene er fantastisk underhldene i all sin monstrøse prakt. Her skytes det med enda større gunnere enn i eneren og sloss til seks i stil mens frekkhetene fra vår kjære Hellboy hagler i et forrykende tempo.  Effektene er selvfølgelig i referanseklasse og scenene er så perfekte som de kan bli. Pokker så underholdene ved andre ord!

Etter den første Hellboy filmen fikk vi se en demon med splittete tanker. Til tross for å ha blitt oppdratt til å være "en av menneskeheten" var han fortsatt skjebnesbestemt til å forvandle vår verden til et sant helvete i ordets sanne betydning. Toeren følger opp dette på mange måter, vi får se en demon som gjerne vil komme ut av mørket og bli verdsatt av den verda han redder gang på gang. Samtidig vil han så gjerne ta vare på sin kjære Liz Sherman – pyroberta fra den første filmen. Å du verden som Del Toro terper på dette. Jeg vil ikke si at det ikke hører hjemme i denne filmen, men det blei litt for mye til tider. Akkurat når det smalt som verst på skjermen ble det hele roet ned og i noen få tilfeller tok det litt for lang tid før det smalt til igjen. Jeg fikk litt følelsen av å se på en episode av dr phil ispedd en solid dose jerry springer.

Hellboy 2: The Golden Army er en hyggelig virkelighetsflukt som begynner ekstremt bra, fortsetter ekstremt bra før den dupper rimelig av for så å avslutte ganske så greit. Sammenlignet med eneren har den både sine svakheter og styrker, men totalt sett vil jeg nok rangere den over eneren. Dette er lettglemmelig underholdning på sitt beste. Men spennende blir det når treeren kommer; vil vi da endelig se Del Toros visjon og vil vi da sette pris på den? Frem til da kan vi jo fylle opp popcorn bøtta og kose oss med disse to hellboy filmene.

Link til vg sin omtale: Trykk Her!!

Vurdert til: av 12 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tilhører man den mannlige delen av befolkningen og befinner seg i aldersgruppen "akkurat kommet i puberteten til bøtte senil" har man så å si garantert hørt om Jenna Jameson. Pornobransjens dronning, dama som har liggi seg opp et milliardgenererende imperium, dama som går for å være en av denne jordens mest sexy skapninger. Når hun for ett par år siden uttalte at hun hadde ambisjoner om å en dag bli en seriøs skuespiller har jeg særdeles vanskelig for å tru at Zombie Strippers var en film hun så for seg å slå igjennom med!

I en ikke altfor fjerntliggende framtid har USA nok en gang driti på draget. Som seg hør og bør har de gått til krig mot flertallet av landene her i verda og deres soldater blir ikke overraskende slaktet ned. Etter standard amerikansk tankegang er det bare å sende inn nye forsyninger med soldater, men når man skal krige mot så mange land samtidig får man et lite problem; de amerikanske kvinnene klekker ikke ut nok nye soldatemner. Hva gjør man da om man er født i statene? jo man designer et virus som gjenoppliver døde celler slik at døde soldater nok en gang kan sloss for sitt land, dog i stein hakka dau utgave. Men også her er det et lite men betydelig problem; amerikaneren har en lei tradisjon for å ikke kunne ta vare på oppfinnelsene sine, og når dette viruset finner veien til en lokal strippebule er helvetet bokstavelig talt løst. Stripper etter stripper ender opp i zombifisert tilstand og for eieren av bula er detta gull verdt. Zombie stripperne har et durabelig drag på mannfolka og det betyr penger i kassa. Da er det lett å se igjennom fingrene når disse dollar-zombiene spiser opp en og annen kunde i ny og ned. Problemet er bare at ofrene liksom ikke helt vil holde seg daue. Helvete er definitivt løst iform av dau-sexy strippere med en gedigen blodlyst!

I Hollywood hersker mang en regel, ingen film kan bli en seriøs suksess uten å få en hel drøss kopier av seg selv laget og en annen regel tilsier at hver sommer kommer det en eller flere b-filmer av den virkelig cheesy sorten. Ifjor hadde vi snakes on a plane, i år har vi zombie strippers. Men hvor førstnevnte faktisk var overraskende underholdene går Zombie Strippers i stikk motsatt retning.

Manuset og regiene står en herremann ved navn Jay Lee for. Lee har stort sett laget typiske tennåringslashere og med Zombie Strippers har han nok fått en drøm oppfylt. Ikke bare fikk han lage en splatterfilm med strippere, men han fikk også med seg Jenna Jameson i hovedrolla. Hej, høres ikke dette mistenkelig mye ut som From Dusk Til Dawn hvor en übersexy vampyrutgave av Salma Hayek ålte seg sensuelt rundt strippestanga? Vel vel, selv om det er noe likt skal man vel ikke akkurat påstå at ZS er i samme liga som FDTD. ZS starter meget så friskt, det er åpenbart at det er en cheesy b-film og blodet flyter i rikelige mengder, kommentarene er dustete artige og skuespillerne gjør tross alt sitt beste uten å imponere videre. Litt utover entrer Jenna og venninene scena og man får rikelige mengder med hud, pupper og lekre stusser. Her kunne filmen gjerne ha endt; kjøttetende zombiestrippere som dreper for fote, men som seg hør og bør i en film må den nesten være lenger enn 30 minutter, og dermed pøses det på med enda flere pupper, romper, enda flere liter med fake blod og enda flere idiotiske kommentarer. Den cheesy morroa man opplevde den første halvtimen går over til å bli ekstremt repetativt og dørgande kjedelig.

En tredje regel som gjelder filmer fra Hollywood tilsier at man skal ta den for hva den er. Er det en cheesy popcorn film så skal man ta det for nettopp det. Selvfølgelig må jeg vise Zombie Strippers denne respekten, så hva er dette egentlig for en film? EN POKKER SÅ DÅRLIG EN! Det hjelper ikke at man får se puppa til Jameson (nope, jeg er ikke 14 år nei) og det hjelper ikke at det nærmest kastet ketchupflasker (les: fake blod) på seeren, dette er ikke morro, det er ikke sensuelt, og det er slettes ikke underholdende.

Vurdert til: av 11 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg simpelheten elsket de to første Mummy filmene, ikke fordi at de var ett par mesterverk, men fordi de var så høggande artige. Det var en fantastisk kjemi mellom de to hovedrolleinnehaverne, effektene var av spitzenklasse og filmene bydde på en herlig humoristisk atmosfære. Men når jeg skulle se treeren og dama i skranken ba meg om å ikke forvente så mye ble jeg litt nervøs; kunne virkelig denne smilende og ekstremt hyggelige ungjenta ha rett?

Rick O’Connell og hans kjære Evelyn har trukket seg tilbake fra en tilværelse fylt med krig og mummier. Krigen er over og Imothep er ute av dansen. Dagene går med til å skrive bøker og fluefiske ved hjelp av pistoler. Kort sagt suger tilværelsen deres maks. Men når deres sønn Alex finner graven til The Dragon Emperor – en særdeles uhyggelig fyr som mestret magi og slaktet folk for fote for noen tusen år tilbake – begynner helvete på nytt. Som seg hør og bør vekkes jævelen til live og hele verda står i fare for å bli offer for hans grusomheter. Endelig lysner tilværelsen for de to turtelduene! Nå må de bare møte noen avskylige snømenn, noen tusen døde soldater, ei heks og litt annet småtteri før de endelig kan redde dagen igjen.

Det lover forsåvidt godt når man har Rob Cohen (Fast and Furious, XXX) bak kameraet mens Brendan Fraser (Mummy, George of the Jungle), Maria Bello (Payback) og Jet Li skal herje foran kameraet. Denne gjengen i en typisk The Mummy historie burde liksom rocke røv i stor stil. Så hva i all verda har gått gæli? For denne filmen rocker slettes ingen røv.
Historien i seg selv er forsåvidt grei nok, de to heltene øyner et håp om gammel storhet når en farlig mummi vekkes til liv, denne mummien har overnaturlige krefter og et fantastisk eventyr kan ta sted. Rammen rundt underholdningen trenger faktisk ikke å være mer komplisert enn det, men det kreves et snev av kvalitet i det filmatiske arbeidet. Det bokstavelig talt pøses på fantastiske effekter av variabel klasse, alt fra middels animasjoner til fantastiske animasjoner. Her skal det gå over the top, og det gjør det desverre. Det blir faktisk litt for mye av det gode og jeg fikk ofte følelsen av scenene fikk stikk motsatt virkning enn hva de burde ha hatt. Ta for eksempel de avskylige snømennene som alle har hørt om nå. De skal være avskylige, vel, de er jo direkte søte og nusselige!

Skuespillerne på sin side når nesten det absolutte lavmål. Brendan Fraser ga meg mang en latter i de to første Mummy filmene men i treeren prøver han altfor hardt, ikke bare er manuset hans patetisk dårlig, men mannen er ikke stort mye morsommere enn en kveld med høytlesning fra "hekling for dummies". I de to første filmene hadde han en fantastisk kjemi med Rachel Weiz som spilte hans kjære Evelyn, men her har de byttet ut Rachel med Maria Bello. Bello har uten tvil prestert godt tidligere, men i denne filmen bommer hun fullstendig med sin påtatte engelske aksent, sitt overdrevene spill for galleriet, og kjemien med Fraser er totalt fraværende.
Like dårlig står det til med Jet Li. Den spretne kineseren som har bydd oss på en lang rekke fantastiske actionsekvenser som gjerne har innvolvert überkule kampsportscener. Her blir han degradert til en traust og enformig mummi som stort sett ikke gjør noe anna enn å gå rundt og være gretten.

Er det virkelig å skrive en så lang omtale når filmen suger eselnøtter? Nei egentlig, jeg kunne fint ha nøyd meg med noe a’la "the mummy 3 mangler kjemi mellom skuespillerene. Det blir for mye effekter. Den byr på elendig skuespill og er egentlig en dårlig film". Men på en annen side ble jeg monstrumentalt skuffet over denne filmen at jeg bare måtte få ut frustrasjonen. De to første er kongeartige, treeren burde ha vært det også men endte opp som et filmatisk roadkill. Bortsett fra at jeg fikk lyst på en avskylig snømann som kosedyr (istedet for en gullfisk) så må jeg nok gi jenta i skranken rett; dette er rett og slett en dårlig film!

Klikk her for vg sin omtale.

http://www1.vg.no/film/film.php?id=9191 

Vurdert til: av 11 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Yaiks! Jeg begynner virkelig
å miste oversikten på hvor mange dansefilmer det har blitt produsert de siste
årene over nøyaktig samme formel. En person kommer i en uheldig situasjon, får
en mulighet til å få livet på rett kjøl, møter drømmepartneren, det oppstår
følelser mellom de to men en farlig skygge fra hanshennes tidligere liv truer
med å ødelegge den nyervervede lykken men så ordner det seg til slutt. Så
enkelt kan faktisk Step Up 2 The Streets oppsummeres. Men saken er at filmen
faktisk har ett par andre fancy kvaliteter, så ta på danseskoa og gjør deg klar
for en heidundrande festforestilling.

Andie er jenta som stort sett
gir faen i det meste bortsett fra sitt dansecrew. Dagene går med til å danse og
å tagge ned offentlige bygning, skole og sånt tull er underordnet. Men når
hennes verge ser seg dritt lei på livet hennes og truer med å sende hun til
Texas står alt Andie kjenner for fall.
Skjebnens lune vil imidlertid
ha det til at hun får plass ved en prestisjetung ballettskole, men veien fra
hard core street dance til en fullverdig utdannelse er lang, og kortere blir
den ikke når hennes tidligere crew vender hun ryggen. For Andie er dette
kveldens siste dans – en siste dans for å rydde opp i sitt eget liv, en siste
dans for å finne sin plass i livet, en siste dans…

Det er ingen som skal beære
denne filmens manusforfattere for å ha funnet opp kruttet på nytt. Historien er
ikke bare standard dansefilmhistorie, men også pur bøtte kommersielt søtladent.
Det skal være sukkersøtt, det skal være ørlite grann dramatikk og det skal være
inspirerende og feel good til tusen. Alt dette får du i rikelig mengder i Step
Up 2. Men det går aldri over grensen til å bli kvalmt, i stedet legges det
visse begrensninger på disse detaljene og dansen står frem som filmens
hovedrolleinnehaver.

Step Up 2 er ikke den beste
dansefilmen men det er ei heller den dårligste. Den åpner utrolig kult og den
byr på en møkstilig avslutning. Disse to scenene byr på noen virkelig
fantastiske moves i verdensklasse, da kan jeg for så vidt tilgi regissør Jon
Chu for at det er litt labert sånn ellers i filmen. Imponerende så absolutt,
men ikke nok til å kunne nå åpning- og sluttscenen opp til anklene. Ikke
overraskende er også mange av skuespillerne profesjonelle dansere som har
danset med bl.a. Madonna.

I hovedrollen som Andie møter
vi Brianna Eviga og filmens kjærlighetsinteresse spilles av Robert Hoffman.
Sistnevnte har også levert pokker så gode danseprestasjoner i filmer som You
Got Served (sammen med Christopher Jones) og Dirty Dancing 2. Disse to nærmest
gnistrer hver gang de får love til å danse.

Step Up 2 er ikke den dyp
film. Historiemessig er den helt ok men også lett forglemmelig. Det handler om
å stå på for å oppnå sine drømmer, inspirere andre og danse stumpen av seg. Med
kule moves i særklasse er Step Up 2 sine dansescener en sann fryd å se på –
samtidig som man skammer seg grønn over potetgullposen som ligger oppå den
tilårskommene vaskeballen av en mage.

Vurdert til: av 22 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det sies at man skal være ytterst forsiktig med kaste stein i et glasshus, la meg være den første til å innrømme at jeg nå skal pælme den steinen så hardt jeg kan!

La meg nå føst foreta en kort introduksjon. Skrotten min har rukket å opparbeide seg syvogtyve årringer på stumpen og film er en av mine største interresser. Ikke bare de typisk gode filmene alle er enige om, men også alt som er av film. Jeg koser meg like mye med et tungt mesterverk som Memento som jeg gjør med typiske popcorn filmer som i perioder truer med å ta over landets kinoer. Noen ganger kan det være pokker så deilig å bare synke ned i kinosetet – eller sofaen hjemme, og sette på en totalt hjernedau underholdningsbombe av en film som har nøyaktig en egenskap; nemlig det å underholde ved hjelp av humor, fancy effekter og masse bang bang. Det er ikke dumt å smile litt!
Det er nettopp derfor jeg mer eller mindre fikk Dagbladet så langt opp i hersen at naboen vurderte å gi meg hjertekompressjon og pustehjelp! Filmen det er snakk om er The Mummy 3: Dragekeiserens Grav og dagbladets *host* proffesjonelle anmelder Vegard Larsen er alt annet enn fornøyd. Denne omtalen er en parade av kritiske bemerkninger. Ikke bare er filmen banal, tåpelig og dårlig, men Larsen presterer også å konkludere med følgende: "Fjortisene vil nok la seg kjøpe." Jeg tviler ikke, fjortisser liker jo ofte lette filmer. Men hva med oss som har ett par år ekstra på baken? Er vi komplett fjortiss i skallen om vi lar oss underholde av hjernedøde popcorn filmer som byr på en tirade med småfeil?

Nå vet jeg ingenting om Larsen som person, for alt hva jeg veit har han et iq nivå godt nok for mensa og får tiden til å gå med å lese bøker av russiske filosofer, løse nasa’s matematiske utfordringer og ser filmer av den intellektuelle typen døgnet rundt, men det å stemple alle som faktisk liker lettsindig underholdning for fjortisser er i mine øyne å ta rennafart over grensen for hva som burde være akseptabelt. Jeg har ingen problemer med å lese anemeldelser som kritiserer filmer jeg selv liker, smak er inviduelt og det er nettopp det som sikrer oss et herlig og rikt mangfold av filmer. Men da får man kritisere filmen, og ikke slenge dritt til de som faktisk liker disse filmene!
 I ny og ned dukker det opp tyngre filmer som umiddelbart blir stemplet som mesterverk selv om brorparten av dagens filmer er av typen kommersielt og lettsindig. Men sier ikke det litt? Vi lever i en verden hvor skjeggete terrorister, norske wanna-be terrorister, og amerikanske presidenter av den gærne sorten regjerer. Samtidig lever vi alle i et samfunn hvor den rød-grønne regjeringen gjør sitt ytterste for at vi normalt lønnede skal slite stumpen av oss samtidig som de rike blir rikere. Er det rart dagens publikum liker å koble av med en enkel underholdningsfilm i ny og ne?

The Mummy 3 er tross alt del tre i denne fantasifulle triologien som kan minne mye om en Indiana Jones Light, det betyr at publikummet allerede har møtt dette konseptet to ganger tidligere, og om vi først drar på kino for å se denne filmen gjør vi det for at vi vet hva vi får, og vi vil ha det. Både vi og filmbransjen er nemlig avhengig av disse popcorn filmene. De store filmselskapene er avhengig av noen blockbustere for å fylle opp kassen slik at de har råd til å kjangse på dypere og tyngre filmer som slettes ikke er garanterte suksesser. Det er tross alt disse blockbusterne som sikrer oss virkelig gode og smalere filmer! Og ikke minst er vi avhengig av mangfoldet de bidrar til, tenk så dørgande kjedelig det ville ha vært om vi kun skulle få filmer fra Hollywood som krever høyere utdannelse for å kunne nyte!

En annen ting som interresserer meg litt med Larsens såkalte anmeldelser er selve anmeldelsen satt i forhold til karakteren. Mannen har seks mulige karkaterer og velger å gi den en treer, han plasserer den midt på treet etter å ha kritisert filmen for det meste og stemplet dens publikum som fjortisser. Kjære Larsen; vil dette si at du er halv fjortiss under topplokket selv?

Moralen i historien er enkel; film er like inviduelt som musikk, klær, sko, brennevin og brus, vi har alle vår smak og det har også anmelderne. Selvfølgelig skal de få kunne kritisere en film i huet og rævva om de vil, men hold dere til filmen, ikke snakk nedsettende om folkene som liker disse filmene. Det er tross alt vi som holdere dere anmeldere med jobb!!

Vurdert til: av 23 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende