Tenk deg selv, å legga seg under dyna, dra den god over kroppen, dempe lyset, og la mor eller far lese en god historie før du sovner. Nå er det kanskje ikke så mange av oss som opplever dette nå i en litt høyere alder, men det var en gang flertallet av oss likte det. Gode eventyr som gjerne var litt overnaturlig, spennende og mystiske. Om det dreide seg om tre små rosa griser, en stor stygg ulv i dameklær eller bandasjebekledde monstre fra en svunnet tid hadde ingenting å si. Dette er historier som har blitt filmatisert til det kjedsommelige og som oftest har det dessverre vært b-filmproduksjoner som har manglet det essensielle: følelsen av å se ett eventyr. The Mummy på sin side er unntaket som tok en hel filmverden på senga for 8 år tilbake. Men har bandasjene holdt seg på plass, eller har hele greia smuldret opp?

Rick O’Conell og hans soldater kommer over den forsvunnede byen Hamunaptra, de dødes by, en by beryktet for sine fantastiske skatter og sin dødelige forbannelse. Den som vekker mumien har dømt hele verdenen til døden. Men slike legender hører man i hytt og pine, dessverre for Rick finner han aldri ut om legenden er sann. Puttet i fengsel i Egypt sitter han bare og venter på å bli hengt når den småpripne bibliotekaren Evelyn og hennes litt vimsete bror tar kontakt. De to har kommet over et eldgammelt kart som viser veien til Hamunaptra og dens skatter. Hvor broren er ute etter gullet vil Evelyn finne den mystiske ”De Dødes Bok”, Rick på sin side vil bare ha Evelyn, men når de får selskap av amerikanske skattejegere, egyptiske generaler og en hel haug med andre gærninger forandrer situasjonen seg til det verre. Noe stort bedre blir det ikke når de faktisk klarer å finne denne mystiske boken, den eldgamle mumien våkner til liv, full av hevnlyst skal han knerte sine redningsmenn, gjenopplive sin døde brud og dømme en hel verden til slaveri. Og bare sånn for å toppe det hele vil han gjerne bruke Evelyn som et verktøy for å vekke sin døde elskerinne. Rick, Evelyn og alle andre uheldige involverte står foran sitt største og farligste eventyr noensinne.

Det gamle Egyptiske samfunnet vil neppe slutte å fascinere oss, et samfunn som var langt mer avansert enn hva som skulle ha vært mulig ut fra tidsperioden og teknologien de hadde til rådighet. Men du verden for noen historier denne tidsepoken har gitt oss. Folk som blir mummifisert i levende tilstand, mumier som står opp fra de døde, herskesjuke faraoer, yppersteprester med overnaturlige krefter, fantastiske locations i form av pyramider og andre råe bygninger midt ute i en sandfylt ørken. Bak The Mummy står ingen ringere enn Stephen Sommers, mannen har både regissert og skrevet manus, og det er vel ingen hemmelighet at mannen har en forkjærlighet for det fantastiske. Mannen har vært dypt involvert i filmer som de to The Mummy filmene, Scorpion King og Van Helsing. Filmene i seg selv kan diskuteres på både godt og vondt, men det forandrer ikke det faktum at de er visuelt imponerende alle og enhver. Det kjente spesialeffekt firmaet Industrial Light And Magic har faktisk opprettet en egen ”Sommers Skala”; ”for å måle bruken av digitale effekter i en scene har man fire deler. Hva scenen trenger. Hva datamaskinen kan takle. Å shit dataen kommer til å kræsje, og til slutt Hva Stephen Sommers vil ha”. Det sier litt om mannens forkjærlighet for det visuelt fantastiske! Og The Mummy skulle vise seg å bli hans lille kjærlighetsbarn!

Det å skape et eventyr er ingen enkel prosess, spesielt ikke når man skal filmatisere det. Man må ha med fantastiske effekter, heseblesende action, ett par overnaturlige elementer og man må ha en historie som faktisk gjør seg som et eventyr. Sommers og medforfatter Lloyd Fonville serverer oss historien om ypperstepresten Imhotep som for ca 3000 år siden begikk den ultimate dødssynden når han boinka elskerinna til faraoen for så å knerte fyren. Resultatet var at han ble bandasjert som en mumie, i levende tilstand, låst inne i en sarkofag sammen med drøssevis av kjøttetende krapyler og stuet bort. Og det er nettopp denne hendelsen Sommers åpner ballet med. Allerede her skjønner man at Sommers ikke har vær ute etter å lage ett eventyr for barn, det er dystert, brutalt og ekkelt, og det beste av alt er at det legger grunnlaget for resten av filmen! Sommers spoler så ca 3000 år frem i tid hvor mye har forandret seg og våre helter er en merkelig bunch med folk. Alt fra den hardbarka Rick (Brendan Fraser) som alltid har en lur kommentar på lager, pingla Jonathan (John Hannah) som viser seg å være kjekk å ha, den pripne og vakre Evelyn (Rachel Weisz) og gærningen Beni (Kevin J. Connor). Rollegalleriet i seg selv er fantastisk i kombo med manuset og regien. Sommers er som tidligere skrevet en stor fan av effekter og det er tydelig at mannen har brukt avsindig mye penger på de i denne filmen. Egypt har sjelden vært vakrere, og de horrible skapningene i filmen er dønn gjennomførte. Sommers er flink til å bruke seg av lys, kameravinkler og musikk for å skape den rette stemningen og fortelle historien på en best mulig måte. Man får rett og slett følelsen av at det er et eventyr fremfor bare en hvem som helst actionfilm! Men som alle medaljer har også denne en bakside. Du som publikum må ta filmen for hva den er. Joda, det kan skorte litt her og der, det kan bli litt karikaturt til tider, det kan bli litt vell overdrevent, men du verden så moro det er!

Om Sommers koser seg bak kameraet må vel skuespillerne være høye på noe. I hovedrollen møter vi den mot normalt lettere gærne Brendan Fraser (Crash) som har gjort det til et varemerke å spille litt crazy. Som Rick trives han som fisken i vannet, eller kamelen i ørkenen om du vil. Mannen viser tydelig at han storkoser seg og de råe one linerne kommer som sandkorn i et timeglass. Den andre hovedrollen i denne filmen tilhører det engelske fyrverkeriet Rachel Weisz. Hun var det eneste lyspunktet med sin forføriske stemme i makkverket Eragon, hun vant Oscar for The Constant Gardener, hun stjal mitt hjerte i filmer som Beautiful Creatures, Confidence og Runaway Jury. Det er ingen overdrivelse å si at hun står høyt oppe på favorittlista over kvinnelige skuespillere. I The Mummy stjeler hun showet, bokstavelig talt! Hun begynner så forsiktig, hun er så prippen og elegant og søt, utover blir det litt mer show, haka mi falt ned på knæra og tok seg ette opp igjen før filmen var ferdig.
Deres relativt daue motstander er mumien Imhotep som spilles av giganten Arnold Vosloo, mannen har aldri vært en av mine favoritter rett og slett fordi jeg synes han kan bli noe monoton, men i rollen som det fryktinngytende mumien passer han helt ypperlig. Passelig sosiopatisk gærning av den store typen som vandrer rundt og sprer dævelskap!

Du må nesten ta denne filmen for hva den er, prøver å du å se den som en normal actionfilm eller noe seriøst overhodet vil du gå en heller dårlig filmopplevelse. Men se filmen som et realt actioneventyr av den gode gamle typen men med nymoderne effekter, super humor, dyktige skuespillere og noen så kongekule scener at det er farlig å se de, så har du rundt 2 timer med super underholdning i vente.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende