Dette har virkelig vært sommeren for oppfølgere, vel, hvem sommer er ikke det kan man vel også spørre. Nok en del i historien om jack sparrow startet ballet, en fjerde del om politimannen John McClane, og ikke minst nok en kalkun om fire superhelter. Foreløpig siste tilskudd til denne stammen heter intet mindre enn Rush Hour 3. For mange av oss betyr tittelen masse fart, moro og sanseløse stunts. For en del andre betyr tittelen bare søppel og bortkastede penger.

James Carter har blitt degradert til trafikkbetjent etter det lille uhellet han hadde i New York, Lee jobber som sikkerhetsvakt for den kinesiske ambassadøren, men bortsett fra dette har ikke mye forandret seg. Carter er fortsatt en damenes mann, og Lee er seriøsiteten selv. Med mange mil mellom de to burde i alle fall politiets budsjett for tjeneste relaterte skader holdes på et minimum. Men når Lee og ambassadøren ankommer byen for å tale om Triadenes makt og hvordan de skal klare å knekke denne eldgamle organisasjonen som omsetter for over 50 milliarder dollar i året, kommer også representanter for triadene. Ambassadør Han blir skutt og havner på sjukehus, nesten skamfull avlegger Lee et løfte om å arrestere skytteren, men litt mer komplisert blir det når skytteren viser seg å være en person som står Lee nær. Og som om det ikke var nok, så er kaoset et faktum når Carter også blir involvert. Etter å ha lagd nok krøll i statene må de to denne gangen avlegge Paris et lite besøk, som dessverre franskmennene neppe vil glemme på en stund…

Den tredje gangen skal det skje! Var det vel noe som het en gang, dessverre hører det med til sjeldenhetene at denne påstanden gjelder i filmsammenheng. Eksempler på rævva dårlig treere finnes det flust av, og ofte går de i den samme fellen. Regissøren og nøkkelpersonene pleier som regel å være de samme, og seriøst, når et team har feilet med den første filmen, og gått realt på snørra når de har prøvd å ro det i land i den andre, hva er da poenget med å la disse folkene lage nok en oppfølger? På en annen side er det jo en mikroskopisk mulighet for at de lykkes. Uansett burde dette å være urelevant i dette tilfellet. Regissør Brett Ratner og skuespillerne Jackie Chan og Chris Tucker er selvfølgelig med denne gangen også, noe annet ville ha vært en ny dødssynd! Ratner på sin side kan vise til en gedigen suksess med de to foregående Rush Hour filmene i tillegg til at han har gitt oss fjorårets blockbuster Xmen3. Men mannen har også regissert gode filmer som The Family Man og After The Sunset, i tilegg har han også produsert det oversette mesterverket Running Scared! Med hans utgangspunkt, Chans evene til å utføre de mest utroligste stuntene, og Tuckers crazy humor burde Rush Hour 3 by på en heidundrande opplevelse. Vel å merke om teamet tok seg litt bedre tid enn med toeren som i mine øyne fremsto som litt hastverkmessig.

Historien i dette tredje kapittelet tar oss med til Paris og introduserer oss for Triadene. Settingen er dermed perfekt for nye sjuke actionscener som tar sted på kjente steder, og man kan vel spørre seg om det var nettopp dette som var årsaken til at filmens handling ble lagt til Paris; de har jo detta eifeltårnet som burde være et greit utgangspunkt for ville stunts. Og det er det da også. The grand finale foregår selvfølgelig på dette byggverket og den er rimelig grei. En annen fordel med Paris som setting er at Ratner så vidt viser oss litt kultur, på tradisjonelt Rush Hour vis. Dette er kanskje like greit for historien i seg selv er like banal som forventet; to politimenn må sloss mot noen farlige skurker, spesielt spennende eller engasjerende blir det aldri, trøsten finner man i actionscenene og humoren. Ratner pøser på med ville actionscener og som vanlig ligger fokuset på akrobatenkampsportmesteren Jackie Chan. Denne kineseren som har underholdt oss i uttallige år begynner så absolutt å dra på årene, og stuntene er kanskje ikke like crazy som tidligere, men du verden som han imponerer. Det er ikke ofte jeg tar meg selv i å bli direkte imponert, men det ble jeg faktisk nå. Noen av disse actionscene er bare genialt halsbrekkende, og ikke nok med det, men et av varemerkene til Rush Hour konseptet er den ville humoren som flettes inn i omtrent enhver scene. Treeren er intet unntak for å si det slik, men dessverre er det også her filmens store svakhet trer litt for godt frem. Det er tydelig at Ratner og gjengen ville slå seg enda mer løs i denne filmen, men det kan også virke som om de hadde dårlig tid. Historien er som sagt en banalitet, fokuset skal være på actionscenene og de humoristiske scenene. Jackie Chan er morrosam å se på, mannen går aldri over streken og mye av det han gjør er av typen man aldri kunne forestille seg Jackie gjøre. Aberet er derimot at filmen gjør seg litt for avhengig av denne humoren, og den føles til tider lit overdrevet og maltplassert, og merkelig nok opplevde jeg dette stort sett med scenene hvor Chris Tucker tok regien. Mannen er, som de sier i filmen, en morsom svart mann. Vi har sett det ørten ganger før i løpet av de siste årene, filmer som har med en seriøs karakter og en morsom farget mann som ofte er skikkelig over the top. Tucker gjør i alle fall ikke skam på denne tradisjonen, dessverre, for det blir for overdrevet til tider. Han irriterte meg litt i den første Rush Hour filmen, i den andre ble han bare for mye, og nå må jeg innrømme at jeg blei dritt lei. For all del byr han på en del morrosamme scener, men totalt sett kunne han gjerne ha tonet det hele ned noen hakk.

Jeg føler at Ratner og gjengen kunne ha tjent mye på å ta seg litt bedre tid under innspillingen og heller lagt litt mer ressurser i selve filmen i stedet for å gi blanke i historien, pøse på med halsbrekkende stunts og sanseløs humor som det ble litt vell mye av. Jeg går ut fra at årsaken til at jeg har en del å utsette ikke er at jeg ikke likte filmen, for jeg kosa meg faktisk veldig under denne filmen, men Rush Hour er egentlig et genialt konsept og den første er ganske så bra. Nr 2 introduserte oss for en del nytt og da spesielt en kvinlig skurk det virkelig sto respekt av. Nr 3 burde ha vært en videreføring og evolusjon, men i stedet ble den

Lettforglemmelig popcorn underholdning av god kvalitet. Flertallet av oss vil nok kose oss med denne filmen, vi vil le og skratte og ende opp på haka på knæra over de ville stuntene. Men, off, potensialet for en klassisk actionfilm lå der, de fikk bare ikke utnyttet det! Så da er det tydeligvis ikke en regel at tredje gangen skal det skje, og nei Ratner, det er ingen regel som sier at det faktisk er fjerde gangen som det virkelig skal skje!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende