Når
man baserer filmens manus på ei bok skrevet av en av verdas mest populære
forfattere og hyrer et knippe kjente og utrolig dyktige skuespillere bør alt
ligge til rette for en god filmopplevelse. Men som vi alle vet er det mye som
kan gå rett ad dundas til tross for dette utgangspunktet. Det første
faresignalet er filmens handling! Det andre er at filmen 4 år etter sin
premiere er omtrent glemt, og det tredje er at så altfor få av oss nevner denne
når man snakker om gode filmer. Kan det virkelig ha gått på snørra?

En
av de viktigste og største rettssakene innenfor amerikansk rettshistorie er i
ferd med å ta sted, en enke etter en børsmegler som ble drept når en tidligere
megler gikk amok med et skytevåpen, går til sak mot våpenindustrien i USA. På de to sidene sitter
to av byens dyktigste advokater, på tiltalebenken sitter en av de mest
utskjelte og største industriene vår verden noen gang har sett. Men slaget
avgjøres ikke av advokater eller dommeren. I juryen sitter det en person med en
agenda, på utsiden befinner det en kvinne med samme agenda, sammen har de
midlene til å overtale en hel jury. En nådeløs kamp om juryens stemmer har begynt!

For
meg var det heldig lykketreff at denne filmen faktisk ble sett, i rein
desperasjon måtte jeg bare ha noen nye filmer og denne ble en av de. Etter å få
sett den en gang satt jeg fornøyd tilbake, og dett var dett. Minnet var der så
absolutt, men det var også det. Det var sjelden noe snakk om den blant mine
bekjente, og på nettet var det langt mer populære filmer som ble diskutert. Det
skulle ta fire år før jeg fikk sett den igjen, og som dere alle vet; den som
venter på noe godt venter da sjelden forgjeves, eller er det nettopp det man
gjør?

 Manuset
til denne filmen er basert på en bok av den anerkjente forfatteren John
Grisham, en mann som har solgt over 100 millioner (!) bøker på verdensbasis!
Forvandlingen fra bok til filmmanus i dette tilfellet er det Brian Koppelman
som har tatt seg, med erfaring fra filmer som The Illusionist, Ocean’s Thirteen
og Walking Tall er mannen langt fra noen nykommer.

Filmens
utgangspunkt er en opprivende rettssak mot selve våpenindustrien og mesteparten
av handlingen tar sted i og rundt rettssalen, det er sjelden dette høres så
veldig interessant ut, men Koppelman beviser her at han kan dette med spenning.
Filmen åpner som en lettere forvirrende affære, litt etter litt kommer
ledetrådene som får oss til å forstå hva som skjer og man blir regelrett sugd
inn i handlingen. Dette er en thriller, make no mistake about it, og i
forbindelse med thrillere er jo nøkkelelementet selve spenningen. Hvor ofte har
du opplevd at en thriller er genuint spennende? Slik at du faktisk følger med
for harde livet og undrer deg grønn over hva som skal skje? Joda, det skjer,
noen filmer klarer dette, men det tilhører sjeldenhetene. Hva om vi tar en litt
annen vri? Hva om vi si er det slik at Runaway Jury ikke var spennende siden
jeg hadde en god anelse om utfallet, men allikevel er den en av de mest
spennende jeg har sett siden alt før avslutningen er utrolig suggerende? Det er
ikke ofte jeg opplever, og ja, jeg elsker denne filmen! Det er så utrolig bra
oppbygd, dialogen er smågenial og detaljerikdomen er imponerende.

En
thriller fra en rettssal kan også fort bli dørgande kjedlig om hele filmen tar
sted bare i rettssalen, unntak finnes, sjekke gjerne ut bl.a. 12 angry men, men
Runaway Jury er så mye mer. Vi har saken i rettssalen som går sin gang, men det
er på utsiden og på bakrommet hvor det hele skal avgjøres, balansen er
tilnærmet perfekt. Jeg ser ikke bort fra at det er nok å trekke for om man virkelig
går filmen i sømmene, og ivrige kritikere har poengtert at filmen skiller seg
fra boken og at dette er meget negativt, vet du hva? Om dette er tilfellet vil
jeg ikke lese boken, for filmen står seg så utrolig godt på egne bein at det er
en rein fryd!

I
hovedrollen som jurymedlem nummer ni, Nich Easter, møter vi John Cusack. Mannen har imponert oss i filmer som City Hall, Con Air,
Being John Malkovich, High Fidelity og The Ice Harvest. Selv om han ikke er I samme
liga som Robert De Niro og Al Pacino skal jeg ærlig innrømme at jeg alltid har
hatt sansen for denne mannen som skuespiller. I RJ gjør han en aldeles
strålende rolletolkning som den tilsynelatende uskyldige Nick som viser seg å
være alt annet enn uskyldig! Normalt sett burde Cusack ha vært omringet av
mindre kjente skuespillere siden han har hovedrollen, men den gang ei. Her får
vi også møte Dustin Hoffman i en meget fremtredene rolle og som om ikke det var
nok, får vi også møte selveste Gene Hackman i en enda viktigere rolle. Og det
er her mine venner at man virkelig blir imponert. Gene Hackman og Dustin
Hoffman er to legender. Hvor Hoffman kommer unna det med æren i behold er det
Hackman som virkelig stjeler showet som den råe, arrogante, pengekåte og
samvittighetsløse Rankin Fitch, våpenindustriens mann for å overtale juryen til
å stemme i deres favør. Hans rolletolkning i denne filmen er intet mindre enn
fantastisk! Og her burde ha endt, men det gjør det faktisk ikke. Nick Easter
har en partner på utsiden, og denne kvinnen, Marlee, spilles av Rachel Weisz.
Dama stråler om kapp med Hackman og ett par scener med de to sammen er bare en
fryd å se på!
Blant
bi rollene finner vi også stjerner som Jeremy Piven, Bruce McGill, Bruce
Davison og Jennifer beals. 

Til
tross for mange geniale ”enkelt punkter” ved denne filmen er det helheten som
imponerer, filmen tar for seg et meget viktig og interessant tema, den er bra
spennende og suggerende, skuespillerne imponerer og det hele er ”berre
lækkert”! Er du ute en thriller som fanger deg er dette en du så absolutt bør
sjekke ut, bare sørg for å være bra våken når du ser den, for det er mye å
konsentrere seg om!

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Finnes det noe herligere enn
å sette på en sanseløs actionfilm som presser anlegget til det maksimale, et
lydspor som sender vibrasjoner som får håret til å headbange og ørene til å
fryde seg, samtidig som det visuelle får haka til å henge på knæra i pur fryd? Vel,
det finnes jo noe, men faktum er at disse filmene fungerer overraskende bra. Glitrende
underholdning, la de gjerne være hjernedaue, bare deilig å kunne slappe av litt
også. I Asia har de skjønt dette, mange av oss har fått oss en del av John Woo’s
filmer, til dels perfekte actionfilmer som virkelig smaker fisk (mange av disse
er bortimot perfekte både action- og historie- messig!!). Men Woo gjorde ei
gedigen tabbe, som så mange av sine landsmenn valgte han å søke lykken i Hollywood,
og det endte jo ikke videre bra. En av hans landsmenn gjorde det samme og endte
opp med The Big Hit. Formelen var enkel, her skulle det virkelig smelle og det
sammen med et knippe unge og tøffe skuespillere.

Møt Melvin. En ung og
tiltrekkende fyr som tjener store penger på å ta livet av andre personer. Takket
være et sjeldent talent er han da også en av de mest ettertraktede leiemorderne
på markedet. Sammen med sine venner tar han folk av dage for fote og
arbeidslivet kunne strengt tatt ikke vært bedre.
På hjemmebane er det dessverre
ikke fult så strålende. Melvin tåler ikke tanken på at folk ikke liker han og
gjør da alt i sin makt for at det motsatte skal skje. Han har ei elskerinne som
melker han for mesteparten av pengene hans, og han har en kjæreste som er bøtte
dum og med en familie som så absolutt ikke tåler trynet på han.
Noe bedre blir det ikke når
en av hans kollegaer finner det for godt å kidnappe ei ung jente for løspenger.
Jenta er guddatteren til sjefen deres og når denne kollegaen fremstiller Melvin
som den ansvarlige bryter helvete løs. En hensynsløs katt og mus jakt settes i
gang , i sentrum står Melvin og et lite arsenal som ville ha gjort hvem som
helst amerikansk general våt i øynene. Det er det ultimate oppdraget!

Selv så jeg denne når den kom
i 1998, noe som gjorde meg til 17 år, og med tanke på hvor actionfrelst jeg var
er det ingen overdrivelse å si at jeg likte den. Nå, nesten 10 år senere har
mye forandret seg. Ikke bare har jeg endelig fått litt skjeggvekst på haka, men
jeg har også blitt noe tørrere bak øra når det kommer til detta med filmssmak
og prioriteringer.

Bak kameraet står en
herremann som lyder navnet Kirk Wong, Kirk har regissert en del filmer i asia
og den mest kjente vil nok være New Police Story som har gjort suksess rundt om
i verda. Uten å dra en sammenligning her vil jeg bare si at om du først skal
utforske asiatiske regissører, så se deres asiatiske filmer! Det som åpenbart
skjedde med Kirk Wong var at han fikk langt mer midler å rutte med, plutselig
var det bare fantasien som satte grenser for hva han kunne servere oss av
fantasifull action. So far so good. Men manuset mine venner, det er skrevet av Ben
Ramsey, en herremann du neppe har hørt om, og som du mest trolig aldri vil få
høre om igjen. Noe sier meg at Ramsey har vært en stor fan av hjernedøde
actionfilmer, for et mer tåpelig og hølete plott må du faktisk leite litt for å
finne! The Big Hit lever virkelig opp til beskrivelsen ”hjernedau”, dessverre.
For all del, handlinga og historien må ikke alltid være så dyp, men det finnes
grenser. I denne filmen blir det til tider flaut og plagsomt hvor dumt det
faktisk er. Og for dere som har lest en del av mine omtaler, og oppfattet min
forkjærlighet for actionfilmer med dårlige plott og heftige action, så skjønner
dere at det neppe lover godt når jeg faktisk syter over dette elendige plottet.

For når plottet er
hjernedødt, ja da ser vi litt på actionscenene, de som skal redde filmen. Og
min første reaksjon var ”eh, kanskje Kirk Wong trenger en seriøs avrusning?”. Kirk
viser tydelig at han har en forkjærlighet for bruk av vaiere og actionscener
som er så lite troverdige at Bush fremstår som personifiseringen av ”tillit”! Det
pøses på med kuler, eksplosjoner, vaier bruk, og kvikke kommentarer. Problemet
er bare at det blir rett og slett for dumt til å være underholdende. Jeg tok
meg selv i lure på hvorfor jeg gadd å se ferdig filmen! Helt uten lyspunkter er
den dog ikke, ett par av actionscenene duger og en av skuespillerne er i
storform!

I sentrum av historien står
denne merkelige figuren Melvin som åpenbart har visse problemer med seg selv. Rollen
spilles av tennåringsidolet Mark Whalberg som i den senere tid har vist seg som
en meget habil skuespiller og således kan vel The Big Hit sees på som et
feilsteg begått tidlig i karrieren. Noe av årsaken ligger nok manuset, for han
har seriøst ikke noe å spille på. Det blir, som resten av filmen, altfor dumt!
Rundt han finner vi nok av
originale karakterer, vel, for de som har sett en del såpeserier er det nok
ikke så originale men.. Uansett, for å spare lit tid her hopper jeg rett til
det positive. Lou Diamond Phillips! Shit la gå at han har spilt i flest
b-filmer få av oss har hørt om, for mannen har da også spilt i gode filmer som
Young Guns 2, La Bamba
og Courage Under Fire. I The Big Hit stjeler han showet! Bokstavelig talt!
Filmen i seg selv er langt fra seriøs og både regissør, manusforfatter og
skuespillere fikk en gylden mulighet til å virkelig slå seg løs. Phillips gjør
det så ettertrykkelig. Han alene var årsaken til at jeg faktisk gadd å se
igjennom hele filmen enda en gang! Rollefiguren hans blir så ekstrem til tider
at det er en fryd, mannen storkoser seg på settet, kort sagt er det en
overraskelse at man finner så underholdende rolleprestasjon i en så toskete
film!

Totalt sett er dette en
problemfylt film. Jeg kan godta at den aldri var ment som en seriøs affære og
derfor er litt over the top, men selv da må man tenke litt på hva man serverer
publikummet, og dessverre feiler The Big Hit så det griner etter! Skal du se
den, så gjør det for Lou Diamond Phillip sin skyld, resten av filmen er såkalt
bortkastet tid. Du har sikkert ei bok skrevet på latinsk du gjerne vil lese?

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tvbransjen og filmindustrien
er muligens to separate bransjer sånn I utgangspunktet, men faktum er at disse
to som oftest går hånd I hånd. Hvor ofte har vi ikke sett populære filmer som
har fått såkalte spin-off serier? Eller hva med andre veien hvor en populær
serie resulterer i en eller flere filmer basert på serien? Når det kommer til
tegne- og animasjons- serier husker kanskje mange South Park som gjorde stor
suksess som serie, men som ikke gjorde det fullt så bra på det store lerretet. Faktum
er at noen ting egner seg bedre på tvskjermen, mens andre egner seg tilsvarende
bedre på the big screen. Med dette friskt i minnet er det kanskje ikke så rart
at jeg var lettere skeptisk når det begynte å svirre rykter om en film basert
på den suksessfulle serien The Simpson, men etter 18 sesonger med mer enn 400
episoder som igjen har resultert i en mengde utmerkelser og priser var det
duket for en langfilm med denne folkekjære og dysfunksjonelle familien.
 

Homer lever livet som vanlig,
uten å tenke spesielt mye over sine valg tar han de like fullt, dessverre for
både Homer, Springfield og resten av verdenen ender det ikke så bra når Homer får
seg en ny kjælegris og dumper en silo fylt til randen med avføring, i den
lokale innsjøen. Det tar ikke lange stunden før katastrofen er et faktum og
Springfield blir offer for en krise av gigantiske proporsjoner.

For Homer sin del innebærer
det en illsint Marge og skuffede unger, sånn i første omgang i alle fall, for
utenfor vinduet begynner mobben å samles. Homer må taes av dage koste hva det
koste vil. Takket være en spektakulær flukt organisert av familiens baby kommer
Homer og familien seg unna. Men når mektige embetsmenn truer med å sprenge hele
Springfield dit pepperen gror, ser Homer ingen annen løsning enn å redde
Springfield med hjelp av sine høyst originale metoder. Og ikke minst vil han
gjerne komme på talefot med Marge!

For meg har Simpson vært noe
som jeg har sett på om jeg har kanalsurfa innom tv3, riktignok glitrende satirisk
humor, men noen hard core fan har jeg dog aldri vært. Serien har alltid vært
underholdende, det er ikke det, men jeg har aldri sett det ûbergeniale som så
mange andre tydeligvis har oppdaget. Men en ivrig kinogjenger er jeg da, og når
man faktisk ser denne traileren for ”Simpsons – the movie” foran storfilmer som
Transformers og Die Hard 4, med løfte om en episk film som får alle andre til å
se ut som lavbudsjettfilmer, ja da har man lett for å bli litt nysgjerrig,
spesielt når man holder på le seg selv ut av sitt eget gode skinn bare av
traileren!
For med tanke på hvor mye
galskap et finnes i en enkelt episode med denne familien kan man jo undre seg
over hvor mye galskap de får puttet inn i en langfilm!

Svaret er såre enkelt: MYE!  Oppskriften er like enkel; man tar alt som har
fungert i serien, gjør langt mer ut av det og pøser på med enda mer galskap! Manuset
til filmen er skrevet av seriens skaper; Matt Groening og en drøss andre
personer som har jobbet med serien. Regissøren for filmen David Silverman som
også har regissert en rekke episoder i denne serien om The Simpsons. Noe annet
ville nok ha resultert i en filmatisk katastrofe, for hele poenget med å lage
en film basert på en serie er jo nettopp å beholde seriens særpreg og helle
blåse det hele opp. Jeg kan vel først som sist slippe grisen ut av bingen;
gjengen har så absolutt lykkes noe så inni gamperævva!

Selvfølgelig får vi møte alle
kjente og kjære karakterene; Homer, Marge, Lisa, Bart, Grampa, Krusty, Flanders
familien, Mr Burns og Chief Wiggum, samt bortimot alle andre vi har møtt i
serien. Stemmene tilhører naturligvis de samme som har gitt stemmer til
karakterene i serien; Dan Castellaneta, Julie Kavner, Nancy Cartwright,
Yeardley Smith, Harry Shearer og Hank Azaria (pluss en hel haug til). Navn på
disse stemmeskuspillerne er ikke noe å bry seg om, husk at dette fortsatt er en
tegnefilm og disse personene slipper å vise seg frem. Jobben deres er å gi
disse crazy karakterene en personlighet igjennom stemmen og med tanke på
Castellaneta og gjengen har gjort dette i en årrekke er det ingen underdrivelse
å si at de lykkes.

Men hva er det så som gjør
denne filmen så spesiell? Eller sagt på en annen måte; hva er det som gjør at
en tegneserie fungerer i 18 sesonger og som en helaftens spillefilm? En lang
avhandling skal dere få slippe, men det essensielle må vi se litt nærmere på. The
Simpsons er jo en dysfunksjonell familie av verste sort, de er gule, de er på
grensen til å være karikaturiske, men av hva? Jo, av typisk amerikanske
familier! The Simpson tar som oftest utgangspunkt i samfunnsaktuelle saker,
setter de på spissen og lager grisegod satire ut av det. I denne filmen pøser
de på med miljøpolitikk, maktsjuke politikere, moral, og en del harselering
over det amerikanske samfunnet sånn generelt sett. Selv må jeg innrømme at jeg
ble noe såder overrasket over dette. Riktignok har jeg lagt merke til seriens
moral og harselering, men i denne filmen blir det faktisk veldig moralisk etter
hvert. Plagsomt? Nope, men man legger så absolutt merke til det. Samma kan det
gjøre, for Groening og gjengen har gjort en strålende jobb med humoren, den
sitter som et skudd gang på gang. Lo jeg ikke så tårene trilla så smila jeg fra
øre til øre. Filmen bugner over av fantastisk humor, hensynsløs harselering,
gode vitser og kongekule one linere. Det kvitter om man er gammel eller ung,
det er noe for alle i denne filmen. Den lever virkelig opp til betegnelsen ”episk”,
men det betyr heller ikke at den er uten skjønnhetsfeil. Den vil nok ikke leve
evig, den vil ikke stå som en av vår tids beste filmer selv i sin egen sjanger.
Det er kult, det er moro, men det er faktisk ikke mer enn en meget god simpsons
episode med tre ganger spilletiden. Du får mer av alt du like ved serien og du
vil kose deg. Noe poeng å dissekere filmen noe videre ser jeg ikke. Er du ute
etter halvannen time glitrende moro som er lettforglemmelig er dette filmen du
bør se på kinoen nå om dagen!

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Alfabetisk Sortert Liste Over Mine Filmomtaler:

1. 8 Mile (2002)
2. 16 Blocks (2006)
3. 25th Hour (2002)
4. 28 Days Later (2002)
5. 28 Weeks Later (2007)
6. 30 Days Of Night (2007)
7. 300 (2007)
8. 2009 – Lost Memories (2002)
9. 3000 Miles To Graceland (2001)
   A
   
10. Aeon Flux (2005)
11. A Few Good Men (1992)
12. After The Sunset (2004)
13. A History Of Violence (2005)
14. A Knight’s Tale (2001)
15. Alex Rider: Stormbreaker (2006)
16. Alien Vs. Predator (2004)
17. Alien Vs. Predator 2: Requim (2007)
18. Alone In The Dark (2005)
19. Altered (2006)
20. A Man Apart (2003)
21. American Gangster (2007)
22. Amityville (2005)
23. Annapolis (2006)
24. Apocalytpo (2006)
25. Armageddon (1998)
26. Assault On Precinct 13 (2005)
27. A Streetcar Named Desire (1951)
28. A Teacher’s Crime (2007)
29. Attack Force (2006)

    B

30. Bad Boys (1995)
31. Bad Boys 2 (2003)
32. Bad Taste (1987)
33. Banlieue 13 (2004)
34. Barnyard (2006)
35. Batman Begins (2005)
36. Batman: The Dark Knight (2008)
37. Battle Royale (2000)
38. Battle Royale 2 (2003)
39. Bee Movie (2007)
40. Best Of The Best (1989)
41. Best Of The Best 2 (1993)
42. Best Of The Best 3: No Turning Back (1996)
43. Best Of The Best 4: Without Warning (1998)
44. Beverly Hills Ninja (1997)
45. Big Bad Wolf (2006)
46. Big Trouble In Little China (1986)
47. Biker Boyz (2003)
48. Black Christmas (2006)
49. Black Sheep (2006)
50. Blade Trinity (2004)
51. Blade The Series (2006)
52. Blood And Chocolate (2007)
53. Blood Diamond (2006)
54. Bloodrayne (2005)
55. Bloodrayne 2 (2007)
56. Bloodsuckers (2005)
57. Borat The Movie (2006)
58. Botced (2007)
59. Braindead (1992)
60. Brockeback Mountain (2005)
61. Broken Arrow (1996)
62. Bullit (1968)

    
    C

63. Can’t Buy Me Love (1987)
64. Casshern (2004)
65. Celluar (2004)
66. City Hall (1996)
67. Chaos (2006)
68. Charlotte’s Web (2006)
69. Chicken Little (2005)
70. Children Of Men (2006)
71. Clerks 2 (2006)
72. Click (2006)
73. Cloverfield (2008)
74. Cold & Dark (2005)
75. Con Air (1997)
76. Condemned, The (2007)
77. Confidence (2003)
78. Corpse Bride (2005)
79. Coyote Ugly (2005)
80. Crank (2006)
81. Crash (1996)
82. Crash (2004)
83. Creep (2004)
84. Crimson Rivers 2 (2004)
85. Crying Freeman (1995)
86. Cube (1997)
87. Cube Zero (2004)
88. Cursed (2005)
    D

89. Dance With Me (1998)
90. Dark Water (2005)
91. Date Movie (2006)
92. Days Of Thunder (1990)
93. Dead And Deader (2006)
94. Dead Or Alive (1999)
95. Death Race 2000 (1975)
96. Death Race (2008)
97. Death Valley: The Revenge Of Bloody Bill (2004)
98. Decoys (2004)
99. Deja Vu (2006)
100. Demon Hunter (2005)
101. Den Brysomme Mannen (2006)
102. Den Tredje Vågen (2003)
103. Dexter: Season 1 (2006)
104. Diary of the Dead (2008)
105. Die Hard (1988)
106. Die Hard 2: Die Harder (1990)
107. Die Hard 3: With A Vengeance (1995)
108. Die Hard 4: Live Free Or Die Hard (2007
109. Dirty Dancing 2: Havana Nights (2004)
110. DOA: Dead Or Alive (2006)
111. Doberman (1997)
112. Dogsoldiers (2002)
113. Doom (2005)
114. Doomsday (2008)
115. Dracula (2006)
116. Dracula 2000 (2000)
117. Dracula 2: Ascencion (2003)
118. Dracula 3: The Legacy (2005)
119. Dracula 3000 (2004)
120. Dragonheart (1996)
121. Dragon Tiger Gate (2006)
122. Dreamgirls (2006)
123. Drive (1997)
124. Dr Jekyl & Mr Hyde (2008)
125. Duel, The (2000)

     E

126. El Laberinto Del Fauno (2006)
127. El Maguinista (2004)
128. End Game (2006)
129. Eragon (2006)
130. Eternal (2004)
131. Euro Trip (2004)
132. Evan Almighty (2007)
133. Event Horizon (1997)
134. Evil Aliens (2005)
135. eXistenZ (1999)
136. Exit Wounds (2001)

     F
     
     

137. Fantastic Four: Rise Of The Silver Surfer (2007)
138. Feast (2005)
139. Fearless (2006)
140. Final Destination 3 (2003)
141. Final Fantasy VII: Advent Children (2005)
142. Fire, Ice And Dynamite (1990)
143. Firewall (2006)
144. Five Girls (2006)
145. Flight Of The Living Dead: Outbreak On A Plane (2007)
146. Fong Sai Yuk (1993)
147. Footloose (1984)
148. Forbidden Kingdom (2007)
149. Frailty (2001)
150. Freaky Friday (2003)
151. Freddy Vs Jason (2003)
152. Freedom Writers (2007)
153. Fritt Vilt (2006)
154. Fritt Vilt 2 (2008)
155. From Dusk Til Dawn (1996)
156. From Dusk Til Dawn 2: Texas Blood Money (1999)
157. From Dusk Til Dawn 3: The Hangmans Daughter (2000)
158. Frostbiten (2006)
159. Fun With Dick And Jane (2005)

     G

160. Get Rich Or Die Tryin (2005)
161. Ghost Lake (2004)
162. Ghost Rider (2007)
163. Ghost Ship (2002)
164. Ginger Snaps (2000)
165. Ginger Snaps 2: Unleashed (2004)
166. Ginger Snaps 3: The Beginning (2004)
167. Gladiator (2000)
168. Gleaming The Cube (1989)
169. Glen Or Glenda (1953)
170. Gone Baby Gone (2007)
171. Gone In Sixty Seconds (2000)
172. Grindhouse: Death Proof (2007)
173. Grindhouse: Planet Terror (2007)
     
     H

174. Half Past Dead (2002)
175. Hancock (2008)
176. Happy Feet (2006)
177. Hard Candy (2005)
178. Hard Corps (2006)
179. Harley Davidson And The Marlboro Man (1991)
180. Harry Potter And The Goblet Of Fire (2005)
181. Harry Potter And The Order of the Phoenix (2007)
182. Haute Tension (2003)
183. Headspace (2005)
184. Hedwig And The Angry Inch (2001)
185. Hellboy (2004)
186. Hellboy 2: The Golden Army (2008)
187. Hellraiser: Bloodline (1996)
188. Hellraiser: Deader (2005)
189. Heroic Duo (2003)
190. Hidalgo (2004)
191. Hide and Seek (2005)
192. Hitch (2005)
193. Honey (2003)
194. Horton Saves A Who (2008)
195. Hostage (2005)
196. Hotel Rwanda (2004)
197. Hot Fuzz (2007)
198. House Of The Dead 2 (2005)
199. House Of Wax (2005)
200. How High (2001)
201. Howling 2: Your Sister Is A Werewolf (1985)
202. Hunt For Eagle One: Crash Point, The (2007)

     I

203. I Am Legend (2007)
204. Ice Age (2001)
205. Ice Age 2 (2007)
206. Ichi The Killer (2001)
207. Idle Hands (1999)
208. Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull (2008)
209. Infernal Affairs (2002)
210. In Hell (2003)
211. Inital D: Drift Racer (2005)
     
212. Inmortel Ad Vitam (2004)
213. Inside Man (2006)
214. I Robot (2004)
215. Iron Man (2008)

     J

216. James Bond: Casino Royale (1967)
217. James Bond: Dr No (1962)
218. James Bond: From Russia With Love (1963)
219. James Bond: Goldfinger (1964)
220. James Bond: Thunderball (1965)
221. James Bond: You Only Live Twice (1967)
222. James Bond: On Her Majesty’s Secret Service (1969)
223. James Bond: Diamonds Are Forever (1971)
224. James Bond: Live And Let Die (1973)
225. James Bond: The Man With The Golden Gun (1974)
226. James Bond: The Spy Who Loved Me (1977)
227. James Bond: Moornaker (1979)
228. James Bond: For Your Eyes Only (1981)
229. James Bond: Octopussy (1983)
230. James Bond: A View To A Kill (1985)
231. James Bond: The Living Daylights (1987)
232. James Bond: License To Kill (1989)
233. James Bond: Goldeneye (1995)
234. James Bond: Tomorrow Never Dies (1997)
235. James Bond: The World Is Not Enough (1999)
236. James Bond: Die Another Day (2002)
237. James Bond: Casino Royale (2006)
238. James Bond: Quantum Of Solace (2008)
239. Jeepers Creepers 2 (2003)
240. John Tucker Must Die (2006)
241. Jumper (2008)
242. Just My Luck (2006)

     K

243. Kickboxer 5: Redemption (1995)
244. Killer Clowns From Outher Space (1988)
245. King Of New York (1990)
246. Kinky Boots (2005)
247. Kiss Of The Dragon (2001)
248. Kopps (2003)
249. Kyle XY: Season 1 (2006)
250. Kung Fu Hustle (2004)

     
     L

251. Ladder 49 (2004)
252. Lady In The Waters (2006)
253. Land Of The Dead (2005)
254. Lange Flate Ballær (2006)
255. Lange Flate Ballær 2 (2008)
256. Last Castle, The (2007)
257. Legend Of Speed (1999)
258. Lord Of War (2005)
259. Love Bites (2001)
260. Lucky Number Slevin (2006)

     M

261. Madagascar (2005)
262. Mamma Mia (2008)
263. Man-Thing (2005)
264. Mars Attacks (1996)
265. Matilda (1996)
266. Matchstick Men (2003)
267. Max Manus (2008)
268. Max Payne (2008)
269. Mean Girls (2004)
270. Meet The Spartans (2008)
271. Meltdown (1995)
272. Miami Vice (2006)
273. Michel Vaillant (2003)
274. Missing, The (2003)
275. Mission Impossible 3 (2006)
276. Mortal Kombat: Conquest (1998)
277. My Super Ex-Girlfriend (2006)

     N

278. Naboer (2006)
279. Natural City (2003)
280. Narc (2003)
281. Natural Born Killers (2004)
282. Near Dark (1987)
283. Next (2007)
284. Night At The Museum (2006)
285. Night Watch (2004)
286. Number 23 (2007)
     
     O
287. O’Brother Where Art Thou? (2000)
288. Oluf I Eget Bokbad (2006)
289. On The Edge (2001)
290. Once Upon a Time in Mexico (2003)
291. One Last Dance (2003)
292. Ong Bak (2003)
293. Open Water (2003)
294. Open Water 2: Adrift (2006)
295. Over The Hedge (2006)

     P

296. Pearl Harbor (2001)
297. Payback – The Directors Cut (1999)
298. Perfect Creature (2006)
299. Pirates Of The Caribbean: The Curse Of The Black Pearl (2003)
300. Pirates Of The Caribbean 2: Dead Man’s Chest (2006)
301. Pirates Of The Caribbean 3: At World’s End (2007)
302. Point Break (1991)
303. Poseidon (2006)
304. Predator (1987)
305. Predator 2 (1990)
306. Prison Break: season 1 (2005)
307. Pulse (2006)
308. Pulp Fiction (1994)
309. Purple Rain (1984)

     R

310. Rambo IV (2008)
311. Ravenous (2005)
312. RedLine (2007)
313. Resident Evi: Extinction (2007)
314. Return Of The Living Dead 3 (1993)
315. Return Of The Living Dead: Rave To The Grave (2005)
316. Rest Stop 2: Don’t Look Back (2007)
317. Riding The Bullet (2004)
318. Ripper 2: Letter From Within (2004)
319. Rise (2007)
320. Robots (2005)
321. Rocky Balboa (2006)
322. Rogue (War) (2007)
323. Rollerball (2002)
324. Rotatoiulle (2007)
325. Rovdyr (2007)
326. Runaway Jury (2003)
327. Running Scared (2006)
328. Rush Hour 3 (2007)

     S

329. Save The Last Dance (2001)
330. Save The Last Dance 2 (2006)
331. Saw (2004)
332. Saw 2 (2005)
333. Saw 3 (2006)
334. Saw IV (2007)
335. Saw V (2008)
336. Scary Movie 4 (2006)
337. Shark Swarm (2008)
338. Shaun Of The Dead (2004)
339. She’s All That (1999)
340. She’s The Man (2006)
341. Shoot’Em Up (2007)
342. Shooter (2007)
343. Shortbus (2006)
344. Silent Hill (2006)
345. Silverado (1985)
346. Slither (2006)
347. Slipp Jimmy Fri (2006)
348. Smokin’ Aces (2006)
349. Snakes On A Plane (2006)
350. Soldier Blue (1970)
351. Soul Plane (2004)
352. Species IV: The Awakening (2007)
353. Speed (1994)
354. Speed 2: Cruise Control (1997)
355. Spider-Man 3 (2007)
356. SPL (2005)
357. Stealth (2005)
358. Step Up (2006)
359. Step Up 2 The Streets (2008)
360. Stick It (2006)
361. Stigmata (1999)
362. Stomp The Yard (2007)
363. Streets Of Fire (1984)
364. Submerged (2005)
365. Succubus (2004)
366. Sucker The Vampire (1998)
367. Supercross (2005)
368. Superman Returns (2006)
369. Supernatural: season 1 (2005)
370. Surface: complete miniseries (2005)
371. Surf’s Up (2007)
372. Suspect Zero (2004)
373. Svarte Penger, Hvite Løgner (2004)
374. S.W.A.T (2003)
375. Sweeny Todd (2008)
376. Swordfish (2001)
377. Sønner (2006)

     T

378. The Assassination of Jesse James (2007)
379. The Big Hit (1998)
380. The Bodyguard (1992)
381. The Boondock Saints (1999)
382. The Breastford Wives (2007)
383. The Cannonball Run (1981)
384. The Cannonball Run 2 (1984)
385. The Cannonball Run 3: Speed Zone (1989)
386. The Cave (2005)
387. The Cincinatti Kid (1965)
388. The Covenant (2006)
389. The Cronicles Of Narnia: The Lion, The Witch And The Wardrobe (2005)
390. The Crow (1994)
391. The Crow: City Of Angels (1996)
392. The Crow: Salvation (2000)Blog administration
393. The Da Vinci Code (2006)
394. The Day After Tomorrow (2004)
395. The Departed (2006)
396. The Devil’s Den (2006)
397. The Devil’s Rejects (2005)
398. The Devil Wears Prada (2006)
399. The Fast And The Furious (2001)
400. The Fast And Furious: 2Fast, 2Furious (2003)
401. The Fast And The Furious: Tokyo Drift (2006)
402. The Final Cut (2004)
403. The Fog (2005)
404. The Girl Next Door (2004)
405. The Good Thief (2002)
406. The Guardian (2006)
407. The Incredible Hulk (2008)
408. The Island (2005)
409. The Hidden (1987)
410. The Hills Have Eyes (2006)
411. The Hills Have Eyes 2 (2007)
412. The Host (2006)
413. The Last House On The Left (1972)
414. The Long Kiss Goodnight (1996)
415. The Man (2005)
416. The Mambo Kings (1992)
417. The Marine (2006)
418. The Matador (2005)
419. The Animatrix (2003)
420. The Mummy (2005)
421. The Mummy 3: The Tomb of the Dragon Emperor (2008)
422. The Omen (2006)
423. The Pacifier (2005)
424. The Prestige (2005)
425. The Punisher (1989)
426. The Punisher (2004)
427. The Pursuit Of Happyness (2006)
428. The Red Shoes (2005)
429. The Ring (2002)
430. The Ring Two (2005)
431. The Rocky Horror Picture Show (1975)
432. The Ruins (2008)
433. The Sentinel (2006)
434. The Simpsons – The Movie (2007)
435. The Tai Chi Master (1993)
436. Take The Lead (2006)
437. Talladega Nights: The Ballad Of Rocky Bobby (2006)
438. Tamara (2006)
439. Tango & Cash (1989)
440. Taxi 4 (2007)
441. Teenage Mutant Ninja Turtles (2007)
442. Terkel I Knipe (2004)
443. Thelma & Louise (1991)
444. Thirteen (2003)
445. Titanic (1997)
446. Tom Yum Goong (2005)
447. Top Gun (1986)
448. Torque (2004)
449. Transformers (2007)
450. Transporter 2, The (2005)
451. Transporter 3, The (2008)
452. Treasure Raiders (2007)
453. Tremors (1990)
454. Tremors 2: Aftershocks (1996)
455. Tremors 3: Back To Perfection (2001)
456. Tremors 4: The Legend Begins (2004)
457. Triangle: the complete miniseries, The (2005)
458. Trick or Treat (1986)
459. Tripper, The (2006)
460. Twisted (2004)
461. Two For The Money (2005)

     U
     

462. Under Siege (1992)
463. Ultraviolet (2006)
464. Underworld: Evolution (2006)
465. Undisputed 2: Last Man Standing (2006)
466. United 93 (2006)
467. Uro (2006)
468. Usual Suspects, The (1995)

     V

469. Vacancy (2007)
470. Vampire Bats (2005)
471. Vampires: Out For Blood (2004)
472. Vampire: The Turning (2005)
473. Van Helsing (2004)
474. Vanishing Point (1997)
475. V For Vendetta (2005)
476. Vlad (2003)
477. Volcano (1997)

     W

478. Wake Of Death (2004)
479. Wanted (2008)
480. Waterworld (1995)
481. Way Of The Vampire (2005)
482. White Chicks (2004)
483. Wicker Man, The (2006)
484. Wild Hogs (2007)
485. Wild Things (1998)
486. Wild Things 2 (2004)
487. Wishing Stairs (2003)
488. Witches Of Eastwick, The (1987)
489. Wolf Creek (2005)
490. World Trade Center (2006)
491. Wrong Turn (2003)
492. Wrong Turn 2 (2007)

     X

493. Xanda (2004)
494. X-Men (2000)
495. X-Men: The Last Stand (2006)
496. XxX (2002)
497. XXX: State Of The Union (2005)

     Y

498. You, Me And Dupree (2006)
499. YoungBlood (1986)

     Z

500. Zodiac (2007)
501. Zombie Strippers (2008)

Vurdert til: av 11 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det
er vel få forfattere som har opplevd en så eksplosiv suksess som Fru Rowling
gjorde når hun lanserte den første Harry Potter boken, en umiddelbar suksess
blant både unge, eldre og gamle. Millioner av eksemplarer ble solgt fortere enn
svint og suksessen var et faktum. Slike hendelser går sjelden ubemerket hen i
Hollywood og Harry Potter var garantert en filmatisering eller flere. Når vi nå
skriver 2007 har vi faktisk kommet til den femte filmatiseringen av denne
karakteren. 

Harry
Potter gjør seg klar for sitt femte år ved Galtvort, men det viser seg raskt at
dette året blir det mest strabasiøse så langt. Mot slutten av sommerferien blir
han angrepet av to magiske skapninger sendt av den ondskapsfulle Lord Voldemort
og som et resultat blir han først kastet ut av Galtvort før hans lærer, og
venn, Professor Humlesnurr, kommer han til unnsetning. Men dette er bare et av
mange problemer som venter vår unge helt. Til tross for sine intense forsøk i å
beseire Lord Voldemort begynner folk å miste troen på han og i media blir han
fremstilt som en løgner. Bedre blir det ikke når departementet for magi
bestemmer seg for å ta over Galtvort; magi skal helst leses om fremfor å læres,
generell moro er forbudt og Harry Potter må tas hånd om på en mest mulig
elegant måte.
Men
til tross for departementets strabasiøse forsøk på å fremstille Harry som en
løgner tar det ikke lange stunden før det blir meget åpenbart at ondskapens
fyrste så absolutt er tilbake. Det blir opp til Harry å ta et standpunkt og
lære de andre elevene hvordan de skal forsvare seg. Den ultimate krigen står på
trappene og det kan finnes bare en vinner. Men samtidig må også Harry takle
puberten og dette å vokse opp. Gjør deg klar for et fantastisk eventyr fylt av
magi, onde skapninger, kjærlighet og humor.

Vi
snakker ofte om at det kanskje kunne ha holdt med en film, mektige
produksjonsselskaper som vil melke ethvert konsept for hva det er verdt ender
som oftest opp med å ødelegge konseptet fremfor å forbedre det, alt i
”fortjenesten navn”. Harry Potter sagaen har på mange måter vært unntaket, de
fire første filmene har spilt inn uhorderlig mye penger og de gode omtalene har
haglet rundt dem. Det jeg har lurt på fra film 1 og frem til nå er følgende:
”hvordan i huleste heite kan folk faktisk beundre disse filmene som om de
skulle ha vært ubestridte mesterverk?”. Selv ble jeg alt annet imponert av del
4 i denne trolmmann-sagen og jeg var nok ikke videre entusiastisk foran del fem.

Dessverre
hjalp ikke denne filmen på min sterkt dalende entusiasme; en sekser ser jeg nå
frem imot tårevåtne øyne i dyp fortvilelse! La meg prøve å forklare litt
nærmere.
Magi
i filmer er moro, og Harry Potter er jo tross alt i utgangspunktet skrevet for
barn. Jeg tviler ikke et sekund på at disse bøkene er midt i blinken med sine farlige
skurker, fantastisk magi og karakterer de unge kan identifisere seg med. Men
når det kommer til storskjermen forandrer plutselig alt seg. Når Harry Potter
sagaen faktisk tar steget over i filmens verden er det ikke lenger bare en
dyktig forfatter som kreves, her må skuespillerne yte sitt ytterste, effektene
må være fantastiske, fortellermåten må appellere til gamle som unge, kort sagt
blir det noe helt annet.

Manuset
denne gangen er basert på boken skrevet av J.K. Rowling og ført ned på papiret
av Michael Goldenberg, ingen liten oppgave for en mann som har forholdsvis lite
erfaring, dette er tross alt Rowlings største og mest omfattende bok så langt i
serien. Noe sier meg at mannen kanskje bør skaffe seg litt mer erfaring før han
tar fatt på så omfattende oppgaver! Desto mer filmen skrider frem desto mer
åpenbart blir det at manusforfatteren har slitt med flyten i historien.
Riktignok åpner filmen sånn passelig bra og vi kommer kjapt inn i historien,
men etter dette blir det utrolig mange scener som føles påtvunget. Noe av
skylden ligger kanskje hos regissør David Yates som gjør sitt beste på bakgrunn
av manuset. Yates prøver så godt han kan å kjøre en mørk og dyster stil, her skal
det være alvorlig og den lille humoren som er til stede er langt fra like
vellykket hele tiden. Vi har de farlige skurkene, de hører med, og vi har hele
ungdomsproblematikken, slik vi også har hatt i de tidligere filmene. Harry
Potter sagaen handler kanskje øyensynelig om magiens verden, men ser man litt
nøyere etter viser det seg raskt at dette faktisk handler om å vokse opp. Vi
får se en Harry som hele tiden vokser både som magiker og menneske, vi får se
hvordan han får mer og mer ansvar og hvordan han må takle følelser og
kjærlighet. Jo da, greit nok det, men vi har allerede sett de fire ganger og
det var vel strengt tatt ikke nødvendig å gjøre det samme enda en gang? Filmen
varer tross alt i nesten to og en halv time, og det skjer omtrent ingenting!
Yates gir oss en del magiske skapninger som krydder, og selvfølelig dukker den
skumle Lord Voldemort opp en gang i blant, og like selvfølelig får vi kaskader
med vakre effekter. Problemet er bare det er utrolig ensformig og sjarmløst, og
ikke minst ytterst kjedlig.  Manuset er
rett og slett flatt, dørgande kjedlig og det eier ikke tempo.

På
bakgrunn av dette synes jeg også meget synd på skuespillerne i denne filmen.
Mange av de gamle returnerer, noen har blitt mindre synlig, og nye har kommet
til, men i sentrum står selvfølgelig vår helt Harry Potter spilt av Daniel
Radcliffe som har rukket å blitt noen år eldre siden første gang vi så han
spille Harry. Radcliffe har tidligere så absolutt ikke imponert meg, det hele
ble feil i mine øyne, men i ”The order of the Phoenix” gjorde han det stikk
motsatte. Endelig fikk han litt å tygge på, endelig hadde Harry mye alvorlig å
tenke på, endelig fikk han vise følelser og engasjement. Det verste er nok at
jeg faktisk håper han får flere tunge roller fremmover, det er åpenbart at han
trives best når han har noe å bryne seg på! Han kollegaer derimot, off for en
sørgelig gjeng. De prøver alle å være unike, noen gjør også sitt beste for å
være ytterst merkelig, men det hele føltes unødvendig. Men kan man egentlig
forvente noe annet når manuset har færre høydepunkter enn Danmark har høye
fjell?
Det
eneste lyspunktet blant birollene i denne filmen fant jeg hos Natalie Tena som
spilte Nymphadora Tonks, til tross for en ekstremt liten rolle viste hun i alle
fall at hun hadde det moro på settet!

Nå
er det sikkert mange som mener på at jeg burde ha forbud mot å anmelde filmer,
for hvor ofte hører du egentlig anmeldere slakte en Harry Potter film? Det er
opplest og vedtatt at Harry Potter er bra bøker og tilsvarende bra filmer.
Begge publikasjoner skal ha gode karakterer og hylles, yeah right er min
reaksjon. Hva får man egentlig i ”the order of the
phoenix”? Absolutt
ette en døyt! Filmen prøver å vise oss hvordan det er for Harry å vokse opp,
her glimter riktignok Radcliffe til en gang iblant, men halloo da mann, man
trenger vel ikke å bruke to og en halv time på å terpe på akkurat det samme
hele tiden? Da hjelper det heller ikke at actionscenene er fint lite
imponerende, birolleskuespillerne virker uengasjerte, historien eier ikke
høydepunkter og det hele ender i en sentimental katastrofe. Og Lord Voldemort?
Jo da, han er der bare for å småkrydre historien litt. Harry Potter and The
Order of the Phoenix ble for meg en gedigen, men forventet, nedtur av
dimensjoner. Som en annen i publikum uttalte etter filmens slutt: kunne de ikke
bare ha tatt livet av Harry etter fem minutter, holdt en avslutningstale og
gitt seg etter maks ti minutter?!

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva er så Malung? Ei lita bygde godt bortgjemt i sverige, men en gang i året er det en gedigen dansebandsfestival som strekker seg over ei hel uke. En diger park, 6 scener, på 4 av de er det 2 store band hver kveld, fult kjør. Men nok om det, i år leika jeg litt hobbyfotograf og to av bildene ble da ganske så bra. Det første ble bare vakkert

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De norske gatebiltreffene har utviklet seg til å bli en folkefest som gjentar seg gang etter gang, og størst av de alle er gatebiltreffet på Rudskogen langt uti skauen i Rakkestad!
Selv har jeg aldri hatt muligheten til å ta en tur, men i år var det endelig på tide med en tur. Dagen ble lørdag siden både jeg og sjefen (madammen) var opptatt på fredagen, fredagen var jo en flotters dag med sol og varme i fleng! Som seg hør og bør har det jo lett for å bli en pubtur slike kvelder, og gårskvelden var da intet unntak. Du kan jo forestille deg min skuffels når jeg våknet grytidlig idag "lettere" preget av det gode drikke, og så fikke se at det bøtta ned med regn. Skuffet, sliten og sta som et esel skulle jeg på rudskogen åkke som, litt regn skulle da ette få hindre meg fra å dra dit en tur.

Rudskogen i seg selv er det digert anlegg. Gatebil er et fenomen som trekker tusenvis av folk fra omtrent hele verda. Her snakker vi både nordmenn, engelskmenn, dansker, finner, og trøndere! Det at sverige var godt representert er bidlet ovenfor og det påfølgende gode bevis på. Moralen: "så det er mulig å bygge smågreie volvoer au altså!

Normalt sett pleier disse store treffene utivkle seg til reine festsammenkomstene. Folk griller, drekker og koser seg. Det er en folkefest, man kan ikke kalle det noe annet. Men man får også se utrolig mange nice biler og det er også plenty med kjøring på bane. Om været er fint har man kort fortalt utrolig mye å få med seg. Problemet var bare været var alt annet enn bra når vi var der. Det høljet tettere enn valgløftene til frp! Resultatet var langt mindre folk og nada folkefest, riktignok mange tomme ølbokser og diverse flasker, men selve festen var over. Noe sier meg at det tok seg opp utover kvelden, men da var’te vi der. Uansett, så altfor mye mer er det vel ikke å skrive, så dere får glana litt på de påfølgende bildene:

Hvordan skal man oppsummere en slk dag? hva med "V Å T T" og "R Å T T!"? Regna hølja ned som sagt, folk dro himmat i flokker, men på banen kjørte gutta så det sang etter,og på utstilllingsområdet var det bra mye feite biler. Og seff mye jalla, men slik vil det alltid være.
Hadde været vært bedre ville hele arrangementet ha vært totalt annerledes, men morro var det lell.
Det er vel ett treff til på rudskogen ut på høsten, da håper jeg virkelig at solen er med oss, og at suprapjokken har fått fixa motoren sin!

ps: en stor takk til deg som hadde et armbånd til overs som du ga til meg, alltid hyggelig å spare 200 kroner! )

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Selv er jeg ikke mer enn 26 år gammel, men som seg hør og bør har jeg også såkalte gamle helter når det kommer til grupper og artister. Jeg husker godt når jeg var yngre, altså mye yngre, Metallica med The Black Album ble spilt nitidig. Kanskje ikke mor og fars store drøm det der, men det var jo fett da! Enter The Sandman og Sad But True! De to låtene var jo helt konge for oss kidsa! Etter hvert som årene gikk utvidet musikksmaken seg og flere album av Metallica ble kjøpt inn. Men det å få sett de live lot vente på seg, helt frem til 10. juli 2007, da var det endelig min tur til å se disse mastodontene innenfor rockesjangeren!

Kvelden åpnet som forventet med litt kø og overskyet vær, sol var noe få av oss forventet! Vell inne på Valle Hovin var det dags for en del venting før det endelig var Turboneger sin tur. For å være ærlig har jeg aldri skjønt meg på denne gruppen, eller fansen deres. Joda, til dels fengende refreng som sikkert funker bedre når man er stupa full, men i mine ører er det her relativt trauste saker. Musikken til side, bedre ble det ikke av at lydteknikeren latet til å være dritings på jobb, lyden var kritisk dårlig, lydnivået gikk opp og ned som skjørtet på en av Oslos billig-fruer, det var ulik lyd på høytalerne, vokalen forsvant, kort sagt var det helt jævelig (unnskyld språkbruken!).

Etter ca 40min med dette tullet var det på tide med mer venting, og med tanke på den traumatiske dårlige lyden var dette en kjærkommen pause. Rett bort i øltelta. Kaldt og godt øl hører så absolutt med på slike arrangementer, og tror du jaggu meg ikke at sola dukka opp etter hvert også?

Vel, etter denne pausen var det på tide med selveste HIM! Det er ikke mer enn noen få år siden jeg og syrraen skulle se disse finske ”love metal” rockerne i Oslo, men av diverse årsaker fikk de aldri spilt den kvelden. Men nå sto de der, på selveste Valle Hovin. Rundt 40 minutter med kraftige kjærlighetsballader venter på oss. Trodde vi da. Unnskyld meg, men hva i huleste heite skjedde med lyden denne kvelden? Den var jo mildt sagt på trynet! Til og med to stk i mitt følge, som egentlig ikke har noe interesse av lyd, poengterte at det låt helt jævelig. Og det bedret seg ikke. Det låt like grossalt dårlig igjennom hele HIM konserten! Som jeg og syrraen sa: vi får se på dem, også får vi prøve å høre lyden fra en cd plate! For det å høre helt hva de spilte på scenen var til tider kul umulig!

Det er vel ingen hemmelighet at vi, med flere, var lettere nervøse å dette tidspunktet. For hva skjedde egentlig med lyden? Var det en feil på ustyret? Var det uerfarne lydteknikere? Ville problemene fortsette når Metallica entret scenene? Ville absolutt hele kvelden gå i dass?

Etter litt venting fikk vi så vidt svaret.

Pausemusikken ga seg.

Noe var i gjære.

Inn på scenen kom James Hetfield, Lars Ulrich, Kirk Hammet og Robert Trujillo. Valle Hovin kokte! Over 40 000 mennesker på ett sted! Metallica på scenen! Ut av høytalerne strømmet tonene av Creeping Death, ikke den mest populære Metallica låten, men absolutt en verdig åpning som så absolutt fikk publikummet i riktig stemning. Og så sa det bare bang! I dagens musikkverden finnes det ikke så mange overenergiske gode rockelåter, snakker vi tempo er det som regel i forbindelse med ultrahardt metal som suger hestenøtter! De blytunge tonene hamret ut av høytalerne, låta var Fuel ReLoad. Publikummet tok nesten helt av. Fy satan å fett det var! Og detta var bare åpningen!!!

Og når du først har fått publikummet skikkelig i gang med tempolåten Fuel, hva er da mer naturlig å følge opp med en god gammel klassiker? Wherever I May Roam! Tungt, tempobasert, Hetfield og co hadde så absolutt Valle I sine hule hender! Men det var også her jeg begynte å tenke mitt. Hva er egentlig Metallica? Er de nok ett band som lever på gammel ære, eller har de faktisk laget noe bra i den senere tid? For etter Wherever I May Roam dro de Disposable Heroes, Welcome Home (Sanitarium) og ..And Justice For All. Sistnevnte tok litt av, men Disposable Heroes var for all del ei bra låt, men aldri noen partypleaser slik Wherever I May Roam. Når man har over 40 000 personer samlet kan man riktignok ikke forvente at alle kan alle tekstene til et så omfattende band som Metallica, men det virket faktisk som om flertallet var der for noen få utvalgte klassikere. Vel vel. Vi kosa oss åkke som vi )

Metallica er som sagt et band som har vært med oss relativt lenge nå, opp og nedturer har gått hånd i hånd og det toppet seg når bassisten Jason Newstedt forsvant og Rob Trujillo kom inn. Bedre ble det ikke når Albumet St Anger floppet. Det var ikke det Metallica trengte etter en nedgangsperiode hvor de høstet kritikk for å ha mistet formen. Men faktum er at selv om de siste platene så absolutt ikke når opp til The Black Album helthetsmessig, så finnes det nyere låter med Metallica som er bøtte geniale! Og det var nettopp det vi skulle få servert som neste post på programmet! Det finnes ikke så mange partylåter av den rocka typen som tar mer av enn nettopp The Memory Remains! Låta er beintøff, det går an å synge med, og refrenget er farlig vanedannende. Det kan 40 000 publikummere skrive under på! James Hetfield bare sto der og så utover folkehavet, mannen trengte ikke å synge, det tok vi oss av!

Den neste delen av programmet var kanskje ikke den som falt meg lettest for hjertet. For det er jeg nok ikke nok interessert i Metallica. For låter som No Leaf Clover, Orion, Fade To Black, Master of Puppets og Battery tok jo av, men ikke på lik linje med for eksempel The Memory Remains og Wherever I May Roam. Men joda, fett var det og folket koste seg.

Etter disse låtene var det dags for den sedvanelige ”vi har kost oss, men nå må vi gi oss, ha en fortsatt god kveld og bla bla bla.” Joda, man skal ha opplevd relativt få konserter for å tru på at dette er slutten.

Skjermene ble slukket.

Publikummet ropte ”we want more”

Folk trampeklappa.

Trykket var enormt.

Lyset ble tent, og det var dags for en liten seanse som ga flere enn meg benner’n (men gikk gjorde det ette, og jenter sier vi gutter ette har kontroll.. ). Metallica åpnet faktisk siste del av showet med selveste Sad But True!! Og de fulgte opp med en av tidenes nydeligste rockeballader; Nothing Else Matters! Og som om det ikke var nok, så tro de til med en av tidenes tøffeste rockelåter uavhengig av sjanger; ONE!!! Og siden de først var i ferd med å ta pusten av oss og gi oss hjerteinnfarkt, så ga de oss jaggu meg Enter The Sandman også! Lykken var komplett! James som vokalist med et kor på 40 000 medlemmer, ette dårlig! En bedre hitparade skal du lete lenger etter og for de av oss som vokste opp med Metallica var dette selve nirvana. Jeg trodde aldri jeg skulle få hørt de live, og i alle fall ikke som perler på en snor!

I mine øyne burde musikalsk sett ha sluttet her, men publikummet ville ha mer og Metallica sa ikke nei. De to siste låtene ble Whiplash og Seek And Destroy. To for meg ukjente låter. De dugde, men noe mer vil jeg ikke si om selve låtene. Det som imidlertid imponerte meg var hvor engasjert publikummet var. Og hvor engasjert Metallica var. De sto bare og smilte, de var tydelig preget. Det var helt konge!

Kvelden fikk sine skår i gleden med tanke på at HIM konserten gjekk ad dundas, og jeg kunne vel ha ønsket meg at Metallica hadde spilt låter som For Whom The Bell Tolls (som ble spilt på Wembley) og Whiskey In The Jar, men hej, vi fikk en heidundrande kveld som garantert går inn i historien som noe av det råeste som har skjedd på norsk jord når vi snakker om konserter.

Metallica er et utrolig dyktig og profesjonelt band. De er utrolig samspilte og tighte, alle og en var de i storform, og alt fra de heftige riffene til Hammet, de blytunge riffene til Trujillo, kaskadene av trommer fra dansken, og trash stemmen til Hetfield, det låt close to perfect!

For å oppsummere det veldig enkelt:

10 juli 2007 Valle Hovin. Metallica på scenen: JEG VAR DER!!! Men hvor var du???!!

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tidenes beste biljakt! En klassiker! En av de beste filmene! Du må bare se den! Ypperlig filmhåndtverk!

Er det rart man noen ganger føler seg utilstrekkelig som filmanmelder? Med slike påstander om denne filmen skal jeg ærlig innrømme at jeg var nervøs for å begi meg ut på en omtale. Riktignok har jeg sett filmen en del ganger tidligere, men jeg har aldri prøvd å skrive noe om den. I slike tilfeller vil man liksom ikke bomme, eller skrive en omtale som ikke yter filmen den respekten den fortjener. Men etter tre colabokser, fire (skadelige) sigaretter og ett par ruller smil tok jeg endelig motet til meg.

Politiløytnant Frank Bullitt er en av San Franciscos mest respekterte politimenn og når byråkraten Walter Chambers trenger en som kan beskytte hans vitne i en stor mafiasak er Bullitt en selvskreven kandidat. Uten viten om saken i seg selv tar Bullitt og to kollegaer på seg oppgaven, men det viser seg tidlig at dette vitnet er alt annet enn ubetydelig. Allerede første kvelden blir en av Bullitts kollegaer skutt, vitnet drept og gjerningsmennene forsvinner. Bullitt blir naturlig nok utpekt som syndebukken, men ute av stand til å legge seg og logre med halen som hvilken som helst syndebukk setter Bullitt i gang sitt eget lille oppdrag, de skyldige skal taes og bakmennene skal frem i lyset. Koste hva det koste vil.

Ooooooooo jeg husker første gangen jeg så denne filmen sammen med min far, det er riktignok en årrekke siden, men jeg husker det nesten som om det var i går. Lille pjokken, bektøffe actionfilmen. Det var kult! Og enda kulere var det å snakke om det på barneskolen, til en og annen lærers store frustrasjon. Etter hvert som årene har gått har også mitt syn på filmen forandret seg. Fra å være en kul film har den blitt et aldri så lite mesterverk, og da er vel mesteparten av spenningen i denne omtalen skudd ad dundas. Men hva er det som gjør at en film nesten 40 år etter premieren står seg som en pokker så god film som faller både gamle og unge i smak?

Pr dags dato er vi jo alle vant med disse blockbusterne fra Hollywood, politifilmer har vi nok av, ensomme og staute politimenn som må gå imot regelverket for å redde dagen er jo ikke akkurat noe nytt. Tretten på dusinet er en populær merkelapp på disse. Som med alt annet for å være ærlig. Saken er at det ikke alltid har vært slik. Det var en tid for filmmediet var forholdsvis ungt, det ble produsert langt færre filmer enn i dag, og det var også en helt annen stil. Det var under denne perioden hvor folk faktisk prøvde å lage kvalitetsfilm som kunne stå seg noen år fremfor kommerse blockbustere som skulle dra inn tonnevis med penger i løpet av en kort åpningsperiode. Bak Bullitt finner vi et manus skrevet av Allan Trustman basert på ei novelle av Robert L. Fish. Det er egentlig litt merkelig hvordan noen personer glimter så grossalt til en gang i karrieren, mens resten av den er preget av tull, tøys og fanteri, eller at den faktisk tar slutt like etter den ene monsterhiten. På en annen side skal vi kanskje være glade til at slikt skjer? For det er disse filmene som fremstår som spesielle, filmer som tåler tidens tann selv 40 år etter sin premiere.

Fish sin originalhistorie handler om politimannen Bullitt som gjør alt for lykkes i jobben, heder og ære er underordnet, det er dessverre privatlivet også. Utover dette følger en historie om mafiasoer, mystiske vitner og litt sånt som hører med i en god politi og røver filmer. Basiskonseptet er i seg selv ikke så utrolig originalt sånn i utgangspunktet, men når man har Steve McQueen foran kameraet, en dyktig skribent på manuset og en regissør som vet hva han holder på med blir det meget spiselig.

I sentrum som Bullitt står som sagt Steve McQueen, en av tidenes råeste skuespillere i mine øyne. Skal du ha en real tøffing er dette mannen, glem dagens kvisebefengte fjortisssjarmører som prøver å leke tøffe i trynet. Steve får de fleste til å se ut som en gjeng barnehageunger med sin maskuline fremtoning, kroppsspråk og stemme. Hvem kan glemme filmer som The Great Escape, The Cincinatti Kid, The Sand Pebbles, Le Mans, Junior Bonner, Papillon og The Getaway, I tillegg til Bullitt? Han var sin tids cooleste stjerne!! Og nå flere tiår senere er han like ultracool. Men hva var det som gjorde han så cool? I rollen som bullitt er han til og begynne med steintøff, alt for jobben er mottoet hans, og det å bryte en og annen regel for å lykkes er han ikke helt ukjent med. Men det er først litt etter hvert at vi får se hva McQueen er god for. Litt etter litt får vi møte en politimann som bærer en last, litt etter litt får vi se hvordan denne politimannen begynner å innse at det finnes andre ting enn jobb, litt etter litt får vi se en troverdig person sloss imot både de kriminelle og sine egne demoner. Det å spille skuespille handler om å få publikummet til å tro på figuren man portretterer, og det lykkes McQueen med. En maktdemonstrasjon av de sjeldne! Og ja, jeg ble regelrett bergtatt av denne prestasjonen! Og kvikke onelinere? Ja! Men ikke one linere fordi manusforfatteren vil ha de med for at Bullitt skal være kul, men her er de kvikke kommentarene en del av dialogene, de smelter naturlig inn og ekstasen blant publikummet er komplett!

Nå er det ikke bare Steve McQueen som briljerer i denne filmen. Som den iskalde og egoistiske byråkraten Walter Chalmers møter vi en annen legende; Robert Vaughn. Med 205 opptredener enn så lenge er mannen langt fra noen nybegynner. Riktignok ikke samme liga som McQueen, men fortsatt en skuespiller som vet hva han driver med. I Bullitt er han herlig kald, manipulerende og skurkaktig. Man vet aldri hvor man har han og scenene med han og McQueen er en fryd å se på!
Den andre birollen verdt å nevne tilhører Jacqueline Bisset. Hvem tenker du? Skal vi si den tids Angelina Jolie eller ei anna vakker skuespillerinne? Glem Coallgen, silikon, fettsugninger og andre kirurgiske inngrep. Det fantes en æra hvor skjønnhet var noe naturlig, riktignok litt sminke, men det var også det. Bisset har rollen som Bullits kvinnelige bekjentskap, dama som får han til å tenke over hva han egentlig driver med. Hun har ingen stor rolle, men overbeviser ja det gjør hun så absolutt. Pluss at hun er en naturlig skjønnhet!

Men det må jo være noe mer som har gitt denne filmen den statusen den har oppnådd?
Det handler om egentlig alt. Enhver scene er nøye gjennomtenkt fra regissøren sin side, kameravinklene fungerer perfekt og det hele er ytterst troverdig fra start til slutt. Og ikke minst dreier det som om smådetaljer. Ta for eksempel denne biljakten som av mange beregnes som tidenes beste. Selv biljakten er kongebra laget. Man får virkelig følelsen av dette er ei biljakt! Men midt under denne jakten kommer det et lite klipp. Først jager skurken Bullitt, så kommer Bullitt opp bak skurken. Så stopper skurken opp. Han fester setebeltet! Og der vet man akkurat hva som skjer neste! Klampen i bånn og full spiker! Filmen oser over av slike små geniale scener! Totalt sett skapes det en realistisk atmosfære, og i kombinasjon med et godt manus og dyktige skuespillere blir dette faktisk en klassiker. Denne er langt mer spennende enn mange av dagens thrillere som tar i bruk alt som finnes av triks for å skape unaturlig spenning!

Har du ikke sett filmen så har du gått glipp av noe viktig. Dette er supert filmhåndtverk, alt er på plass, og jeg er så sjeleglad over at den er i filmsamlinga mi!

Og jo, en ting må bare nevnes, sluttscenen i Bullitt: FANTASTISK!!

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Roy:
Look, Doc, I spent last Tuesday watching fibers on my carpet. And the
whole time I was watching my carpet, I was worrying that I, I might
vomit. And the whole time, I was thinking, "I’m a grown man. I should
know what goes on my head." And the more I thought about it… the more
I realized that I should just blow my brains out and end it all. But
then I thought, well, if I thought more about blowing my brains out…
I start worrying about what that was going to do to my goddamn carpet.
Okay, so, ah-he, that was a GOOD day, Doc. And, and I just want you to
give me some pills and let me get on with my life. 

Jeg
har en sånn liten ting for ”hvem lurer hvem” filmer, filmer som lar publikummet
rive av seg håret i undring over hvem som er skurken, hvem har gjort hva, og
hvordan løses det. Filmer som The Sting, og den litt nyere Confidence, er bare
to av mange gode eksempler på slike filmer. Felles for de alle er at fokuset
ligger på selve svindelen. Matchstick Men valset inn på filmfronten som noe
helt nytt, og endte derfor opp som en forholdsvis ukjent affære. Kanskje den
var for spesiell?

Roy Waller er kanskje ikke den
vanlige svindlertypen, mannen har et pent hjem, er godt oppe i årene, fremstår
som en respektabel herremann, og sliter med fobier for støv og åpne dører, samt
at han må åpne og lukke en dør tre ganger før han kan si seg fornøyd. Men til
tross for disse små særegenhetene er han også meget dyktig på hva han driver
med; nemlig det å svindle andre. Det handler om å få ofrene til å gi han
pengene sine, riktignok har han litt dårlig samvittighet, men ikke verre enn at
han klarer seg helt ypperlig. Sammen med sin partner Frank gjør de stor suksess
selv om de holder seg unna de største og mest risikofylte svindlende. Men når
de to en dag får muligheten til å gjøre det virkelige store kuppet klarer ikke
Roy å si nei. En utspekulert plan settes i gang, men verken Roy eller Frank
hadde forutsett at Roys ukjente 14 årige datter plutselig skulle stå på
trappen.
Når svindelen attpåtil går helt på
tverke befinner plutselig de tre seg i en livsfarlig situasjon hvor det i
verste fall kan bety død og fengsel for de tre. Sammen må de klekke ut en enda
mer utspekulert plan for å berge seg selv, og muligens komme ut av det med en
god slump penger. Problemet er bare at i den her bransjen er det fint lite som
er som det later til å være. Og for nervevraket Roy blir dette noe helt annet,
han må plutselig være en pappa samtidig som han må være en kaldt beregnende
svindler.

I dagens samfunn hvor Hollywood er
hovedleverandør av ensformige og lite oppsiktvekkende filmer er det sjelden man
finner noe særegent, noe spesielt som skiller seg ut og dermed gir publikummet
en god filmopplevelse som sitter mer enn spilletiden på filmen. Men når det
først skjer, så er det også viktig å ta vare på disse filmene. Dessverre blir
mange av disse filmene til dels glemt og de får langt fra den oppmerksomheten
de fortjener rett og slett fordi dagens publikum har blitt såpass preget av
Hollywood at flertallet faktisk foretrekker de ensformige blockbusterne som
holder seg til en fast formel; kort sagt hjernedaue underholdningsfilmer. For
all del, jeg koser meg ofte med disse jeg også. Men til tross for dette vil jeg
heller sette på en kvalitetsfilm litt utenom det vanlige, en film jeg kan sette
meg ned med og virkelig kose meg med. Ikke bare fordi den byr på nytt, men også
fordi disse filmene byr på godt filmhåndtverk, gode skuespillerprestasjoner og
en god atmosfære. Alt dette kom i 2003 og nå fire år etter fikk jeg endelig
gravd ut litt sirup for å se dette igjen.

Utgangspunktet for denne historien
er som sagt en smånevrotisk svindler, hans partner, og en ukjent datter, samt
en hel haug med penger. Den store svindelen skiter seg og våre venner må gjøre
alt i sin makt for å redde seg selv. Og i tilegg har vi selvfølgelig den
sedvanelige ”hvem lurer hvem” dealen som hører med i en svindlerfilm. Mannen
som tok tak ansvaret for å filmatisere denne historien var faktisk ingen
ringere enn selveste Ridley Scott som tidligere hadde regissert bl.a. Black
Hawk Down, Hannibal, Gladiator og Thelma & Louise. Gladiator og BHD var
såkalte blockbustere med store budsjetter, gedigne produksjoner som imponerte
noen og enhver. Men Thelma & Louise og Hannibal var mer dialogbaserte
dramafilmer hvor skuespillet og historien sto i fokus. Scott latet til å være
en regissør som mestret det hele, og det endelig beviset fikk vi altså meg
Matchstick Men.
Scott stresser aldri med å fortelle
historien, tempoet er ikke høyere enn det må være, men totalt sett er dette en
forholdsvis rolig film, er du ute etter spenning og action i
multimilliondollarklassen får du nok leite ett annet sted. Her blir vi
introdusert for to svindlere og ei ung jente hvor deres skjebner flettes mer
inn i hverandre enn hva noen ville ha trodd var mulig. Scott velger også å ta
seg god tid til å fortelle historien, han gir oss et godt innblikk i livene til
disse rollefigurene og litt etter litt føles de faktisk troverdige.

Nicholas Cage har hovedrollen som
den smånevrotiske Roy som plutselig får hele livet sitt snudd opp ned når datteren
Angela står på trappene. Cage er jo en skuespiller mange av oss har sansen for,
han hadde en glansperiode hvor han ga oss gode underholdningsfilmer selv om han
i de senere år har prioritert helt på trynet feil. Hvem kan glemme fadesen The
Wicker Man og den parodilignende Ghost Rider?! Et av hans varemerker har vært
hans evne til å nesten overspille uten at det blir overspill. I Matchstick Men
toner han det hele ned samtidig som han tilfører Roy nok merkverdigheter til at
han blir en spesiell karakter. Cage, eller Roy om du vil, fungerer også
ypperlig sammen med de andre skuespillerne. Riktignok har vi også mange
birolleskuespillere som gjør en hederlig innsats, men fåtallet av de er verdt å
nevne. Det er de tre hovedrollene som står i fokus, det er disse som med bravur
serverer oss denne hjertevarmende historien. Roys partner Frank spilles av Sam
Rockwell som neppe er sånn veldig kjent for de fleste av oss. Pjokken kan på
mange måter sammenlignes med en boybandtype, ung, har utseendet med seg
samtidig som han har en viss karisma. Hans jobb er å fungere som Roys motpart.
Hvor Roy er redd for støv og møkk er Frank typen som elsker junkfood, gir
blanke f’ern i det Roy er redd for, og som går etter de raske pengene. De to
fungerer meget godt sammen for å si det sånn! Men fokuset mitt havnet på den
unge Allison Lohman som faktisk var 24 år gammel når hun portretterte den 14 år
gamle Angela, med stor troverdighet kan jeg tillegge! Samspillet og kjemien med
Cage er også uovertruffen. De to starter som totalt ukjente, men litt etter
litt utvikles forholdet og de begge opplever at den andre fremkaller noe i de
som de ikke trodde hadde.

Dette er nok ikke tidenes beste
film i noen som helst sjanger, og den vil neppe bli husket av flertallet av
oss. Til det er den nok noe rolig og noe anonym. Du kan som sagt glemme de
store actionfylte høydepunktene, den gnistrende spenningen som får deg til å
rive av deg håret i nysgjerrighet, og du kan også glemme det heseblesende
tempoet du har blitt vant til. Her snakker vi heller ikke en ultracool film. Så
hva får du? Jo, Matchstick Men er en hjertevarmende historie om en nevrotisk
sjel som lever av å svindle folk, ei ung jente som trenger en farsfigur, og
hvordan disse to litt etter litt kommer nærmere hverandre. I tillegg til den
hjertevarmende historien kan du legge til god humor, og meget gode
rolleprestasjoner, så sett deg ned, demp lyset, frem med snopet og så er det
bare å kose deg. Varmt anbefalt! 

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende