I statene har man visse tradisjoner, om det så være seg gigantiske kolestrolbomber av noen hamburgere, leke verdenspoliti, ansette presidenter som ikke tenker før de snakker, eller gå til krig for hver minste ting. Men den kanskje mest verdsatte tradisjonen er disse sommer-blockbusterne fra Hollywood, hver sommer får vi minst en megafilm som lanseres med brask og barm. Ingrediensene kan variere, men de kan som regel kjennes igjen med monstrøse budsjetter, over the top effekter og et pr budsjett som får norges finansminister til å gråte seg i søvn. I år var det selveste Transformers som fikk æren av å være ”denne filmen” og som seg hør og bør trappet jeg opp på premieren full av iver.


I en galakse fjernt for oss finner vi planeten Cybertron hvor en mystisk kube laget av energi har skapt en selvstendig robotrase langt mer avansert enn hva vi kunne forestille oss i våre våteste drømmer. Men også på Cybertron hersker problemene, deres energiforsyning er i ferd med å ta slutt og en intern krig mellom de to grupperingene Autobots og Decepticons raser. Med den onde Megatron i spissen utrydder Decipticonene all motstand uten å blunke, men takket være energikrisen setter disse ut på et oppdrag for å finne den mystiske kuben som har forsvunnet et sted i universet.
Tilbake på jorden på 1800 tallet finner Archibald Witwicky en slags hule i polarisen som huser både kuben og selveste Megatron i nedfryst utgave. Like etter det sensasjonelle funnet aktiverer han ved en feil noe hos Megatron, og kartet som leder til kuben blir brent inn i brillene hans. Noen hundre år senere er Arhibalds etterkommer Sam i ferd med å bli voksen, med et løfte om bil jobber gutten røven av seg i jakten på de gode karakterene, noe han også får, men privatlivet skranter en smule. Med til dels sære foreldre og en stor mangel på kvinnlig erfaring ender han stort sett opp med svarteper. Men når hans far spanderer en gammel 67 Camaro på han begynner det også å skje andre ting. Den gamle Camaroen viser seg å være roboten Bumblebee som har kommet til jorden i jakt på den mystiske kuben.
Samtidig opplever en gruppe soldater det ultimate marerittet et sted i den irakiske ørkenen når et ukjent helikopter lander på basen deres, bare noen sekunder senere forvandler helikopteret seg til en gigantisk robot også kjent som Blackout, menneskets tunge skyts preller av som småstein på en tanks og alle bortsett fra en liten gruppe soldater ender opp som slakt.
Den intergalaktiske krigen som har herjet i mange hundre år har inntatt jorden og midt mellom de gode Autobots og de onde Deceptions står en liten gruppe mennesker som må gjøre alt i sin makt for å redde verda. Med god hjelp fra Autobotenes leder Optimus Prime må de sto imot ondskapen selv; Megatron, og hans hær med drapslystne roboter.


Transformers er for mange en liten religion, selv husker jeg ikke sånn altfor mye av disse leketøyene som fikk en drøss med egne tegneserier og filmer, men joda, jeg hadde en del leiketøy når jeg var liten. Hvem kan glemme at de satt dag etter dag med selveste Optimus Prime i den ene hånda, og Megatron i den andre? Artige roboter som kunne forvandle seg til ting som biler, fly, tanks og en del annet menneskeskapt som vi alle ser på som hverdagslige. Tegneseriene var reine sci fi noveller som underholdt en hel generasjon og nå etter rimelig mange år sto endelig, filmversjonen på trappene.
I forkant har det vært mye diskusjon rundt denne, mange har ment at en film om roboter ikke kan ende opp som noe annet enn en glorifisert barnefilm med kommersielle hensikter, andre har hyllet den mer og mer etter hvert som bilder og trailere har blitt utgitt på nettet. Riktignok gledet jeg meg til å se denne filmen, men jeg har aldri vært vært spesielt spent på hva som ventet meg, noe av dette skyldes valget av regissør, man vet liksom hva man får når man bruker Michael Bay!


 Mange skriker så høyt at om at selveste Steven Spielberg var med og produserte filmen, men til tross for at en meget kjent mann sitter på pengesekken er det regissøren som har satt sin signatur på det ferdige produktet, og når regissøren er ingen ringere enn selveste Michael Bay vet vi allefall sånn ca hva som venter oss. Mannen har tross alt stått bak kameraet på, hold pusten nå, Bad Boys 1 og 2, Armageddon, Pearl Harbour og actionmesterverket The Rock. Sånt står det respekt av, og jeg tror vel egentlig ikke at det finnes en bedre egnet regissør til å ta seg av Transformers.


Historien i seg selv er en smule søkt. Hyperavanserte roboter fra en annen planet kommer til jorden for å utkjempe sin intergalaktiske krig, og i midten står en håndfull mennesker som må redde dagen. Og nei, vi snakker ikke roboter som mekker sammen en Fiat i et eller annet lavkost land! Disse robotene er som sagt hyperavanserte og gigantiske. Slikt krever en viss visuell klasse for å lykkes og det er her Bay virkelig får briljet slik han har hatt en vane for å gjøre de siste årene. Til tross for en historie fylt av kjærlighet, humor, vennskap, følelser og annen ungdomsproblematikk ligger hele tiden fokuset på visuelle. Fra åpningsscenen er det klinkende klart at dette blir en heidundrande opplevelse. Det er så utrolig elegant laget, nok en gang ble jeg sittende i kinosalen å måpe over hvor perfekte effektene er og dette ble bare bedre og bedre utover i filmen. Hvordan disse robotene smelter inn i vår virkelighet, hvordan de forvandler seg fra en bil til en megahøy robot, hvordan de beveger, hadde jeg ikke visst bedre kunne jeg fint ha tatt dette for å være virkelig! Og som seg hør og bør i en Bay film blir det som sagt bare bedre og bedre utover i filmen, før det ender opp i det ultimate klimakset som virkelig tar av. Det går kanskje litt ”over the top” mot slutten av filmen, men hej, dette er popcorn action så det griner av. Det er bare å lene seg tilbake, skru av din virkelighetsoppfatning og nyte actionscenene som utspiller seg på skjermen foran deg.  Sagt på en annen måte; det er nesten så robotene fra Terminator fremstår som en gammel nedrusta Camaro fra 67 kontra en spitter ny 2008 modell!
Men hva er det så Bay gjør at dette er så fantastisk å se på? Mannen elsker ting som røde signalbluss, langsomme panoreringer over byer, helikoptere og fly over vannet og grundige nærbilder av sine skuespillere, i samspill med den heltemodige musikken skapes den klasisske Bay-atmosfæren; hvem kan glemme scenen i bad boys 1 hvor Martin Lawrence og Will Smith står på ei svær flystrip og kameraet zoomer inn på de mens det roterer og de fremstår som de absolutt tøffeste gutta i byen, det samme gjelder her!

I verste fall kunne jeg ha endt min omtale her, konkludert med at filmen er en heidundrande actionrulle nesten uten sidestykke og la det vær med det. Da ville den føyd seg inn i en lang rekke underholdningsfilmer som gjorde stor suksess når de hadde premiere for så å bli glemt ett par år senere, takk og pris slipper jeg dette! Tranformers vil nok bli husket for sine sjuke effekter,  men det ligger så langt mye mer her!
Utrolig nok får vi her servert en historie som ikke bare fungerer som ei ramme for actionscenene, men heller som en viktig del av filmen. I hovedrollen som den litt ”uttafor”- tennåringen Sam møter vi Shia LeBouf som for de fleste av oss virker relativt ukjent, men pjokken har faktisk både Constantine, I Robot og Disturbia på samvittigheten. I rollen som den uerfarne Sam må jeg innrømme at pjokken imponerte meg, for det er Sam som står i fokus her. Det er han som akkurat har blitt gammel nok til å kjøre bil, men som også sliter stort med det motsatt kjønn. Transformers lar oss følge denne pjokken i hans forsøk på finne seg selv, og plutselig står vi faktisk midt oppe i et ungdomsdrama. I verste fall kunne det endt opp som en fancy utgave av Dawsons Creek, men takket være dyktige manusforfattere blir dette faktisk meget bra. Nøkkelen til dette er nok kanskje den uovertruffene humoren, Tranformers prøver aldri å ta seg selv for seriøst, de av oss som ikke har glemt ungdomstiden vil sikkert kjenne seg igjen i en del av situasjonene her. I alle fall gjorde jeg det, og du verden så jeg skratta av dette, det var rett og slett morrosamt!

Hans medspillere i denne filmen varier fra totalt ukjent til passelig ukjent, kort sagt om de alle, vel, nesten alle er at de gjør jobben sin. Husk at dette er en film basert på leiketøy og tegneserier så rollefigurene kan til tider bli noe karikaturiske, men stort sett går det greit. Den eneste som virkelig irriterte fletta, skjegget og div annet kroppshår av meg var Anthony Anderson. Den store, mørkhudete komikeren som har oppnådd stor suksess med sin lavpannehumor som får jackass gutta til å fortone seg som einstein! Han er masete, høyrøstet, og patetisk. Jeg kan bare ikke fatte og begripe hvorfor denne mannen fikk en rolle, for foruten han ville jeg faktisk hatt fint lite å utsette på rolleprestasjonene!
Den kvinnlige hovedrollen i filmen tilhører Megan Fox som stort sett har holdt seg til tvserier og ukjente smale filmer. I Transformers glitrer hun kanskje ikke, men hun ustråler en rimelig sterk karisma, og utseendet, ansiktsutrykk og kroppsspråk kan minne utrolig mye om selveste Tea Leoni! Smelter du ikke av blikket hennes i Transformers er du enten jente, eller født med et steinhjerte! :o )


Når alt kommer til alt dreier Transformers seg om å underholde fra ende til annen. Effektene holder referansenivå, jeg tror faktisk ikke jeg har sett noe bedre!! Skuespillerne gjør jobbene sine til det fulle, og filmen er gjennomsyret med godt samspill, humor og følelser. Greit nok at vi får litt romantikk og smådumme scener, men det er godt laget, og dette dreier seg tross alt om en tennåring som er iferd med å bli en mann. Det man imidlertid kan trekke for er filmens tema. Om det er litt barnslig? Ja så absolutt, det er jo tross alt Transformers det er snakk om. Filmen eier ikke så utrolig mye substans, den kan til tider bli utrolig grunn, og den er også typisk erkepatriotisk som flertallet av Bay sine filmer. Lenge leve Amerika! Men om du er ute etter en voksen og dønn seriøs film får du se noe annet, resten av oss kan trygt bestille en billett, slenge stumpen ned i stolen og slippe løs barnet i oss. Dette er glitrende underholdning som føyer seg inn i samme kategori som Die Hard 4 og 300; 2007’s hellige actiontriologi er nå komplett! Og du, gled deg til slutten av Tranformers, det tar noe så inni gamperævva av at selv jeg ble mektig imponert og lente meg fremmover i setet! Og det beste av alt: Michael Bay er i dialog om en oppfølger med premiere i 2009! Fy satan å jeg gleder meg!!

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende