Meg på dansegulvet kan vel sammenlignes med paven i en pornofilm, ikke funker det og ikke skjer det, men hvor paven kanskje liker å se på sine filmer, så liker jeg veldig godt å se på dans og musikk filmer. Alt jeg kommer over må bare sjekkes ut. Mange møkkafilmer har det blitt, en del bra, og ett par overraskende gode har det også blitt. Når det kom til Stomp The Yard har jeg hatt mine bange anelser. Det er var så mye ved filmen som så ut til å skurre. 

DJ og broren er to av byens beste dansere, som deltagere i et undergrunnsmiljø hvor det arrangeres såkalte streetbattles mellom gjengene er de to helt i toppsjiktet. Men når de danser fletta av en rivaliserende gjeng skjer det utenkelige, DJ’s bror blir skutt og drept, tilbake står DJ med sorgen og skyldfølelsen.
Men når hjelpen kommer fra uventet hold begynner livet så vidt å lysne for DJ. Endelig får han seg en studieplass på College, han får seg en jobb, og ikke minst et godt øye til ei av skolens hotteste damer. Men det å legge fortiden bak seg viser seg å være alt annet enn lett når skolen er delt opp i gjenger som konkurrer på dansegulvet ved hjelp av stepping, og dama han har falt for, ja hun er sammen med skolens beste stepper. DJ må bevise ovenfor både seg selv, hun og alle andre at han har fortjent plassen, både på skolen og i hennes hjerte. Men hvordan skal en hip hop’er lære seg stepping?!

Oh Shit! Det er lenge sida jeg har opplevd et så sterkt deja vu! Filmens åpningsscene føltes så utrolig kjent ut, originaliteten var som dugg forsvunnet for solen. Så stoppet filmen opp, filmens hovedkarakter kom inn i et nytt miljø, han måtte starte livet på nytt, han møtte ei dame som selvfølgelig var sammen med skolens drittsekk, og bla bla bla. Disse dansefilmene har aldri vært videre kjent for sin originalitet, her har det som regel vært dansen og musikken som har stått i sentrum, noe som mot normalt passer meg helt perfekt. Jeg slutter aldri å la meg imponere av disse spretne ungdommene som utfører moves jeg selv ikke klarer å forestille meg selv gjøre i mine villeste drømmer. Kombinert med kul musikk pleier det å være rimelig fett å se på, så filmenes historie pleier å være lettere nedprioritert. Og det som har skilt seg ut har som regel gjort dette på en positiv måte. Det er litt derfor jeg rett og slett ikke skjønner hva som har skjedd med Stomp The Yard.

Filmens manusforfatter, Robert Adetuyi, måtte finskrive et manus som allerede var skrevet og hadde alle muligheter for å få det i det minste litt originalt, eller i det minste få det til å skille seg litt ut. Skille seg ut gjør det, for makan til copycat historie er det lenge sida jeg har sett. Det at både Adetuyi og regissør Sylvain White er store fans av filmen You Got Served hersker det ingen tvil om, det var så sjukt mange detaljer i Stomp The Yard som dro tankene tilbake til You Got Served at det ble til tider skremmende og flaut. Og det verste av alt er jo at You Got Served egentlig er en drittfilm med kongekule dansescener! White har da selvfølgelig også kopiert dette, bortsett fra dansescenene også feiler her, stomp the yard feiler over hele linja dessverre. Historien er som sagt lite original, den er sjukt forutsigbar, den er ekstremt klissete og søtladen, og ikke minst uengasjerende. Det går altfor mye på skinner og man får ikke en eneste gang følelsen av dette er troverdig. Filmens dialog vitner også om en manusforfatter med relativt korte sosiale antenner; jeg håper virkelig for hans del at han er flinkere til å føre seg verbalt i den virkelige verden enn hva han er på papiret!
Når hele historien gikk på tverke og det hele føltes ensformig, klissete, klisjéfylt, flaut og repeterende festet jeg all min lit til musikken og dansescenene, det kunne kanskje redde noe av filmen. Det måtte jo redde noe av filmen.

            Trodde jeg……

Hip hop er en artig dans, det involverer så mye rart og i mange tilfeller ser det ut som ei hel maurture har tatt plassen i røven på de som danser. Men, det er også mange som virkelig kan danse og man ender da opp med fete dansescener som imponerer. Det å blande hip hop med stepping er ikke noe man ser hver dag, og det skal man kanskje være glad for. Noen av filmens dansescener byr på visse artige moves, men jevnt over ble det helt feil, det blei ikke kult eller rått, det blei bare døvt. Bedre ble det ikke av at regissøren tydeligvis har vokst opp med mtv, for hele filmen, og da mener jeg HELE, ser ut som en laaaaaang mtv musikkvideo. I klubbscenene er dette selvfølgelig stilig, men det må gå ei grense, det blir veldig mye av det dessverre. Og nei, det å lage kjærlighetsscener i en mtv inpsirert stil er ingen god ide!!

Skuespillerne i denne filmen byr på også mye rart. Hovedrollen tilhører Columbus Short som jeg mente fast bestemt på at jeg hadde sett før. Jo da, mannen spilte i Save The Last Dance 2 (en slags middelmådig remake av den første som var genial) og han var en av danserne i You Got Served. I Stomp The Yard, vel, han kan danse, men han kan ikke spille, det hele føles helt feil og utroverdig. På det verste ble det direkte overfladisk.
Vi får også stifte bekjentskap med hip hop artistene Ne-Yo og Chris Brown. Førstnevnte dukket også opp i Save The Last Dance 2 og You Got Served. Begynner jeg å ane en viss rød tråd her? Generelt sett var det ingen av birolleskuespillerne som imponerte meg.
Men, filmens kvinnelige hovedrolle derimot. Hun gjorde ikke tidens beste rolle, men hun har ett eller annet ved seg som har en lei tendens til å sjarmere meg i senk; Meagan Good er navnet. Hun har vi stiftet bekjentskap med i You Got Served og den supre Biker Boyz. I Stomp The Yard byr hun ikke på en knallprestasjon, men allikevel blir hun et lite lyspunkt opp i alt tullet.

Trenger man virkelig en konklusjon nå? Filmen finnes ikke original, manuset og dialogen er platt og flaut om hverandre, man blir aldri ordentlig engasjert, skuespillerne burde finne seg noe annet å gjøre, filmen føles som en rævva blåkopi av en del andre dansefilmer, musikken og dansescenene funker bare ikke, og det hele pakkes inn i en mtvinspirert visuell stil. Stomp The Yard kunne ha blitt noe, det ble den også, bare ikke det mange av oss håpet på!  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende