Superhelten over alle har overbevist oss to ganger tidligere; han er mannen som kan redde verda gang på gang. Men denne gangen må han redde oss fra seg selv!

Jeg kan vel først som sist innrømme en ting; jeg er langt fra noen fan av de to første spider-man filmene, den første kunne til nød gå, men da skulle det virkelig være nød også. Toeren ser jeg helst at jeg slipper å se mer enn den ene gangen jeg så den; en real møkkafilm. Årsaken til å se treeren hadde derfor ingenting med ønsket om å se god film å gjøre, men spider-man er en storfilm, og en real snakkis, sånt må man jo bare se.


Peter Parker, alias Spider-man, kunne ikke hatt det bedre. Kriminaliteten i byen har sunket til det minimale, spider-man blir sett på som byens store helt, en helt innbyggerene forguder, han fanger alltid skurken og redder dagen. På det personlige plan er han fortsatt sammen med MJ og planlegger å fri til henne. Peter Parker er en mann som har innsett at han har alt, og at alle forguder han. Men som vi alle vet står hovmod som oftest for fall.
Når Peter blir angrepet av en entitet fra verdensrommet forandrer plutselig drakten hans farge fra rød til sort, peter blir mer og mer agressiv og voldelig. Forholdet til MJ går på dunken, og Peter misbruker makten sin langt oftere. Samtidig ankommer også skurken Sandman, en skapning bestående av sand, som tilsynelatende har noe uoppgjort med spider-man, og på toppen av det hele returnerer også The Green Goblin. Og som om det ikke var nok må spider-man også sloss mot sin nye drakt; Venom, som viser seg å være en parasitt som forsterker vertens negative sider. Peter står foran sitt vanskeligste oppdrag noen sinne, redde verda, redde seg selv, og redde forholdet til MJ.

Man kan si hva man vil om spider-man konseptet, men en suksess har det uten tvil blitt. Filmene blander alt fra kjærlighet til humor til action. De minste får se sin store helt svinge seg mellom svære bygninger og bekjempe ondskapsfulle skurker, ungdommen får sin søtladne kjærlighetshistorie, og actionfansen får servert fancy effekter, dundrande musikk og kule scener. Problemet har vært balansen, greit det er noe for alle, men det må gå ann å kjøre en stil. Mitt håp for treeren var nettopp dette, at det skulle være en type stil for hele filmen. Slik gikk det ikke helt.


Mye har skjedd siden sist gang vi møtte Peter Parker, som jeg skrev i handlingsreferatet har han innsett sitt heltestatus og lever deretter, som vi alle vet kan suksess gå en fort til hodet og det er nettopp det som har skjedd med stakkars Peter. Mannen tror alt dreier seg om han, og dette går selvfølgelig utover hans nærmeste. Det er dette som er utgangspunktet for historien som er skriblet ned manusforfatterene Sam og Ivan Raimi. Videre får vi se en helt som opplever flere og flere nedturer, samtidig begynner han miste sin egen menneskelighet når hans superkrefter tar over styringen. Noe som blir ytterligere forsterket når denne parasitten fra rommet tar over drakten hans og forsterker alle de negative følelsene Peter Parker bærer på. Man kan si det sånn at den første filmen tar for seg puberteten, den andre tar for seg overgangsperioden mellom ungdomstida og det voksne liv, mens treeren tar for det å være voksen. Dog på en litt barnslig måte. Jeg kan godta utgangpsunktet som sagt, men ikke gjennomføringen. Sam Raimi som også har regissert filmen prøver å gi oss både en alvorlig og en leiken film samtidig, litt som Hellboy, forskjellen er at Hellboy klarte å balansere, den klarte å blande humor og alvor slik at det ble spiselig. Det gjør ikke Spider-Man 3. Det pøses på med klisjeer, kjærlighetshistorien er så sukkersøt som den kan bli, filmen byr på ekstreme doser moral og amerikansk patriosime så sitt verste. Peter Parker blir selve symbolet for alt Amerika står for! ÆSJ sier nå jeg. Det handler om innse at ingen er gjennomsyret onde, man må kunne tilgi, hevn er noe ondt, og jadda jadda jadda. Og måten det blir fremstilt på er så ekstremt lettfattelig at det er til å spy av. Det er ikke uten grunn at filmen fikk en hel sal stappet med unger til å kose seg glugg ihjæl.

Nå skal jeg ikke svartmale helt her, for det var visse detaljer i filmen som faktisk falt i smak, de falt meget godt i smak for å være ærlig. Husk at mannen bak kameraet, Sam Raimi, er fyren som har gitt oss den klassiske Evil Dead Triologien.
Greit, han feiler på selve historiefortellingen, det er mitt syn, han hadde nok tjent mye på å lage filmen for de litt mer voksne fremfor 8 åringa som ikke helt skjønner hva som skjer, men som til gjengjeld synes at spider-man ser kul ut. Men historien til side, her snakker vi filmografi av nesten ypperste klasse. Når det kommer til hvordan scenene er filmet er SM3 faktisk ganske så god. Raimi har full kontroll på både de romantiske, de morsomme og de actionfylte scenene (husk at jeg nå snakker om det filmatiske). Humoren i filmen er for så vidt grei nok, det går opp og ned, og Raimi har hyret inn ett par birolleskuespillere som liksom skal kunne dette med humor. Ted Raimi har vi sett i Xena og Hercules, og de foregående SM filmene, dessverre fungerer han bare ikke, det blir for dumt til å være morsomt. Men hvem bryr seg, for i SM3 har vi nemlig selveste Bruce Campbell! Mannen som spilte Ash i evil dead triologien, under Raimi’s oppsyn. Disse to er dynamitt, og i SM3 beviser Campbell nok en gang at han er en komikker av rang. Han har riktignok en meget liten scene, men fy dæven å jeg skratta. Helt genialt!


Fokuset i dette helteeposet ligger selvfølgelig på Peter Parker, MJ, Harry Osborn, og skurkene The Sandman og Venom. Det er disse som forteller oss denne sukkersøte historien. Det er vel ingen som blir direkte overrasket over at den nok en gang er Tobey Maguire som innehar rollen som Peter Parker/Spider Man. Han har fått mye skryt for rollen, gutten ser ung og uskyldig ut, men i denne filmen får han også spille litt mer drittsekkaktig, noe som faktisk kledde han. Problemet mitt er at han i mine øyne blir litt for glattpolert, det blir litt for fake for min smak. Juvelene finner vi derimot blant de andre skuespillerene. Som MJ møter vi selvfølgelig Kirsten Dunst. I de to foregående filmene ble hun litt for sukkersøt for min del, men i treeren gjør hun et langt bedre inntrykk. For all del, hun er fortsatt ei utrolig søt dame, men hun får også endelig vise litt følelser bortsett fra kjærlighet og glede. Disse scenene fungerte meget godt, men selvfølgelig får vi også de sedvanelig ”redd, uskyldig og hjelpesløs jente fanget i en farlig situasjon”, og de suger jo som vanlig.
Topher Grace fikk rollen som Venom og mannen fungerte. Jeg vet ikke helt hva annet jeg skal si, for det var ikke overdrevent bra, og det var ikke direkte dårlig. Han ble satt realt i skyggen av Thomas Haden Church i rollen som The Sandman og James Franco som Harry OsbornNew Goblin. Haden Church er kanskje ikke en karakterskuespiller, men mannen tilfølrte The Sandman en menneskelig side som var nødvendig for denne karakteren. Mer enn godkjent i mine øyne. Men også han blir satt grundig i skyggen, og da står vi igjen med James Franco. Mannen har spilt James Dean, mannen har faktisk blitt sammenlignet med James Dean! Et større kompliment kunne han neppe ha fått. Franco er dyktig, faktisk for dyktig til å egentlig spille i en spider man film. Det er han som er den store stjernen her, hvor de andre fremstår som skuespillere fremstår Franco som Harry Osborn. Det var en fryd å se han spille både god og ond. Pluss at han satte Tobey i et ekstremt flaut lys hver gang de to spilte sammen på skjermen! Og det digga jeg! ;o)


Noen annet filmen også feiler på når det kommer til historien er dens forsøk på å samle opp alle trådene fra de to foregående filmene. Det har hele tiden ligget mye i luften og i treeren skal alle disse samles. Man bør huske de to første for å si det slik. Nå var det en del av dette som så absolutt ikke falt i smak, det ble liksom for dumt for å være ærlig. Men historien om Peter Parker, MJ og Harry Osborn fikk en verdig avslutning om ikke annet.

Også The Sandman viser seg å hatt en rolle igjennom alle tre filmene selv om vi aldri har hørt om han. Greit nok, men jeg må innrømme at jeg ble litt irritert på at Sam Raimi ikke har valgt å servere oss flere ordentlige skurker. Jeg ville så gjerne se skurker som var gjennomført onde, reale drittsekker som hadde en ondskapsfull agenda, men i stedet blir denne moralen blandet inn. Man kan vel ikke få alt formoder jeg!


Spider man er ikke den kongefilmen mange drømte om, om det er en god film kan så saktens diskuteres. Den er ekstremt barnslig, den byr på mye dårlig skuespill, den amerikanske patrioismen er litt for fremtredende for min smak, og det hele blir lagt frem på en såpass enkelt måte at selv 8 åringer har glede av filmen. Samtidig pøser den på kjærlighet og situasjoner man må ha levd noen år for å forstå seg på, på toppen av det hele pøser den også på med fete actionscener, ikke alle like vellykkede, men noen av de er til å få vann i munnen av. Spesielt om man liker effektfilmer. Sluttscenen var faktisk skitbra laget, og den var tøff som rakkern. Der kosa jeg meg glugg ihjæl. MEN, totalt sett ble denne filmen en skuffelse. Bedre enn de to forrige, men fortsatt en skuffelse. Min konklusjon når jeg kom ut av kinosalen: 2,5 timer med barnepedagogikk!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende