Mannen som er kjent for sin elleville slapstick humor forener krefter med en av filmbransjens mest ujevne regissører for å gi oss en thriller uten om det vanlige. Publikummet har vært lunkent, kritikerne likeså, en sånn film måtte jeg da bare se! 

Walter Sparrow lever et meget enkelt liv, dagene får han til å gå som dyrefanger, en jobb som byr på fint lite action, og timene har lett for å bli lange. Hjemme i hans typiske forstadsvilla venter en kjærlig kone og deres tennåringsønn. Det skjer ikke så mye i Walters forholdsvis monotone liv, men når han, i bursdagsgave fra sin kjære kone, mottar boken ”the number 23” begynner Walter sitt liv å ta en helt uventet, og langt fra hyggelig vending. Boken dreier seg om tallet 23 som forfatteren åpenbart finner over alt. Bokens hovedperson har ekstremt mange likhetstrekk med Walter, og desto mer Walter leser, desto mer paranoid blir Walter. Over alt hvor han ser, alt han hører, alt han leser, overalt finner han dette tallet. 23. Walter sliter med å skille boken fra sitt eget liv, hele hans liv begynner å dreie seg om tallet, og når det plutselig innefatter et mord er det ikke lenger bare Walters lille psykose det dreier om, men også de rundt han begynner å merke tallets uheldige påvirkning.

En Jim Carrey film pleier å innebære et gigantisk pr budsjett som lar omtrent alle og enhver høre om filmen, men i dette tilfellet var et unormalt stille rundt den. For min del var det litt interessant å se bilder av Carrey i en rolle som lignet en psykopat. Og det var også inntrykket mitt, litt feil tok jeg nok akkurat der ja.

For filmen blir markedsført som en thriller, noe som kan stemme, dog synes jeg den beveger seg farlig nærme grensen for å være en drama film med visse thriller inkluderende elementer. Manusforfatter Fernley Phillips tar seg litt for god tid dessverre, manuset han har servert regissør Joel Schumacher er litt for rolig til tider. Filmen åpner ganske så rolig, det kan tilgies, for vi må jo bli kjent med karakterene og få en introduksjon. Problemet er bare filmen fortsetter i samme bedagelige tempo selv om det blir pøst på med små detaljer som skal få oss til å tenke oss grundig om. Men det er så rolig gjennomført at det var rett og slett vanskelig å la seg rive skikkelig med. Schumacher er en meget ujevn regissør som lever gode filmer og drittfilmer om hverandre. Hvem kan glemme hans forsøk på lage en batman film liksom. Men han overrasket meg stort med Phone Booth som var en ganske så undervurdert og heftig thriller som fikk frem følelsen av klaustrofobi. Dessverre har han ikke fulgt opp dette i Number 23. Han stresser aldri, det visuelle bærer preg av en regissør med altfor god tid. Det blir faktisk monotont. De visuelle hintene vi som publikum får stikker seg heller aldri ut selv om vi legger merke til takket være kameraets fokusering på dem. På en annen side viser Schumacher at han uten tvil har hatt visse ambisjoner, number 23 kjører på en måte to historier samtidig, den normale hvor Walter synker dypere og dypere i sin paranoide psykose, og den hvor han lever i sin psykose som et slags alter ego. Det er i sistnevnte historie at vi faktisk får se en visuell stil som vitner om kvalitet. Det holder riktignok ikke Sin City klasse, men det var ganske så bra når alt kommer til alt. Dessverre passer det bare ikke med resten av filmen. Ble noe merkelig der som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på men.

Carrey kjenner vi jo alle som en liten morroklump, selv om han har bevist at han er en dyktig skuespiller i ordets rette betydning. I denne filmen er humor noe som slettes ikke er et tema. Walter er en i utgangspunktet kjedlig type som blir mer og mer psykotisk, og det er her Jim viser oss nok en gang at han er en dyktig skuespiller. Glem overspillet han er så kjent for, han moderer seg stort, og serverer oss en meget god rolletolkning. Problemet blir igjen manuset, det blir for flatt selv om han gjør sitt beste. Hvis du ser filmen, så legg spesielt merke til scenene hvor han spiller sitt alter ego fra boken det handler om. Å som jeg ønsker meg en film med Carrey i en slik rolle! Helt strålende!
Når det kommer til resten av skuespillerne vil jeg ikke bruke så mye spalteplass, bortsett fra å si at de var gjennomført monotone og ga meg absolutt ingenting overhodet! Det ble bare kjedlig dessverre.

Det vi har her er en thriller om en mann som går inn i en tilsynelatende paranoid psykose som omhandler numerologi, når filmen er slutt sitter vi igjen med en film som hadde ambisjoner, men som mislyktes og ble en forholdsvis monoton, småkjedlig og høyst forutsigbar affære hvor Carrey er den eneste skuespilleren som virkelig prøvde, mens resten var dørgande kjedlige dessverre. Jeg håper for alle involvertes skyld at de vil dukke opp i bedre filmer fremmover, for jeg synes synd på den stakkars jævlen som må pensjonere seg som skuespiller med Number 23 som deres farvel til filmverdenen!

Ps: om du lurer på om den er verdt å se? Som film er den det ikke, men det var interessant å se Carrey i en meget annerledes rolle fra hva vi er vant med til fra den kanten!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende