Tilbake i 1996 fikk filmen følgende skussmål: ”en film laget av og med voksne for voksne, om sex”. Du verden så mye diskusjon det var rundt denne filmen, noen hyllet den, andre slaktet den. Noen ville forby den. Det store spørsmålet var om den gjorde et like sterkt inntrykk i 2007 som når den kom 11 år tidligere.

James og Cathrine Ballard har et forholdsvis kaldt, overfladisk og spesielt sexliv, med hverandre når de har muligheten, men andre partnere er godtatt, en måte for de å tenne på. Når James blir involvert i en grusom bilulykke tar imidlertid deres liv en helt annen retning når de blir introdusert for Dr Helen Remington og Vaughan. De to befinner seg plutselig på en reise fylt av bilkrasj og sex, helst kombinert. Bak det hele står Vaughan, selve symbolet på undergangen.

Jeg og en kamerat av meg leide faktisk denne filmen når den kom på vhs her på berget, ikke helt med vilje sida plata lå inne i et annet cover, men jeg sovna forholdsvis kjapt, og han like etter. Nå, 11 år senere kan jeg i alle fall beroligere dere først som sist med at jeg ikke sovnet.

Men jeg er ikke helt overlykkelig over å ha sett filmen heller. Jeg husket riktignok litt, men ikke mye. Jeg visste også egentlig hva jeg gikk til, for bak manus og kamera står ingen andre enn David Cronenberg, mannen som har blitt en slags legende etter filmer som Videodrome, Rabid, The Fly, og A History Of Violence. Det var en tid hvor han elsket å provosere, Crash er så absolutt en film fra denne perioden. Selv har jeg nada problem med å se en provoserende film, så lenge den har en mening og ikke bare er provoserende for å være det. Hva Crash egentlig er, er jeg neimen ikke helt sikker på. Cronenberg introduserer oss for dette merkelige paret som har ett alt annet enn vanlig sexliv. Miljøet rundt dem er dystert og kaldt, sexen er likeså, så begynner bilulykkene, og etter det er fortsatt alt like kaldt og dystert, men det blir bare mer og mer provoserende, ekkelt og jævelig. En tidligere arbeidskollega av meg uttalte en gang at alle mannfolk som brukte skinnbukser var perverse, han burde se Crash for å si det slik! Cronenberg lar kameraet leike med skuespillerne, han studerer de opp og ned, og da gjerne kroppsområder som er sminket som de skulle ha vært utsatt for meget stygge ulykker, og så lar han sine rollefigurer kjærtegne disse områdene. Vi får også pikekyss og homsesex om noen skulle ønske seg det. Alltid dratt så langt det går. Jeg mener på at det her kunne ha fungert, men i mine øyne har Cronenberg prøvd for hardt, han vil virkelig sjokkere oss, han vil gjøre et såpass sterkt inntrykk på oss at vi aldri glemmer filmen. Og på toppen av det hele prøver han å lage en meget psykologisk studiefilm. Det kunne ha fungert, men det gjør det ikke. Jeg synes rollefigurene blir for kalde og endimensjonale til at vi gidder å bry oss om dem. Og når vi ikke bryr oss om dem forsvinner også hele det psykiske aspektet ved filmen, og vi sitter igjen med en småbedriten mykpornofilm som er på grensen til å være spekulativ.

Rollefigurene i denne småperverse historien portretteres av James Spader, Holly Hunter, Deborah Kara Unger, Elias Koteas og Rosanna Arquette. Et meget blandet rollegalleri kan man vel kalle det.
Rosanna Arquette har en meget liten rolle i filmen, og fremstår som bare merkelig, eller, som nok en sak Cronenberg vil bruke til å sjokkere. Elias Koteas gir oss en grei nok fremførelse, mannen går hardt til verks når han skal fremstille denne gærningen Vaughan.
Kara Unger har rollen som Cathrine, dama som har sansen for småkinkig sex, men som aldri kommer. Hennes oppgave, som alle andre, er å være sensuell og forførende, men i motsetning til alle andre klarte hun faktisk oppgaven sin og gir oss et snev av sensualitet i kombinasjon med situasjoner de fleste av oss ser på som skrekkelige.
Holly Hunter er kanskje ikke dama man forventer å se i en sånn film, etter filmer som Thirteen, Oh Brother Where Art Thou, og The Piano er ikke Crash en film som kler hun. Hun kommer greit fra det, men som med flertallet av skuespillerne i filmen fikk jeg ikke helt trua på det hun dreiv med.
Hovedrollen er Spaders, en mann som har spilt i utrolig mye rart, men aldri fått de store rollene. Noe rart synes nå jeg, for mannen imponerte i filmer som Wall Street og Wolf. I Crash spiller han godt og hvor Unger fremstår som filmens eneste sensuelle person, så fremstår han som den eneste skuespilleren. Mannen kan bedre, men får godkjent av meg.

Du lurer kanskje på hvorfor jeg kjøpte filmen sånn i utgangspunktet? Kunne jo bare leid, lånt eller lastet ned. Men faktum er at filmen er kontroversiell og på grensen til å være spekulativ, den skapte enorm blest når den kom, og slik jeg ser det kan den fort bli en del av filmhistorien når vi om noen år begynner å diskutere filmer som provoserer. Derfor kjøpte jeg den. Men om jeg noen gang skal se den igjen? Helst ikke. Den byr riktignok på mye sex, den byr på mange deformerte kropper, skadede kropper, kropper med arr, folk som tenner på dette, og mer sex. Det ørlite man finner av sensualitet og psykologi i denne filmen gjør det ikke verdt å se den dessverre!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende