”Jeg gjør det for pengene” er et vanlig svar om du spør ei hore om hvorfor hun selger seg selv til sleske mannsgriser. Vel, hva kan jeg si; jeg gjorde det for Mark Whalberg, vel, jeg så filmen i alle fall. Har funnet ut at jeg ikke får så mye for meg selv, måtte ha brukt mer på annonseringen enn hva inntjeningspotensialet var. Men nok om det, rull film mine venner.

Bob Lee Swagger en av de absolutt beste skarpskytterne her i verda, men under ett oppdrag går alt gæli. Hans partner blir drept og han blir overlatt overlevert til seg selv for å dø bak fiendens linjer mens den amerikanske regjeringen ser en annen vei. Men imot alle odds overlever han og trekker seg tilbake sammen med hunden og våpeninteressen sin. Når han får et tilbud om redde livet til presidenten velger han å si ja under tvil, men når han selv blir skutt og mannen ved siden av presidenten blir drept, aner Bob ugler i mosen. Anklaget for mordet går Bob til krig mot en instans med kontakter helt i toppen av det amerikanske systemet.

Når hovedrolleinnehaveren begynte sin karriere i et boy band, for så å kalle seg Marky Mark og så prøve seg som skuespiller, og en regissør som ble genierklært en gang for lenge sida slår seg sammen kan resultatet ble meget så interessant.  Enda mer interessant er det at filmens basiskonsept er bra lite originalt. Her snakker vi the good guy som opplever noe negativt, trekker seg tilbake, kommer tilbake til tjenesten, blir lurt, og må redde skinnet sitt. Det er veldig lett å kritisere manusforfatteren for manglende fantasi, men om vi ser litt annerledes på saken vil jeg bare opplyse om vi lever i 2007, det pengemaskinen Hollywood spyr ut flere filmer årlig enn noen gang tidligere, og det begynner å bli tynt med basiskonsepter som ikke allerede har blitt brukt. Min mening om saken er klinkende klar: det er ikke basiskonseptet som er avgjørende, det er måten det blir utviklet på som virkelig teller. Bak manuset til Shooter står Jonathan Lempkin som ikke akkurat har vært overarbeidet de siste årene. Mannen skrev manus til den glitrende The Devil’s advocate og den meget underholdende Lethal Weapon 4. For manuset til Shooter har han brukt novellen til Stephen Hunter som grunnlag, Hunter har så langt skrevet tre bøker om Bob Lee Swagger, og en fjerde er underveis. Til daglig jobber han tydeligvis som filmkritiker og dette har han også mottatt en pris for. Kanskje kjedelig å høre om privatlivet til en manusforfatter? Men her kommer poenget. Om novellen er skrevet av en filmkritiker som har mottatt en litteraturpris for sine omtaler, så burde jo grunnlaget være lagt for en heidundrande film siden mannen bør unngå alle de fallgruvene han til daglig blir betalt for å finne og kritisere?
Nå har jeg ikke lest noe av Hunter, men jeg er ganske sikker på at det er en viss forskjell mellom boken og filmen siden historien har blitt gjenfortalt av langt flere personer enn bare forfatteren. Dog er det tydelig at Hunter har ett godt konsept liggende selv om det i utgangspunktet ikke er sånn überoriginalt.

Regissør Antoine Fuqua gjorde stor suksess med Training Day, som jeg mislikte, og tabbet seg senere ut med King Arhtur, som jeg likte meget godt. Selv om jeg ikke likte Training Day, så var jeg faktisk imponert over en ting: regissørens evne til å holde det på et troverdig nivå igjennom hele filmen, og jeg kan med stor letthet konstatere at mannen har gjort det igjen. Glem the biggest bang for the bucks og actionscener såpass overdrevene at de minner om sci fi. Shooter byr riktignok på ett par scener som er naturstridige, ingen kan ha så flaks, men det er viktig å tenke på at det faktisk er fiktivt, en mer normal utgave av supermann. Nå er et sikkert mange som lurer på hva i søttern jeg har fått i meg. Men jeg mener jeg har ett poeng (selvgod jeg? Næsj!). Shooter er annerledes, den har et basiskonsept vi har sett før, men når filmen begynner så begynner også en ganske så interessant og godt fortalt historie. Til å begynne med virker den som en typisk actionfilm, så skjønner man at det er et tilsynelatende spennende plott og da er den over i thriller sjangeren. Litt etter litt dukker det opp nye momenter i historien og det blir tydelig at denne filmen ikke bare serverer oss en tøff type med stort våpen, men også et kritisk lys på Amerikas lovinstanser. Off, klisje tenker du kanskje, men tenk om igjen. Helt perfekt er det ikke, men det er langt mer interessant og gjennomført enn i mange tilsvarende filmer.

Men helt toppnivå holder ikke denne filmen. Antoine Fuqua viser at han har litt lyst til imponere oss stakkars publikummere ved hjelp av fancy actionscener, og jo da, han lykkes han, det er ett par som imponerer, spesielt en av de. Men da blir det typisk amerikansk action hvor helten virkelig fremstilles som en erkepatriotisk helt som kan danse mellom kulene fra dusinvis av maskinpistoler! En annen bakdel er plottet som jeg også har sansen for, det er bra, men det er samtidig veldig enkelt og greit. Det var ingenting som sjokkerte meg, eller overrasket meg før helt mot slutten for den saks skyld.

Så var det Marky Mark da. Jeg husker fortsatt at syrraen hadde kjøpt ett TOPP blad hvor det var et bilde av han med bar overkropp og innsmørt sixpack, ekkelt syntes jeg, det syntes ikke hu. Uansett ble Marky Mark et yndet hatobjekt blant gutta. En fyr som spilte på utseendet for å få damer var faen ette mye verdt, men i 1995 skjedde det utenkelige, denne lille jyplingen fikk en rolle i The Basketball Diaries mot Leonardo Di Caprio. Etter the gikk det stort sett oppover med et par stygge fall i form av filmer som Planet of The Apes. Nå nylig så vi han i det moderne mesterverket The Departed, et tidligere mesterverk er The Yards hvor han storspilte. Mannen gjorde det utenkelige, til tross for sin bakgrunn som ungpikeidol beviste han at han var en meget habil skuespiller, noe som riktignok ikke kommer til sin fulle rett her i Shooter, men Whalberg gjør en god jobb med å fremstille Swagger. Best er han når han er tøff i maska. De mjuke scenene er ikke helt hans greie, men som sagt, i de tøffe scenene briljerer han nesten.
Med seg på laget har han bl.a. Michael Pena (World Trade Center & Crash) og Danny Glover (Predator 2). De har birollene, uten tvil. Pena kommer sånn halvveis godt ut av det, mens Glover må ha kost seg noe grossalt på settet, man stråler nærmest i sin rolle som, vel, det må du finne ut av selv! Spenningen som ligger i luften mellom Glover og Whalberg er bare nice!

Jeg kan slakte Shooter om jeg vil, jeg kan også hylle den om jeg heller føler for det. Men jeg skal prøve å gi en balansert oppsummering her, siden det er vel den alle leser i stedet for hele omtalen ;o)
Shooter byr i utgangspunktet på en meget familiær historie som er langt fra revolusjonerende, men ved hjelp av effektive tvister i plottet står den ut fra mengden og fungerer mer enn greit nok. Du får spenning, drama og action i bøtter og spann. Det hele er sydd sammen på en meget stilig måte av Antoine Fuqua som har æren av regissere Mark Whalberg som gjør en ganske så grei rolle. Det negative ved filmen er at den prøver å gape over veldig mye og man sitter igjen med en del spørsmål og ønsker. Det var først når jeg leste at novelleforfatter Stephen Hunter faktisk har skrevet tre bøker til om samme karakter at jeg skjønte litt; denne filmen burde ha vært en del av en serie. En annen ting som sikkert vil irriterer deg en smule er filmens typiske amerikanske heltefokus. Stort sett holder filmen seg meget nøktern, men den serverer også scener designet for å vise oss ”den amerikanske helten som står opp mot overmakter som misbruker sin makt”.

Shooter er bedre enn mye av det som blir sluppet på markedet i dag, men den har sine skjønnhetsfeil. En litt mer avansert pop corn film kan man vel si om den!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende