5 Oscars, 45 andre priser, 75 andre nominasjoner. Jeg er imponert! Og det er delvis derfor jeg valgte å se den nå 7 år etter premieren. På kino imponerte den stort når den kom. Og som mange kanskje har fått med seg står vi nå foran en ny ”gladiatorfilm” på kinoene. Dermed gøyv jeg løs på Gladiator med stor lyst, dette mesterverket skulle det bli intet mindre enn fornøyelig å se igjen.

Maximus er Romas dyktigste general, en vinner av de sjeldne og keiserens yndling. Sammen valser de over enhver hær de kommer over i sin søken etter å utvide Romas grenser. Men når det blir kjent at keiseren er døden nær og vil at Maximus skal ta over begynner problemene å tårne seg opp. Keiserens sønn, Commodus, dreper sin far, familien til Maximus og sender han for å dø. Men Maximus overlever; fra å være en anerkjent general må han plutselig takle livet som en slave, men når det blir kjent at han kan sloss blir han forfremmet til Gladiator, og foran han ligger selveste Colosseum, arenaen hvor de største gladiatorene har utkjempet sine slag opp igjennom tidene. Nå er det Maximus sin tur, nå skal en keiser styrtes, men Commodus viser seg raskt å være en langt sluere fiende enn Maximus hadde forutsett. Med et brennende ønske om hevn for sin familie og et like brennende ønske om frihet for Roma setter Maximus inn et siste støt for å styrte en gal hersker!

Hvordan skal man egentlig begynne en omtale av et anerkjent mesterverk som det rett og slett ikke skal snakkes stygt om hvis man fortsatt har lyst til beholde sitt gode rykte som en filmanmelder? Vel, man bør begynne å hylle filmen, pøse på med godord om det visuelle, manuset, dialogen, skuespillerne, overøse leseren med fancy fremmedord selv anmelderen må slå opp for å forstå, og man bør avslutte med å anbefale alle å se å se den. Vel, jeg har et autoritetsproblem og hater å rette meg etter profesjonelle anmeldere som får fett betalt for å se filmer. Så tro meg, du bør gjøre deg klar for en litt annerledes omtale av dette såkalte mesterverket.

En litt interessant ting angående denne filmen er at manusforfatter David Franzoni begynte på denne historien tilbake på 70 tallet og man skulle da tro at David har hatt mer enn god nok tid til å perfeksjonere manuset. For når det endelig ble klart at filmen skulle bli laget var det faktisk ingen ringere enn Ridley Scott som skulle få regissere dette episke dramaet. Med filmer som Legend og Blade Runner på samvittigheten visste en hel filmverden at vi nå skulle få se noe grandiost. Det store spørsmålet var imidlertid historien, kunne Franzoni hvis største øyeblikk var Amistad virkelig matche Scott?
Både og vil være det naturlige svaret her. Du ser det med en gang, i løpet av filmens åpningsscene sitter du mest trolig med haka mellom beina og ser dum ut mens du lar deg imponere av det visuelle. Vi snakker møkk, jord, svette, råskap, blod, drap og slakting i kombinasjon med vakker musikk, vakker kameraføring, estetiske småscener og et totalinntrykk som er intet mindre enn nettopp imponerende. Man tenker instinktivt at man nå skal få oppleve to og en halv time fylt med imponerende filmhåndtverk signert selveste Scott.
Etter et kvarter til sitter man fortsatt like imponert over det visuelle, men man begynner å undre seg over filmens handling. Går det ikke litt tregt? Er det ikke veldig kjent det her? Hm, nei, det kan ikke være, det kan ikke være en tradisjonell og klisjefylt historie om en underdog bare i flottere innpakning? Og etter en halvtime til er konklusjonen klar; jo for pokkern, det er nettopp det det er, dessverre!

Vi får følge krigshelten Maximus, portrettert av Russel Crowe, under hans reise fra å være krigshelt til bli en slave til å bli en gladiator og til slutt styrte et regime og en gal diktator av en keiser. Bare dette konseptet i seg selv er jo et typisk underdog konsept, ta for eksempel historien om Rocky. Mye av det samme. Men i og med at denne handlingen er lagt til Romertiden og var såpass omfattende, så lå faktisk alt til rette for en langt dypere handling hvor underdogkonseptet ville fungere kun som en detalj i historien, og ikke bli så dominerende som man fryktet. Dessverre, som tidligere skrevet, skjer ette dette. Og dette tror jeg vi kan takke Franzoni for. Filmen var i 2,5 timer, det er lenge til å være en film, og da bør man ha et godt manus, man bør servere publikummet velskrevene dialoger, man bør by på intriger som fanger publikummets oppmerksomhet og man bør ha noe på hjertet. Franzoni sliter stort sett med det meste. Han prøver så godt han kan, for all del, noe bra er det her også. Men det hele ble så utrolig sterilt og klisjefylt. Karakterene er som oftest for grunne og i de tilfellene jeg ble imponert var det takket være skuespillerne og ikke manuset deres. Det føltes aldri som om filmen hadde noe å si, og dermed ble det en tradisjonell underdog historie i en sjukt fancy innpakning. Sånt er surt å innrømme, men det er nå slik en gang. For til og begynne var det kanskje ikke så fremtredende, og det kan vi takke Scott for. Han viser her at han er sjukt dyktig når det kommer til å lage film og man lar seg lett imponere over det visuelle, dermed fokuserer man mindre på dialogen og historien, men i løpet av 2,5 timer blir det fort litt overkill med det visuelle og man vil naturlig nok legge mer og mer merke til historien, og da gikk det i alle fall opp for meg at om vi fjerne Scott sin upåklagelig visuelle stil, det inkluderer da de flotte kostymene og de flotte omgivelsene, så lukter vi så vidt på en b-film faktisk, men med skuespillere fra eliten i Hollywood!

I hovedrollen finner vi oscarvinneren Russell Crowe som da naturligvis vant Oscar for nettopp Gladiator. Sånne folk skal man jo vise respekt, men helt entydig positiv klarer jeg bare ikke å være. Crowe gjør så godt han kan ut fra manuset sitt, og ja, han er utrolig dyktig i rollen som Maximus, men Oscar material? Glem det! Jeg kan også skrive en bra filmomtale (håper jeg) men jeg vinner ingen pulitzer pris for den! Kanskje en drøy sammenligning men. Uansett, Crow er mandig, han er rå, han har en barsk stemme og han passer i rollen.
I rollen som smågærn diktator og keiser møter vi Joaquin Phoenix som jeg normalt sett har stor sans for, men i dette tilfellet følte jeg at det kanskje ble litt overspill til tider. Eller kanskje det bare var de rundt han som var i en såpass lav klasse at Phoenix fremsto som overspillende? Men godkjent skal han ha. Det er bare det når filmen blir kjedligere og kjedligere i løpet av 2,5 timer har man lett for legge mer merke til ubetydelige detaljer!
Jeg tror jeg lar det være med skuespillerne der jeg!

Hvor mye pes jeg vil motta for denne omtalen aner jeg ikke, men en del forventer jeg dog. Jeg husket også denne filmen som en sjukt god film, jeg skjønner ikke helt hvorfor, men jeg velger å tro at jeg som så mange andre lot meg imponere såpass over det visuelle ved filmen at jeg rett og slett ikke la merke til hvor overfladisk og klisjefylt denne filmen faktisk var.
Scott pøser som sagt på en visuelle effekter i verdensklasse, flotte kostymer og skaper en perfekt atmosfære fra romer tiden, så det er det positive ved filmen. Resten kan så absolutt diskuteres. Og den diskusjonen skal jeg ta med glede om noen føler for det!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende