Denne filmen kom tilbake i 2001 og siden da har jeg hatt lyst til å se den, vi skriver nå 2006, bare noen få dager til 2007 og endelig fikk jeg sett den. En kultfilm som har bredt seg blandt folk på folkemunne. En film alle snakker om etter å ha sett den, og nå var det endelig min tur.

Hedwig begynt sitt liv som Hanssel i Øst Tyskland mens muren enda sto. Det var ikke så lett for en transseksuell ungutt på denne tiden, og desperat etter å komme seg bort ifra elendigheten gjennomgår han en kjønnskifteoperasjon for å kunne bli ei dame som igjen kunne gifte seg med en amerikansk oberst. Men noe går galt og Hedwig blir sittende igjen med en liten tomme mellom beina som burde ha vært borte. Når vi møter Hedwig noen år senere har hun skapt seg en karriere sammen med bandet sitt som heter "The Angry Inch", men de lever hele tiden i skyggen av eks-kjæresten hennes som har rappet alle tekstene hennes og blitt en stor stjerne. Dette er historien om Hedwig som gjør alt for å få orden på livet sitt og bli den store stjernen hun selv mener hun hvar bestemt å bli.

Mange sammenligner denne filmen med Rocky Horror Picture Show og dette ikke helt uten grunn, men allikevel er det såpass mange ulikheter at jeg synes denne sammenligninga blir litt bortkastet. Selv falt jeg aldri for hverken humoren eller musikken i RHPS, det ble for drøyt og dumt. Hedwig er filmen som går motsatt vei. Dette er en film som faktisk begynte som en rockemusikal på mindre scener, men populariteten bredde seg og etter noen år ble det endelig en film ut av den. Ingrediensene er mange av de samme som i RHPS; catchy rytmer og humor, Men i tillegg byr Hedwig på gode rolleprestasjoner, enda bedre musikk, en strålende dialog og en fantastisk atmosfære.

Utgangspunktet er denne transseksuelle rockeren Hedwig som har en lite tomme mellom beina som ikke burde ha vært der og en eks som har blitt stor stjerne takket være hennes låter. Denne filmen er hennes historie som hun forteller på en ypperlig måte. Vi får følge en ung gutt som vokser opp til å bli en slags kvinne som ikke føler seg hel. Vi får se både oppturer og nedturer, og vi får også se hvordan oppveksten var. Dette medvirker til å gjøre Hedwig til en karakter med langt flere dimensjoner enn det som først møter øyet.
Det veksles regelmessig mellom musikk og dialog, således opprettholdes den høyst nødvendige balansen i filmen. Det blir aldri for mye av det gode. Når filmen var slutt satt jeg heller å ønsket meg mer! Det må også sies at Rolling Stone magazine ga denne filmen en 8 plass på sin kåring av tidenes beste rockefilmer.
Men hva er det så som gjør denne filmen så spesiell? Hva er det som gjør at omtrent alle faller for den? Det er den fantastiske musikken og den hjertevarmende historien. Filmen blir aldri for tung eller kjedelig, manuset og dialogen sprudler over av glede, humor og følelser. Rockemusikken er catchy til tusen og ofte sinnsykt bra. Jeg la spesielt merke til låta "Tear Me Down", også selveste Meat Loaf har gjort en versjon av denne!

Make no mistake about it, for dette er egentlig ett gedigent enmannsshow. John Cameron Mitchell skrev mye av musikalen og han spilte også Hedwig i den. Han returnerer i denne filmen ikke bare som Hedwig, men også som manusforfatter og regissør. Mannen har en jernkontroll på hele filmen og syr det hele perfekt sammen. Hans skuespillerprestasjon står det også stor respekt av. Han er intet mindre enn fantastisk som den småcrazy Hedwig. Ikke bare stråler han i musikk numerene, men han har også teken på det dramatiske og han får Hedwig til å fremstå en meget troverdig person. Man blir nesten glad i hun.
Ser man litt bort ifra selve Hedwig, så vil man også oppdage et fantastisk rollegalleri som byr på mange merkverdige typer. De passer så utrolig godt inn i filmen!

Hedwig har på mange måter blitt en slags institusjon akkurat som RHPS, det finnes tonnevis med fans som arrangerer tema-partyer og det finnes drøssevis med fansider på nettet. Fansen har også fått kallenanvet "Hed-Heads". Dette er noe jeg har full forståelse for, for sjelden har jeg latt meg sjarmere så i senk av en film som denne. Den har omtrent alt, den har heftig rockemusikk, strålende rolleprestasjoner, dødskule rollefigurer, en fantastisk dialog, hjertevarmende humor og en helt spesiell atmosfære. Så om du klarer å legge ifra deg alle homofobe tanker, så er dette filmen du bør se. Og det er et sånt tema-party jeg faktisk kunne ha tenkt meg å dra på!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende