Dagens horrorfilmer pleier å være enten multimilliondollarproduksjoner hvor effektene kommer i veien for historien, eller så er det halvhjerta nyinnspillinger av japanske horror filmer. Mange sier at sist gang vi så noe virkelig originalt ifra vesten, så var det faktisk The Blair Witch Project, noe jeg er til dels enig i. Når den samme regissøren nå har gitt oss Altered, så bare måtte jeg se den.
For 15 år tilbake ble en kameratgjeng på 5 bortført av romvesener og utsatt for horrible eksperimenter. En av de døde, de andre har levd et halvt liv siden dette. Men nå, 15 år senere, klarer tre av de å fange et av disse vesenene. Nå har hevnens time kommet, men natten er lang og dette vesenet er langt ifra ufarlig.
De gjenlevende vennene må presse seg til det ytterste for å overleve dette mareritt og når solen endelig står opp vil det bli klart hvem som vant. Vi eller dem.
En annen medvirkende årsak til min beslutning om å se den heter Glenn. Glenn er en merkelig fyr med en enda merkeligere filmsmak. Dette er den samme pjokken som fikk meg til å se den exellente serien Kyle Xy, men han var ikke like positiv når det kom til Altered. Først begynte Glenn med at jeg bare måtte se den. Så kom det sleske smilet, og da nektet jeg plent. Jeg kjente det der. Men når han fikk lira av seg en frase om at filmen var så dårlig at den var morsom, og han heller ville fjerne sine edle deler med en plastikkniv, så klarte jeg ikke å dy meg. Jeg måtte jo bare se om han hadde rett. Vel, han hadde delvis rett. Jeg vil nok heller beholde mine edle deler, men jeg vil strekke meg langt for å unngå å se denne filmen igjen.
Filmen åpner med brask og barm, og jeg fikk en real x-files følelse. Rakkern tenkte jeg, skulle vi endelig få en klasikker igjen. Men mer enn det rakk jeg ikke å tenke, for da var tredve sekunder gått og filmen begynte å vise seg for hva den var. Og det var ikke positivt.
Historien er så utrolig oppbrukt, halloooo liksom, romvesener som kidnapper mennesker som igjen vil ha hevn. Nei, her måtte det noe mer til, her satte jeg min lit til effektene. For det kunne jo hende disse var såpass overdrevene at de ble morsomme. Men dengang ei. Selve romvesenet ser mer ut som et dårlig brio-produkt man ikke ville ha gitt til unga sine. Men i forsøk på å skremme publikummet litt pøses det på med kunstig blod og tarmer i metervis. Sjelden har jeg sett romvesen så glad i tykktarmer, men det om det for å si det slik.
Skuespillerene er også ett annet sørgelig kapittel i denne filmen. Overspill og underspill er to viktige ord her. En av de gjør det han kan for fremstå som en idiot, noe han klarer, men resten fremstår som sjelløse tullinger som kanskje burde ha forlatt gutterommet for mange år tilbake.
Om jeg skulle ha omtalt denne filmen for en avis eller et annet medie, så ville jeg nok ha gått grundigere til verks og skrevet litt mer seriøst. Men da igjen ville jeg ha fått betalt for det. Det gjorde jeg ikke nå og denne filmen sugde såpass at jeg vil bare si at Glenn skal få høre et og annet imorgen.