Etter de tre glimrende Lord of the Ring filmene ble det plutselig husreint med store epos om fantasifulle universer hvor magi, monstre og andre merkelige skapninger hersket. Men i direkte sammenligning med LOTR triologien blir de fleste som lettvektere å regne. LOTR var noe særegent, det ble en milliardindustri og bak kameraet satt selveste Peter Jackson. Eragon er filmen som prøver seg på noe av det samme, men med en vri. Den hendvender seg med vilje til ungdommen. Men hvor går egentlig grensen mellom "ungdom"  og "barn"?

Det var en tid hvor landet Alagaesia var et vakkert sted å bo. Ærverdige drageryttere på sine fantastiske drager sørget for fred og orden. Men en dag vendte av de seg mot sine egne. En makaber kamp om makt begynte. når støvet la seg var alle dragerytterene og dragene deres døde. Bortsett fra forræderen som tok rollen som landets konge. Etter dette har Alagaesia blitt et land fylt til randen av krig, tortur, drap, og ondskap. Et land omsvøpt i et mørke skapt av en forhendværende dragerytter.
Legenden tilsier at en dag vil det komme en ny dragerytter. Denne rytteren vil bety redningen for hele Alagaesia. Men når den pinglete bondegutten Eragon en dag finner ett drageegg begynner folk å lure. En dragerytter skal være en stor mann, ikke en liten bondegutt. Men det er ikke rytteren som velger en drage, det er er dragen som velger en rytter. Sammen med dragen Saphira setter han ut på et farlig oppdrag for å styrte den onde kongen Galbatorix og hans onde trollmann Durza.

Eragon er første del i en planlagt triologi basert på "The Inheritance triology" og fungerer således som en innledning til ett større epos. En innledning har mange viktige oppgaver, ikke bare skal den introdusere oss for personene, men den skal også gripe tak i oss og ta oss med på en reise som hele tiden vil bli mer og mer fantastisk. Ingen lett oppgave det her, og desverre lykkes ikke Eragon helt.
Filmens største problem er linjen den har lagt seg på. Hvor LOTR var laget for både voksne og unge hendvender Eragon seg bevisst til de unge. Men hvor unge skal de være? Det virker som om gjengen bak denne filmen faktisk har undervurdert ungdommen og dermed endt opp med en fancy barnefilm som er for alvorlig for de minste, men for barnslig for de litt eldre. Selv har jeg lagt både barndom og ungdomstida bak meg og jeg skal ærlig innrømme at Eragon ikke fkk det til å rykke i ønskekvisten desverre.

En ting er at den faktisk er for kort og enkel. Det virker som om den er laget sånn bevisst for at publikummet skal slippe å innvolvere seg for mye, man blir bare sittende å se på, uten å tenke, uten å bry seg om rollefigurene, man bare ser filmen og går ut av salen. Det var det. Budskapet i filmen er forsåvidt greit nok, en ung helt må finne seg selv for å redde et helt land. På reisen vil ha også møte andre som vil bli betydningsfulle og de alle må sloss mot en meget ond konge. Klisjefylt til randen. Så man må nesten se filmen uten å tenke, for det kan fort ødelegge filmen enda mer.

Har den så noe positivt gående for seg? Ja så absolutt. Det er en fantasyfortelling fra en fantastisk verden hvor det eksisterer drager, trollmenn og deres magi, onde konger, dverger og alver, og ekte helter. Det pøses på med vakre landskapsbilder og fenomenale effekter. I sentrum står dragen Saphire og det er ingen overdrivelse å si at denne dragen er den absolutt beste årsaken til å se filmen. Nydelig, unnskyld, perfekt animert er enhver scene en fryd å se på. Stemmen til Saphire tilhører Rachel Weiz, hun tilfører denne dragen mer personlighet enn selve hovedrollen i filmen!

Skuespillerene denne gangen ga meg ett par ekstra gråe hårstrå. I utgangspunktet skjønner jeg ikke helt hvordan store skuespillere som Jeremy Irons, John Malkovich og Robert Carlyle kunne finne på å spille i denne filmen. Men det kan ha vært for at de syntes rollekarakterene var interresante. For det er disse tre som byr på de beste rollene. Alle har de en fantastisk tyngde som skuespillere og da får det heller gå at manuset er litt for lett. De får ikke bevist hva de kan, men de underholder. Irons storkoser seg i rollen som henværende dragerytter, Malkovich stråler som den onde kongen med en mektig stemme, og Carlyle leiker seg som den onde trollmannen Durza.

Og dette er faktisk bi rollene. Hovedrollen tihører Eragon, eller Ed Speleers om han heter. Han er filmens sterkeste bevis på at den hendvender seg til ett ungt publikumm for å si det slik.  I starten av filmen fungerer han kjempebra for å si det mildt. Eragon begynner som en pinglete bondesønn, men det er først når han finner egget ting begynner å gå galt. Ed er en meget ung og uerfaren skuespiller som rett og slett ikke har tyngden til å bære en såpass omfattene rolle som Eragon faktisk er.

1 time og 44 minutter varer den også, et epos skal være omfattende, men i Eragon prøver regissøren og manusforfatterene å putte altfor mye inn på altfor kort tid. Resultatet er at filmen blir for enkel. I kombinasjon med en hovedrolleskuespiller uten tyngde, et flatt manus og en til dels barnslig fremtoning synes jeg Eragon falt igjennom. Om du først skal se den kan du iallfall trøste deg med at du får en fantastisk animert drage med en vakker stemme, og tre gode skuespillere som har det morro. Resten av filmen kan imidlertid bli lettere småflau.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende