Seriøst, hvor ofte er enden god når en eller annen gluping får det for seg at å lage film ut av et tvspill er en god ide? Så å si aldri. Men det betyr ikke at folk har lært leksa, for plutselig dukket DOA opp. Et lite tips; ta frem ostepoppen og ølflaska a.
Hvert år avvikles det en turnering på ei hemmelig øy hvor bare de beste av de beste fighterene får delta. Premien er $10 millioner i tillegg til masse heder og ære. Dette året mottar både Christie, Hayabusa, Kasumi, Zack, Tina og Bass hver sin innbydelse. Til tross for at de har forskjellig mål og er hverandres motstandere må de stå sammen imot en mystisk fiende som har utviklet det farligste biologiske våpenet verda noen gang har sett.
Filmatiseringer av spill har liksom vært forbeholdt tyskeren Uwe Boll, en real skitstøvel som ødelagt gode konsepter som Bloodrayne, House of The Dead, og Alone In The Dark. I de førstkommende årene har han store planer om å fucke opp populære spill som Postal, Far Cry og Bloodrayne 2. Mannen har liksom monopol på dette så jeg kan jo trygt avsløre at haka hang og slang mer mellom beina enn noe annet når jeg fikk høre at regien ved DOA ville være av Corey Yuen. What a beep. Mannen som både har regissert, produsert og koreografert noen av de beste slosscenene fanget på film noensinne. Og nå skulle han gyve løs på DOA. For de av dere som ikke er helt up to date vil jeg benytte muligheten til å gi dere litt bakgrunnshistorie. DOA er ett fighting spill med endel figurer hvor hver figur har sin egen slosstil og slossingen varier fra tåpelig til høyst spektakulær. Spillene er imidlertid mer kjent blandt almennheten for sine kvinnlige karakter som har svære og vuggende bryster, i tillegg til endel utfordrende bekledninger. 
Historien i filmen må da være meget løst basert på spillene, da mener jeg seriøst løst for her er det mye som skurrer kontra spillet. Men å dra for mange sammenligner kan fort bli kjedelig, så la oss gyve løs på morroa.
Bak kameraet står som sagt Yuen og dette er en film om en slossturnering, man kan jo forvente seg litt slossing da. Man kan også bli skuffet om man forventer dette. DOA er slettes ikke tro imot spillet når det kommer til slossinga. Flertallet av filmens skuespillere er nettopp skuespillere, og ingen slosskjemper, så det blir lite med spektakulær kampsport her. Dog, det finnes unntak, men jeg sparer det beste til litt senere jeg.
Yuen har skapt en merkelig film her, det pøses på med semi-kule moves som bærer tydelig preg av vaierbruk og litt datahjelp, historien er til tider banal og flau, effektene er ikke alltid av det beste slaget og humoren er ett kapittel for seg selv. Den her filmen vil aldri få noe særlig til status, spesielt ikke blandt fans av spillet. Men jeg må innrømme at jeg faktisk ble underholdt altså. Filmens sterkeste kort er at den faktisk fremstår som en spillfilmatisering, man får følelsen av at det er ett dataspill i bevegelse. Dette er noe Boll(eknotten) har feila på gang etter gang. Men Yuen lykkes med dette. Det kan imidlertid være en god ide å sende hjernen på ferie til svigermor eller noe før du setter på filmen!
Sjelden har jeg vel sett en actionfilm som har retta seg såpass mot gutta. Lekre damer som kan sloss. Nice vil mange si. Men alt er ikke bare fryd og gammen. Et kriterie for å filmatisere ett tvspill er at karakterene skal ligne på de i spillet. Dette er noe DOA ikke alltid lykkes med. Hovedrollen tilfaller Tina Armstrong, wrestleren som bare vil bevise at hun er bedre enn sin far. Skuespillereninnen heter Jamie Pressly og er til daglig ei sexbombe som stort sett får roller takket være sitt gode utseende. I DOA er hun fortsatt småsexy, men hun blir noe grå i lengden. Iallefall sammenlignet med ett par av de andre!
Holly Valance (Christie) og Natassia Malthe (Ayane) i samme film. Oh yeah baby. For gutta kan ikke det her bli bedre. De to fremstår som ett par (sex)bomber som er klare til å eksplodere. Det spiller liksom ingen rolle om de ikke er så gode til å sloss eller spille skuespill. Det er bare underholdende å se hvordan filmen faktisk fokuserer på deres skjønnhet fremfor noe annet.
Desverre gikk det litt dårligere for rollefiguren Helena Douglas. I spillet er hun en meget sexy ung kvinne som virkelig kan sloss med stil. I filmen spilles hun av Sarah Carter og fremstår mer som en vårkåt fjortiss som prøver å sloss. Better luck next time er jeg redd.
Disse kvinnene blir en slags "Spice Girl gruppe bestående av tidligere Power Rangers som nå jobber som playboybunnies"!
Er det så noe bra å spore blandt skuespillerene da? Nja, til tider. Den mest kjente av skuespillerene her er uten tvil Eric Roberts, mannen som har spilt inn tonnevis med filmer og blitt kjent for å være en god skuespiller som også er dyktig på karate. Han spiller tross alt selve skurken, som igjen egentlig er en tvspill figur. Det blir noe karikaturistisk til tider, men det funker. Det bidrar til å gi filmen et realt tvspill preg.
Mer imponerende var det å se på Collin Chou som Hayate og Kane Kosugi som Hayabusa. Disse to kan sloss og byr på endel heftige scener. 
Det pøses som sagt på med tvspill elementer, både på bilde siden og på lyd siden. Man har den irriterende stemmen som roper opp vinneren, man har de målerne som viser livet til figurene og hvordan dette degraderes under kampene, og man har mye annet merkverdig. Om du prøver å se på dette som en seriøs film, så er det bare å gi opp. Den er langt ifra noen højdare, men jeg syntes den var underholdende nok. Den skapte en følelse av å se på et tvspill, den hadde humor, tok seg aldri for seriøst og ikke minst har den masse bra damer man kan se på. Totalt hjernedød underholdning som funker best med en kald en i hånda og ostepopp på bordet. Skulle jeg ha satt en karakter, så ville den blitt lav!