The Rebirth Of James Bond. 

Sjelden har vel en Bond film vært utsatt for mer negativ forhåndsomtale enn denne. Selve filmen hørte man aldri noe negativt om, men Daniel Craig som Bond kunne jo ikke gå bra. Mannen var for lav, han hadde feil hårfarge, han passet rett og slett ikke. Selv hadde jeg mine tvil men nå har jeg da sett filmen og sjelden har jeg tatt mer feil.

James Bond har akkurat mottatt sin 00 status og hans første oppdrag blir å ta seg av den hensynsløse bankmannen Le Chiffre. En mann som hvitvasker millioner av dollar for terrorister og som gjerne tyr til terroraksjoner for å øke verdien på sine egne penger.
Med seg på oppdraget får Bond en regnskapsfører i form av den farlige vakre Vesper Lynd og sammen setter de ut på Bonds første oppdrag som en 00 agent. Dessverre for han kan det første oppdraget vise seg å bli det tøffeste. Innsatsen er $100 millioner dollar og hans eget liv. Fienden er hensynsløs og alt skal avgjøres rundt pokerbordet på ærverdige Casino Royale. 

James Bond serien har servert oss 21 filmer så langt inkludert Casino Royale, men det har vært mange oppturer, og tilsvarende mange nedturer. Pierce Brosnan føyk ut etter fadesen med The World Is Not Enough og seminfadesen Die Another Day. Spekulasjonene rundt hans arvtager herjet nettet og aktuelle kandidater var Julian McMahon, Dominic West og Gerard Butler. Overraskelsen var imidlertid stor når det ble annonsert at den nye Bond var Daniel Craig. Reaksjonene lot ikke vente på seg og nettet flommet over av nettsider som disset Craig. Det fantes faktisk ei side hvor folk kunne skrive seg på ei liste i forsøk på å stoppe filmen, men takk og pris nådde aldri dette frem.

Casino Royale er basert på den aller første boken Ian Flemming skrev tilbake i 1953 og blir således en slags prequel til bond serien, eller en forhistorie om du vil. I mine øyne er dette Bonds gjenfødelse og filmen måtte velge ett annet spor enn sine forgjengere. Det ville rett og slett ikke gå å lage en forhistorie til Bond serien stappet med fantasifulle dataeffekter og en troverdighet  lavere enn politikerens valgløfter.
Produsentene Barbara Brocolli og Michael Wilson hentet tilbake regissøren Martin Campbell som fikk æren for å puste nytt liv inn i ett oppbrukt konsept tilbake i 1995 når han regisserte den eminente Goldeneye. Den gangen var det Brosnan i hovedrollen og filmen ble en slags blanding av både den gamle og den nye stilen. Resultatet var at Bond beholdt mye av den gamle, men bevegde seg også litt i feil retning kontra bøkene. Ian Flemming skrev tross alt bøker om en fiktiv helt som opererte i en mørk og brutal verden. Dette ble litt glorifisert i Goldeneye, og det gikk over stokk og stein i de påfølgende filmene. Campbell hadde en rimelig heftig utfordring fremfor seg når han satt i gang med Casino Royale. Han måtte begynne i fra scratch og skape en hel Bond verden på nytt. Det kunne bare ikke fortsette i samme stil som de foregående filmene, det ville mest trolig ha resultert i en langsom død for vår kjære helt. 

Det er med stor glede jeg kan informere alle om at Campbell har lykkes med noe jeg ikke trodde var mulig, han har faktisk klart å revitalisere hele Bond konseptet og skapt en film helt ulik alt annet du har sett av Bond. Campbell viser her at han har ett fantastisk grep på det både det visuelle og det historiemessige. Introen er noe av det tøffeste og definitivt et mest stilistiske jeg noen gang har sett i en Bond film. Vi blir tatt med tilbake i tiden til situasjonen hvor Bond oppnådde sin 00 status. Denne scenen er perfekt filmet i svarthvitt  og skaper en følelse av Film Noir på sitt beste. Videre fortsetter filmen med den påkrevde vignetten bestående av filmlåten og masse fin grafikk. Ikke nok med at jeg fikk frysninger av åpningsscenen men denne vignetten fremkalte nesten istapper på visse kroppsdeler. Glem den tåpelig techno affæren til Madonna i Die Another Day, glem de mange og rare sangene vi har fått servert opp igjennom årene. Denne gangen er det selveste Chris Cornell; frontfiguren i audioslave som står får låten. You Know My Name er en nydelig rockeballade som aldri blir for rocka, ei heller for treg og passer perfekt til Casino Royale. Det hører også med til historien at Cornell har en stemme til å dø for. Markant, sårbar og rå. I love it!

De foregående Bond filmene har hatt ett stort problem i mine øyne, i alle fall har dette blitt et problem etter at jeg har sett Casino Royale. Mange av de sliter nemlig med tempoet og flyten i filmene. Ofte har også actionscenene vært litt for heftige og det har resultert i at de har stukket seg frem og fått mer oppmerksomhet enn selve historien. Det er jo faktisk historie som er temaet her. James Bond ble skrevet av Ian Flemming som en spionroman om en fiktiv helt i en rå verden. Ei bok har en fordel, forfatteren kan ta seg bedre tid på å fortelle historien og leseren må ikke lese alt i en omgang. En film må imidlertid fortelle hele historien i løpet av en gitt tidsperiode som ikke kan være for lang. Frem til Casino Royale tilhørte rekorden for spilletid OHMSS med 140 min. I Casino Royale er spilletiden på hele 144 min, riktignok bare fire min lenger, men OHMSS hadde rekorden i 37 år. Det vil si at Casino Royale varer i hele 2 timer og 24 minutter, dette er omtrent en halvtime lenger enn gjennomsnittet for en film. Det er tydelig at EON productions og Campbell bestemte seg for å ta den tida det tok å fortelle denne historien slik den ble servert i boka. Dog i noe revidert utgave siden den første halvdelen av boka handla om den kalde krigen og det er noe som er litt uaktuelt i dag.

Campbell stresser aldri med å fortelle historien i denne filmen, men det betyr heller ikke at han bruker for lang tid. Når filmen var slutt ønsket jeg faktisk ikke noe mer, og jeg syntes heller ikke at den var for kort. Dette betyr enkelt og greit at i mine øyne har filmen en perfekt lengde og Campbell har lykkes med det umulige. Han har regissert en Bond film som er så mye mer enn hva vi forbinder med Bond.
Glem de fancy effektene ifra de foregående filmene, i Casino Royale finnes det ikke sånt tull. Her dreier det seg om realistiske og hardbarka scener. Mye likt det vi fikk servert i Licence To Kill. Men jeg mener at Casino Royale overgår denne glatt. Spesielt når det kommer til actionscenene. LTK var realistisk, den var hardbarka, men den var også grandios. Jeg skal ikke påstå at actionscenene i Casino Royale er mindre grandiose, men de er det på en helt annen måte og de er også langt bedre flettet inn i filmen enn hva de var i for eksempel Licence To Kill. På toppen av det hele er de så pokkers godt regissert. Campbell byr på et meget realistisk inntrykk igjennom hele filmen, og dette gjelder både actionscenene og de imellom. Man blir ikke sittende å konsentrere seg om enten action eller dramascenene, man blir bare sittende å konsentrere seg om filmen som er en meget mørk sak kontra de tidligere filmene. Vi får se Bond bli mørbanka og torturert, filmens uttrykk er også forholdsvis rått og realistisk og for første gang på en evighet regner det også. Bond har jo alltid vært en solskinnshistorie, bokstavelig talt!

Så, hva er det så med  historien som gjør den så bra? Det første man legger merke til er at filmen skal ta for seg det første oppdraget til Bond. Altså en forgjenger til hele serien. Her dukker filmens eneste problem opp, den gjør visse ting på en sådan måte at mange av de andre filmene virker ulogiske. Men i de fleste tilfellene tror jeg ikke at Campbell og manusforfatterne hadde noe særlig til valg. De måtte velge å oppdatere historien uten å miste sjelen for å kunne fenge publikummet. Historien måtte være troverdig og ta utgangspunkt i tiden vi lever i. Publikummet er avhengig av dette for å kunne forholde seg til visse saker og ting. Dette fungerer helt ypperlig bare så det er sagt.

Som en forgjenger hadde filmen også et sterkt press på seg for å gi svar på det mange lurer på angående Bond; Hvorfor er han som han er? Hvorfor har han ett såpass mannsjåvinistisk forhold til kvinnfolk og hvorfor dreper han uten å blunke? Denne filmen gir svar på disse spørsmålene og flere til. Det handler om karakterutvikling og dype karakterinnblikk. Dette er helt i toppklasse, ikke bare i Bond sammenheng, men generelt. Det trodde jeg aldri at jeg ville si om en Bond film!

Så var det blondie da. Daniel Craig. Jeg innrømmer det jeg, jeg tilhørte hans motstandsgruppe når jeg først fikk høre om han. Jeg mente seriøst at en ny skuespiller måtte oppfylle visse krav når det kom til utseendet, men etter å ha sett klipp av filmen begynte jeg så smått å endre oppfatning. Poenget er at Bond ikke defineres ut ifra hårfargen eller høyden, det er personligheten og selve karakteren som er Bond. Dette bevises så til de grader i Casino Royale. Craig er en slags videreutvikling av Timothy Dalton som var tøff og innesluttet, men Dalton blekner i forhold til Craig. Daniel spiller Bond med en sånn troverdighet og glød at jeg håper han fortsetter som Bond i en årrekke fremmover. Han er bektøff i actionscenene, men samtidig er han også menneskelig og troverdig. Han gjør feil og får svi for det. Han blir mørbanka og blør som rakkern. Han er sårbar og kald om hverandre. Han er bortimot perfekt som Bond. Jeg kan ikke noe for det, men for meg har Bond aldri vært mer troverdig eller tøffere. Nå kunne man faktisk identifisere seg med Bond til tider.

Craig beviser også at han er en meget habil skuespiller når det kommer til samspill med andre skuespillere. Bond dama denne gangen er Eva Green i
rollen som ”regnskapsføreren” Vesper Lynd. Ei dame like kald og utilnærmelig som Bond selv. Sånt blir det gnisninger og kjemi ut av. Glem alt av tidligere Bond damer. Jada, jeg er klar over at Ursula steg opp av havet og Pussy Galore var småsexy. Men jeg er som sagt fan av det realistiske og mørke uttrykket ved Bond konseptet. Greene er i mine øyne den beste Bond dama enn så lenge. Hun er meget troverdig som den komplekse karakteren Lynd faktisk er. Hun blir det perfekte kvinnelig svaret på Bond. Og hun og Craig byr på scener som kan gå under huden. Dette er litt flaut å innrømme, men jeg fikk faktisk tårer i øya under ei scene. Der fikk i alle fall manndommen min seg en knekk! Og jo, det ”alle” later til å bry seg om når det kommer til Bond damer er jo utseendet. Det vil nok glede dere å høre at Eva Green er rett og slett ei nydelig dame som oser selvtillit og sexualitet. Jeg kunne ikke ha ønsket meg mer for å si det slik.

Hva er en Bond film uten en Bond skurk? Nada nix og ingenting. Vi har jo fått servert nok av merkverdige figurer som har drømt alt ifra verdensherredømme til å drukne verda. Vi har også sett superskurker som har planlagt det mest finurlige. Problemet er at skurkene så langt, vel å merke bortsett fra Robert Davi
i Licence To Kill, har vært typisk roman-skurker som drømmer om noe helt spinnvilt. Men felles for de alle har vært at de har vært superskurker. Dette begrepet snues tvert på om på i Casino Royale. Den store stygge skurken denne gangen er Le Chiffre, bankmannen og kortspilleren som yter sine tjenester til verdas terrorister. Bak dette navnet finner vi faktisk en danske. Mads Mikkelsen, Danmarks største trekkplaster rett etter billig alkohol. Jeg må ærlig innrømme at jeg hadde null erfaring med han utenom Casino Royale, og jeg må i samme sleng ærlig innrømme at jeg ikke trodde det jeg så. Mikkelsen får Le Chiffre til å fremstå som den råeste skurken noensinne. Her er det ikke planer om verdensherredømme som gjelder, her er det penger og livslyst som er motivasjonen. Selv om dette kanskje høres litt døll ut, så fungerer det overraskende bra. Mikkelsen’s Le Chiffre blir den perfekte motstanderen til Bond, han er like tøff, rå, kul og kald som Bond. Jeg har ingen problemer med å kåre han til tidenes beste Bond skurk. Og jeg tror det vil ta en meget god stund før noen overgår han.
Kjemien mellom han og Craig er oser av toppklasse og de byr på scener som kan få det til gå kaldt nedover ryggen på deg. Den mye omtale torturscenen er mesterlig produsert og filmet, det samme er scenene rundt pokerbordet hvor Bond og Le Chiffre spiller om $105 millioner. Sit back and enjoy!

Men når Bond har ei Bond dame, så må jo skurken ha med seg ei også. Denne oppgaven gikk denne gangen til Ivana Milicevic. Hun har en av de enklere rollene i filmen, men allikevel synes jeg han var en markant del av filmen. Hennes oppgave er å vise at også Le Chiffre har draget på damene, samt at hun er like psykotisk som sin elsker. Ivana er også ei meget sexy dame, i denne filmen blir hun dermed skurkenes svar på Eva Green.

Jeg hoppet jo omtrent i taket og jublet som en vårkåt apekatt når Judi Dench tok over som M. Selveste sjefen for MI6 og kjemien mellom hun og Brosnan  var ette noe å klage på. Det jeg likte best med hun var at M dermed fremsto bare som en tittel på sjefen. Men i og med at hun nå spiller M i Casino Roayle som er forgjengeren til 20 andre Bond filmer, så blir det litt kræsj akkurat her. Bortsett fra det vil jeg tørre å påstå at Dench og Craig er dynamitt sammen. Kjemien er langt bedre enn hva Dench hadde med Brosnan, og vi får også langt dypere innblikk i forholdet de to imellom.

Jeg tenkte jeg skulle ha gitt meg å skrive om skuespillerne nå. Men det er ikke til å legge under en stol at det er en skuespiller her som ble omtrent like heftig debattert i forkant av innspillingen som Craig. Jeffrey Wright heter han, og rollen han spiller er ingen ringere enn Felix Leiter. Diskusjonen gikk aldri på hans skuespillerferdigheter, mannen har bevist nok av ganger at han kan spille. Men han er jo farget, man kunne jo ikke ha en farget Leiter. Dette kommer rett og slett ifra at vi nå har blitt så vant til en hvit Leiter at vi ikke vil godta noe annet. Vel, Wright passer meget bra i rollen som Leiter. Han redefinerer hele rollefiguren, og det til det positive. Det var også moro å se hvordan kontakten imellom han og Bond først oppsto.

Casino Royale er filmen hvor alt passer som hånd i hanske. Skuespillerene leverer knalloppvisninger og Craig er sinnsykt god som vår kjære agent 007. Filmen er meget realistisk, mørk og voldelig. Samtidig er den også meget dramatisk og meget informativ. Det er lenge sida jeg har kost meg så glugg ihjæl på kino, og enda lenger siden jeg gjorde det med en Bond film. Jeg rådigger Casino Roayle anno 2006 og utroper den til en av de absolutt beste i serien. Problemet er at den legger listen såpass høyt at jeg har vanskelig for å tro at neste Bond film vil nå den til anklene.

Denne omtalen ble litt lenger enn planlagt, dette kommer rett og slett av jeg klarte ikke å stoppe når jeg først begynte å skrive. Og allikevel føler jeg at jeg ikke har fått gitt ett riktig inntykk av hvor bra Casino Royale faktisk er. Kom gjerne å påstå at jeg har mistet grepet, at jeg er mer subjektiv enn objektiv og at jeg ette har filla peiling på Bond. Men det benekter ikke det faktum at Casino Royale er en knallfilm! Bond is Back, better than ever!

Til slutt vil jeg bare rette en stor takk til John Berge, redaktør av jamesbond.no, for at han var såpass behjelpelig med å skaffe meg en billett til verdenspremieren 17 november på coloseum.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende