Sean Connery skulle aldri spille James Bond etter You only live twice. George Lazenby tok over og ble forhatt av en hel verden. Connery kom tilbake og plutselig ble alt snudd på hodet. Mange skjønte ikke helt hva som skjedde og i ettertid fremstår Diamonds are forever som en merkverdig affære i manges øyne, inkludert mine.

Bond klarer endelig å ta kverken på sin erkemotstander Ernst Stavro Blodfeld og til M’s store glede kan han endelig begynne å ta andre oppdrag igjen. Men jakten på diamantsmuglere blir alt annet enn en normal jakt. Bond havner oppi ei salig røre bestående av vakrekriminelleog morderiske kvinner, to homoseksuelle drapsmenn med stinkende etterbarberingsvann, en mystisk bakmann, diamanter og intriger på høyt nivå. Dette er den perfekte saken for vår helt, han må jo komme seg over hele denne blodfeld greia, men man bør kanskje ikke selge skinnet før katta er skutt.

OHMSS var filmen som gjorde stor furore, den var ganske så annerledes iforhold til de første fem filmene og hovedrolleinnehaver George Lazenby ble en forhatt mann. Men filmen fikk mye ros for at den var annerledes og dypere og langt mer dramatisk og realistisk. Kort sagt var det en meget uvanlig bond film vi fikk se. Og det verste var jo Diamonds are forever ikke ble en vanlig bond film den heller. Og filmene etter Diamonds are forever gjennomgikk jo et komplett hamskifte. Her skjedde det noe, så la meg prøve å finne ut av det.

Det første som slo meg var selve filmstilen. I OHMSS var det Peter Hunt som sto bak kameraet, det var da også hans eneste forsøk. Der var det så stilrent og seriøst at man kunne undre seg over om dette virkelig var bond. Hvor var denne lille useriøsiteten vi var kjente fra før? En av regissørene som serverte oss den gode gamle bond var jo Guy Hamilton. Filmen var goldfinger, og det sier vel alt.
I Diamonds are forever ble han hentet tilbake, og det samme ble Sean Connery. Sistnevnte fikk da også ett honorar på $1,2 mill for å spille bond igjen. Samt at han fikk lov til å spille i to bondfilmer, men nøyde seg med diamonds are forever, vel å merke om man ser borti den uofisielle never say never again om kom over ett tiår senere. Men back to buisness.
Jeg husker jo Goldfinger, ganske så bra film som underholdt og jeg falt for Hamiltons egenskaper som en regissør. Jeg forventet noe av det samme i
Diamonds are forever, men jeg må innrømme at jeg ble overrasket og på grensen til sjokkert. Diamonds are forever er filmen som har blitt kalt "en roger moore film med sean connery i hovedrollen". Hva innebærer det? Vel, jeg skal ganske så mye nærmere inn på dette når jeg kommer til Moore sine filmer, men kort fortalt betyr at Moore sine filmer var litt mer humoristiske og litt mer overdrevene i lengden. En slags actionkomedie variant som tok alt langt lenger enn Sean sine filmer. Vel, Diamonds er faktisk en slags Moore-Bond-Film med Connery i hovedrollen.
Diamonds Are Forever byr på langt mer humor og spaca action enn sine forgjengere, den byr på mer naken hud enn sine forgjengere, og ikke minst, humoren er sinnsykt råere enn hva den var i forgjengerene. Og jeg kosa meg. Greit, jeg savna nok litt den gamle Bond typen, men fytti grisen og underholdende DAF faktisk er. Det spares ikke på noe og det er tydelig at Hamilton ikke ville gå i samme felle som Hunt og lage en rolig bond film. Her skulle det si bang fra første scene og det gjør det da også.

Historien er det så som så med. Men nå er det jo sjelden historien som står i fokus i bond filmene. Det skjer, men ette altfor ofte. I DAF er det nok en gang Blodfeld som er den store skurken og nå skal han bruke en satelitt med en kraftig laser til å holde hele verda som økonomiske gisler. Det er så over the top at man kan ikke annet enn å glise. Bond gjør sitt beste for å knerte denne psykoen og under sin jakt blir det rikelig med fantasifulle og spektakulære stunt, og humor og kvinner da vettu. For de av oss som har sett en eller flere Moore filmer, så har vi innsett at Moore behersket denne løsere stilen som han også innførte. Hva tror dere om Sean Connery da? Kan han være morsom og litt mer køddete som Moore? Mine venner, svaret, det er et stort og rungende JA! Jeg hadde mine tvil. Kunne virkelig Connery klare å beholde den coolnes’en han hadde og attpåtil være ultramorsom, det er jo mye å kreve, men fra første til siste scene beviser Connery at han er tidenes beste bond. Han er akkurat like kul som han var i de fem første filmene, og attpåtil beviser han at han er langt morsommere som bond enn moore noen gang ble i mine øyne.
Jeg nevnte at DAF tar det litt lenger når det kommer til humor og frekke vitser, det kler Sean Connery så utrolig godt og jeg må innrømme at jeg følte ett tungt sukk i mitt bryst når rulleteksten kom, dette var hans aller siste offisielle bond film.
Og av nettopp denne årsaken ble DAF Connery’s show. Man brydde seg liksom ikke om det andre, det var siste gang vi fikk se Connery briljere. Men det finnes andre skuespillere i DAF også, det er ikke bare Connery som Bond på ett radioteater eller noe sånt.
Det var befriende å få tilbake det gode samspillet mellom Bernhard Lee (M), Lois Maxwell (Miss Moneypenny) og Sean Connery som Bond. Jeg savna det etter Lazenby’s forsøk i OHMSS, desverre var dette også noe som skulle forandre seg
etter DAF. Dere merker sikkert at jeg ikke liker det her, at det er slutt med Connery etter DAF. Jeg vet jeg ikke burde å dra så mange referanser til filmene som kom etter DAF, men det blir bare slik. Disse følelsene kom mest etter at filmen var slutt, for under filmens gang spraker det blandt skuespillerene. Dette er the good old times på mange måter, men når den kommer var den også the good new future of bond. Vi har den sedvanlige bond baben som denne gangen faktisk ette er dum og deilig. Hu er, tror det eller ei, eller glem det, hu er dum og deilig, det blir så godt bevist imot slutten av filmen! Tiffany Case er navnet på denne småkriminelle bruden og bak denne rollefiguren finner vi Jill St. John. Hu ække så verst hu der altså, hu er god som bond babe og hu har kroppen! Hun har også endel gode kommentarer, og er også offer for endel frekkeheter fra vår felles venn James Bond.

Men det er da så mange andre underholdende personligheter i DAF. Det er sjelden støtteskuespillerene byr på så mye morro og det er spesielt tre som utmerker seg her.
Den ene er skuespilleren Jimmy Dean i rollen som Willard Whyte. Bredere dialekt og større baller skal du lete lenge etter.
Denne gangen ble jeg også underholdt av Felix Leiter, Bond’s amerikanske CIA kompis. Norman Burton fikk æren denne gangen, og han underholdt langt mer enn sine forgjengere. Selv om han ikke er noen favoritt hos meg.
Men de alle blir overgått av de to herrene Mr Kidd (Putter Smith) og Mr Wint (Bruce Glover). To homoseksuelle drapsmenn som er underholdende tvers igjennom. Det finnes scener med de og bond som virkelig trimmer lattermusklene.

Men nå vil jeg litt ned på landejorda igjen. For de av dere som har fulgt på mine omtaler så langt, så har alle skjønt at Blodfeld er en karakter som jeg mener så mangt om. Jeg mener på at de skulle fortsatt med samme deal som i thunderball, men det gjorde de ikke. Og jeg likte ikke Donald Pleasance sin tolkning, og jeg likte så slettes ikke Telly Savalas. De ble så maltplasserte iforhold til hva Thunderball la opp til. DAF følger opp trenden. Denne gangen er det Charles Gray som fikk den
heller tvilsomme æren.  Vel, nå har han hår og han fremstår mer som en stand up komikker enn som en grusom skurk. Det funker bare ikke. For nå har dere lest veldig mye om filmens underholdningsverdi. Jeg sa jo at den var annerledes kontra hva vi var vant med. Og det er nettopp dette som også ødelegger litt i mine øyne. Jeg vet at alle har sin egen favorittskuespiller når det kommer til bond. For min del er det nok Connery enn så lenge, men folk som har en favorittskuespiller har også et slags favorittiår. Når jeg gikk igang med dette prosjektet med å se alle filmene i kronologisk rekkefølge og skrive omtaler om dem, så nevnte at jeg en av årsakene til dette var at jeg ville se hvordan Bond filmene tok tempen på samfunnet når de ble laget. Dette er DAF ett godt eksempel på. Dette var tross alt første film ut på 70 tallet og mye hadde skjedd siden Dr No hadde sin debut. Dette var noe som kom tydelig frem i de neste bond filmene hvor Moore regjerte ved tronen. For å konkludere litt vil jeg si at DAF ikke er en moore film med connery i hovedrollen, men den er heller en "A new James Bond for a new Decade".

Men konklusjonen for filmen da. Er denne av den typen som overgår sine forgjengere? Ja, på visse områder og da hovedsakelig på humordelen, men på andre områder ligger den langt under sine forgjengere. Den største styrke blir også den største svakhet. Til å være bond synes jeg filmen tok det litt for langt når det kommer til humor og useriøsitet. Jeg liker mer de eldre connery filmene hvor det dreide seg om stil og sjarm jeg. Og nå har jeg endel moore filmer foran meg. Det kan bli spennende. Uansett vil DAF i mine øyne være en glitrende underholdningsfilm, men litt for drøy til å bli sett på som en av de bedre bond filmene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende