Det er lov å forvente seg noe spesielt når regissøren heter David Cronenberg og filmen attpåtil har høstet ganske så mange lovvord både fra (wannabe)profesjonelle filmanmeldere og mer down to earth folk. For min del har den faktisk aldri stått på menyen før en representant for det kvinnlige kjønn overtalte meg her forleden kveld.

Tom Stall er mannen som ikke kunne hatt det bedre. Han er gift med den vakre og vellykkede Edie, sammen har de to flotte barna Jack og  Sarah. Tom eier og driver en liten kaffebar i midten av småbyen de bor i og på mange måter lever han ut den amerikanske drømmen.
Men alt forandrer seg dagen hvor to voldsmenn setter sine bein i hans cafe. De trekker våpen, truer folk på livet og er i gang med å voldta en av Tom’s kvinnlige ansatte når villdyret i Tom våkner. Igjennom en særdeles voldsom handling makter han å ta livet av de to og redde alle andre. Sånt går ikke upåaktet hen og han blir straks en nasjonal helt. Desverre har slik publisitet en tendens til å bringe frem fortidens sår og Tom befinner seg plutselig i en situasjon hvor hans fortid holder på å ta knekken på hans fremtid. Med mafiabosser, leiemordere og en forbannet bror i hælene må Tom nok en gang oppsøke sin fortid, en fortid han var sikker på at han hadde begravd, en fortid som inneholdt vold, drap og mafian. Hjemme sitter hans familie som plutselig ikke kjenner igjen Tom. Nå er det opp til Tom å begrave fortiden en gang for alle og gjøre sitt beste for å redde sin fremtid med familien, men kan det komme noe godt ut av hans voldelige handlinger?

Det er sjelden jeg er blank før jeg ser en film, som regel har jeg da lest litt om den og i allefall fått med meg hva den handler om og hvem som spiller i den. Dette tilfellet hører med til sjeldenhetene, bortsett fra at Viggo Mortensen sto foran kameraet, David Cronenberg sto bak kameraet og at filmen var en smule lik actionbraket The Long Kiss Goodnight, så var jeg blank. Selvfølgelig gjør sånt meg nysgjerrig, David Cronenberg er en levende legende som så absolutt ikke forbindes med "mainstream action filmer". Mererittlisten hans inkluderer sære klassikere som Videodrome, Scanners, The Fly og den kontroversielle Crash. Selv rådigger jeg hans måte å lage film på, det er så særegent og til tider eksentrisk at man kan ikke annet enn å la seg imponere.
Derfor er overraskelsen nå stor når jeg faktisk kan konstatere at man kan dra endel paraleller mellom A history of violence og The long kiss goodnight. Her tenker jeg stort sett på det ytterste laget med historie, for det er noe som du raskt vil se hos cronenberg, det er ikke bare det laget øynene dine først ser som er hele handlingen. Her må du som oftest gå litt dypere i handlingen for å forstå filmen rett.

Ved første øyekast kan A history of violence fremstå som en drama utgave av the long kiss goodnight hvor vår "helt" er en rolig type som plutselig blir satt opp i en voldelig situasjon, som igjen utløser en rekke begivenheter som får vår "helt" til å tvile på sin egen personlighet. Og denne reisen for å finne seg selv blir stadig mer og mer voldelig. Her mener jeg likhetene tar slutt. Og takk noen for det. Jeg hadde blitt seriøst skuffet om dette var en slags "remake" av grunnhistorien i the long kiss. Selv om det riktignok ville ha vært sinnsykt originalt og minneverdig om Cronenberg plutselig hadde kopiert den langt mer kommersielle Shane Black. Da hadde man i det minste at fått bekreftet at mannen manglet en skrue, noe mange har trodd i løpet av årene som har gått!
Så hva får man når man skreller av det ytterste laget? Er det bare nok drama film om vold og familie, ei lita døgnflue eller er det noe mer? Det er noe mer, det er så sinnsykt mye mer at jeg vurderer å kopiere skrivestilen til visse hi fi journalister rundt om i landet. Altså bruke kreative beskrivelser og fremmedord. Men i og med at jeg gjerne vil se meg sjøl i speilet imorgo tidlig, så trur je at je gjør det på min måte je
.
A History of Violence er filmen som har brent seg fast i mitt sinn, og jeg tror det vil ta en god stund før den glemmes. Vi skal riktignok alle bli senile en gang, men frem til den dagen kommer så tror jeg at jeg kommer til å like å bære rundt på dette minnet. Sjelden har jeg sett en så tilnærmet perfekt balanse mellom vold og drama. Det ble som å se ett kunstverk i bevegelse fra første til siste scene. Historien er dyp som rakkern og tilsvarende interresang. Du rives med og du får ette sleppe taket før det er slutt. Dette kan du takke både cronenberg og skuespillerene for. Og ikke mins manusforfatterene. Sjelden har jeg opplevd en dialog hvor det ikke har vært en eneste ting som har irritert meg, det er så sinnsykt godt snekret sammen at filmen får en slags sjelden og merkverdig helhet. Og ja, man trenger selvfølgelig skuespillere til å fremføre dette velskrevne manuset.

Det er her det kommer inn ett knippe skuespillere som har vært med på det meste,
alt i fra milliardsuksesser som LOTR triologien til flopper i millionklassen. Mange har ment så mangt om vår danske venn Viggo Mortensen, selv har jeg alltid hatt sansen for han som en skuespiller og enn så lenge vil jeg nok holde en knapp på History of violence som hans beste rolletolkning. Han var flink i LOTR, men det var ingenting imot det han serverer oss her. Det er så troverdig at man kan bli skremt. Han begynner som denne koslige og nesten uskyldige familiefaren som blir satt i en ultravoldelig situasjon hvor hans rollefigurer forandrer seg fra denne koslige familiefaren til en kald drapsmann, etterhvert som filmen skrider frem dykker Viggo dypere og dypere i sin rollefigur og spiller med en så sterk overbevisning at jeg for en gangs skyld ikke satt og tenkte på andre filmer. Jeg ble seriøst oppslukt. Det var liksom ingen andre filmer med han som jeg kunne sammenligne med, detta var rått!
Det er ikke lett å matche en sånne rolletolkning, men så er ikke Maria Bello hvem som helst. Hun har riktignok spilt i mye rart og mye av dette har sugd så det holder, men hun har også imponert i filmer som coyote ugly, payback, Secret Window og serien "Akutten". Joda, mye av dette er kanskje middelmådige filmer, men i mine øyne spilte hun så godt det lot seg gjøre med manuset hun fikk tildelt. Og dette er noe jeg også tror hun gjorde i A history of violence, forklart på en enklere måte: hun fikk åpenbart levert ett pokker så godt manuset og gjør en pokker så god rolletolkning. Hun er den perfekte matchen for Viggo i denne filmen og det var scener hvor jeg var redd samspillet ville slå såpass sterke gnister at tv’en ville ta fyr. Det formelig spraket av de to og hvem kan glemme scenen i trappen litt utover i filmen?
Det var også meget hyggelig å se igjen Ed Harris. En eldret mastodont som har levert mye bra og noe dårlig. En mann som var stor når jeg vokste opp og det er rett og slett befriende å se at han ette hadde mistet grepet. Han er strålende i rollen som gangsteren Carl Fogarty.

Jeg klarer bare ikke å ikke la meg imponere over denne filmen. Skuespillerene stråler om kapp og historien er dyp til tusen og den interreser fra ende til annen. Men jeg nevnte at Cronenberg er en merkelig regissør som ofte gir oss merkelig filmer. Et av hans kjennetegn er egenskapen til å sy sammen filmer som består av både rolige og heftige scener. Det er ofte regissører bommer totalt når det kommer til denne balansen, for ofte er det nettopp det man føler etter å ha sett en actionfylt drama film: ja her var det en bradårlig balanse. Jeg vil faktisk ta det så langt som å si at A history of violence faktisk ikke byr på en balanse. Den byr i stedet på en helhet man sjelden finner i slike filmer. Jeg vil så absolutt anbefalle den filmen til alle som har lyst til å noe sterkt og noe nytt. Det er dramascener som nesten tvinger frem tårene, det er actionsener så råe så at du kvekker til. Legg til side ditt viggo-hat som har tatt form fordi du hater kommersielle filmer som LOTR, glem at Cronenberg er en sær mann, bare se filmen og kos deg. Det gjorde jeg!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende