Den femte james bond filmen i rekken og for første gang gikk det mer enn ett år siden den forrige bond filmen kom ut. You only live twice har da også av mange blitt sett på den beste james bond filmen som noensinne er laget. Vi får nå se på det da men.

Den kalde krigen har blitt kraftig trappet opp i takt med romkappløpet mellom USA og Russland. Men krigen blir enda kaldere når en amerikansk romkapsel blir "kidnappet" i rommet av et ukjent romfartøy. Amerikanerene klandrer russeren, og russeren klandrer USA. Men imellom står England som mener på at det fremmede fartøyet ser ut til å komme ifra japan. Deres absolutt beste agent blir sporenstreks sendt til japan, men denne gangen har james bond langt mindre tid på seg enn tidligere. En russisk romfartøy lider samme skjebne som det amerikanske, og snart er det tid for nok en amerikansk oppskyting. Beskjeden er klar: om denne forsvinner, så vil USA gå til krig mot Russland. Det blir opp til vår mann bond å berge verdensfreden og ikke minst skaffe seg litt kjennskap til den japanske kulturen og dens kvinner.

Dette skulle også bli den siste offisielle bond filmen til Sean Connery, mannen som ga oss bond og på mange måter er selve definisjonen på bond. Men som mange av oss har fått med oss, så ble det ikke den siste bond filmen hans. Argumentet var at han var dritt lei bond og ville prøve noe annet. Nå i ettertid kan vi vel også si at selv om Connery stort sett assosieres med james bond, så er han en av de få bondskuespillerene som også vil bli husket for så mangt annet.
Men hva så med Connery i hans påståtte beste opptreden som bond? Av mange blir denne prestasjonen faktisk sett på som den beste. Sorry Mac, der er jeg ikke enig. Sean Connery spiller nok en gang Bond med stor overbevisning og han går nok enda hardere til verks i denne filmen enn hva han gjorde i de tidligere. Problemet er i mine øyne ikke fremførelsen hans, men manuset. Connery er like kul, stilig, tøff og nesten like vittig som før. Men manuset og regissøren virker til å ha tatt seg selv litt for alvorlig og kanskje satt seg litt for høye mål?
Det største problemet i mine øyne er selve tempoet. Hvem skal man takke for det? Manusforfatteren denne gangen er ingen ringere enn Roald Dahl. En legende når det kommer til barnebøker, men jeg synes nå at han kanskje burde ha holdt seg til dette? Ikke misforstå helt, jeg mener ikke at You Only Live Twice er en dårlig film, heller tvert imot, men jeg mener den har endel småfeil som burde ha vært unngått.
Jo, tempoet. Roal Dahl har skrevet manus på bakgrunn av boken til Ian Flemming og jeg lurer fælt på om jeg skal få lest denne boken for å se hvor store forskjeller det er. Det første som slo meg med filmen var at den vek litt ifra den bondverdenen vi allerede kjente. Her ble vi tatt med til japan og introdusert for en helt ny kultur, det var bra, for det ga oss mye fresh humor og det er jo fasinerende å se en fremmed
kultur. Men var det strengt tatt nødvendig å gå så grundig til verks? Jeg mener på at filmen inneholder flere scener som fungerer som rene tempoknekkere desverre, dette er stort sett rolige scener som viser oss mye av kulturen, men som desverre i mine øyne fremsto som lettere overflødige. Jeg kunne ha tenkt meg et litt heftigere tempo, jeg kunne ha tenkt meg at denne filmen fulgte opp trenden ifra de forrige: altså trenden med å overgå sine forgjengere, eller i alle fall matche de når det kommer til tempo og underholdingsverdi. Er disse tempoknekkene såpass alvorlige til at du vil begynne å gjespe? Nope, men de plaget meg. Men her må man også tenke på at det er omtrent teoretisk umulig å hele tiden overgå sine forgjengere når man begynner å snakke om en filmserie på over 20 filmer.

Det er ikke bare kulturen som er ny i denne filmen. Vi hadde jo etter de fire foregående blitt vant til at en ny bond film ville by på mye nytt med tanke på humor, effekter, action og coolness. Bare ta en titt på den forrige filmen, thunderball, hvem lot seg ikke imponere av alle undervannsscenene i denne filmen? Der var det Terrence Young som briljerte bak kameraet, men i YOLT er regissøren ny. Lewis Gilbert er navnet, og nå i ettertid har jeg fint lite til overs for denne herremannen, men det skal dere få lese om ved en senere anledning, for YOLT var ikke hans eneste bond film. Men mannen hadde tydeligvis en visjon om å lage den flotteste og mest spektakulære bond filmen enn så lenge. Han lyktes. Det skal han ha for, her spares det ikke på noen verdens ting. Effektene er langt heftigere, flottere og bærer tydelig preg av ett større budsjett, actionscenene er også bedre, heftigere og til tider bedre koreografert enn ved tidligere anledninger. Det er scener som fikk meg til å dra på smilebåndet og jeg kunne ikke annet enn å la meg imponere over at disse scenene ble filmet helt tilbake i 1967. Helt vilt.

Gilbert introduserer også noe i YOLT som ville bli starten på en trend innenfor bond filmene, og det var hovedskurkens base. Vi så jo dr. no’s fabrikk som igjen ikke var så sinnsykt heftig, og vi så hvordan auric goldfinger hadde lagt til noen fance duppeditter i hjemmet sitt. Ikke minst husker vi da også hjemmet til Emilio Largo hvor det fantes ett basseng med haier og hans båt som hadde det meste. I YOLT overgåes dette i stor stil. Denne gangen snakker vi ikke et hus eller en båt nei, vi snakker faktisk om en ombygd vulkan hvor man også finner en komplett utskytningsbase for romraketter! Imponerende er ordet som best beskriver dette! Og Gilbert viste tydelig at han faktisk kunne oppnå sitt mål om å lage den "største" bond filmen. Dette var også en målsettning han tydeligvis hadde ved senere anledninger også. Men husk at hovmod står for fall!

Den store stygge skurken er nok en gang SPECTRE, organisasjonen som har gjort bond til sin hovedfiende. Som tidligere er fortsatt SPECTRE bygd opp av Blodfeld på toppen, og mange undersåtter. Undersåttene vil jeg ikke si så mye om i dette tilfellet, de gjorde jobben sin, men det var få som gjorde noe spes ut av seg.
Men når det kommer til Blodfeld hadde mye forandret seg. Mange husker sikkert at
Blodfeld så langt har vært en mystisk karakter som man ikke har fått sett ansiktet på? I YOLT har de gjort om mye når det kommer til blodfeld. Den størte forandringen er jo at han nå spilles av Donald Pleasance og vi får se hele karen. Det her både skuffet og irriterte meg så grenseløst. Jeg var fullt innenforstått med at konseptet med en til dels skjult superskurk ikke ville vare evig og at vi en gang måtte få se typen. Men husk at i de forrige filmene ble Blodfeld spilt av en høy og til dels slank skuespiller som vi så vidt kunne skimte igjennom persienna i thunderball. Her var det tydelig at han var et slagt ondt motstykke til bond, stilig, høy og mørk. Men så kommer Pleasance inn. Han er ingen dårlig skuespiller, og han gjør ingen dårlig rolle. Det er bare det at han passer ikke inn, ikke i mine øyne. De har jo fulgt opskriften på bond, som connery på en måte skrev. Høy, mørk, stilig og kul. Hvorfor kunne de ikke ha gjort det med blodfeld også? Jeg er klar over at i bøkene ble hans skiftende utseende forklart med plastiske operasjoner, men jeg tror ikke det innvolverte å krympe i høyden.
Men for all del, man overlever jo. De fleste vil bare synes at Donald Pleasance er en kul Blodfeld og la seg underholde av han. Så ikke hat meg for mye for min kritikk.

Det var også artig å se igjen M spilt av Bernard Lee som vanlig, og selvfølgelig finner vi den alltid så vakre Lois Maxwell i rollen som Moneypenny. Men det kuleste var så absolutt å se deres japanske motstykker. M’s motstykke er Tiger Tanaka, lederen for den japanske etterretningstjenesten og spilt av Tetsuro Tamba. Miss
Moneypenny’s rival heter Aki og spilles av Akiko Wakabayashi. Det foregår en slags konkurranse mellom disse karakterene hvor de prøver å overgå hverandre. Mange fornøyelig scener er resultatet av dette. Men hele konkurransen punkteres på en måte når Q i Desmond Llewelyn’s skikkelse ankommer med Little Nelli. Istedet for en bil proppet med våpen, så er Little Nellie et lite og søtt helikopter stappet med dødbringende våpen. Smilet bredte seg fra øre til øre under disse scenene.

Bigger and better er ett utrykk som ofte brukes i forbindelse med markedsføringen av oppfølgere. Når det kommer til You Only Live Twice stemmer dette bare halvveis i mine øyne. Filmen er "større" på alle tenkelige måter, men den er hakket dårligere totalt sett. Filmen er bra, den er underholdende, men jeg synes den mangler litt for å overgå sine forgjengere, det ble litt for mange tempoknekker og jeg blir ikke fortrolig med blodfeld denne gangen. Det positive er imiderltid at bond is back, connery gjør en strålende rolletolkning, filmen byr på mye humor, sinnsykt bra effekter til tider og alt annet som hører med i en bond film.
Jeg vet ikke om denne omtalen sa deg noe siden den veksler mellom å rose og å rise filmen, men det er mitt syn på den. Uansett vil jeg anbefalle den for de fleste, det er jo en meget bra underholdnings film! Og ikke minst, det er jo tross alt JAMES BOND!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende