70 og 80 tallet var jo en gylden periode for grøssere. Godt representert med filmer som The Omen og The Exorcist har denne epoken blitt selve symbolet på gode grøssere, iallefall for endel av oss, jeg er ikke en av de. Selv  ble jeg poppa ut tidlig på 80tallet og når jeg fikk sett the exorcist og the omen, så hadde jeg allerede sett nok grøssere fra en mer moderne tid til at de ikke var så skremmende. The Exorcist var grei nok, men the omen falt aldri i smak. Når ryktene begynte å svirre om en remake begynte også mine tanker å svirre rundt; denne filmen skulle jeg styre greit unna. Ikke noe godt utgangspunkt er det vel? Men det har skjedd før, og jeg har blitt overrasket over gode filmer har vært, selv om jeg først hadde bestemt meg for å styre unna. Så får vi se da, om denne remaken følger opp trenden med positive overraskelser, eller om den går rett i søpla.

Robert Thorn, usa’s ambassdør i italia kaster seg i bilen i hui og hast. Hans kone ligger på fødeavdelingen, fødselen er allerede i gang. Men barnet er dødfødt. Hans kone vet ikke om det. Selv tar han ett katastrofalt valg. Han velger å "bytte" ut sin egen dødfødte sønn med en levende nyfødt liten gutt som mistet moderen sin under fødselen.
5 år etter begynner alt å rakne. Til tross for et lykkelig liv som ambassadør og ei fantastisk kone, så går ikke alt som planlagt. Folk rundt de begynner å dø. I sentrum står Thorn’s sønn Damien. Etterhvert som Robert blir dratt inn i dette, blir det også mer og mer åpenbart at Damien er ingen hvem som helst liten gutt. For det er nemlig mye som tyder på at han er selveste antichrist, og alle som står i hans vei mot verdensherredømme dør som fluer. Nå blir Thorn satt i sitt livs vanskeligste situasjon; drepe "sin" sønn for å redde verda, eller la han vokse opp og dermed sende hele verda til helvete med satan selv bak roret?

Det var så mye som sa meg at dette umulig kunne gå bra. Remaken skulle være tro mot originalen. De store headlinerene var Liev Schreiber og Julia Stiles. En regissør hvis filmer har høstet mye negativ omtale. Vel vel, jeg kunne jo ta feil, rakkern som jeg håpet at jeg tok feil. For jeg klarte nemlig å utsette denne filmen ganske så lenge. Dama ville se den på kino, det skeit seg. Hu ville leie den, det klarte jeg å punktere. Men når elkjøpt hadde salg på elektroworld messa, vel, da var jeg solgt også. I ettertid tror jeg hu angrer litt. Eller hva sier du kjære, nå har du kanskje lært? Hehe.

Men hvorfor var jeg nervøs fordi den skulle holde seg tro mot originalen? Er det ikke nettopp derfor vi ofte kritiserer remakes, for at de går for langt bort i fra originalen? Vel, dette er en litt merkelig sak. Ofte bør en film holde seg tro, og andre ganger bør den bli forandret så den passer inn i tiden vi lever i. For det er kanskje det grunnleggende problemet til denne remaken. Selv om jeg ikke engang var påtenkt når originalen kom, så har jeg fått med meg endel filmer fra disse årene, og jeg har også grillet godt voksne personer for å "lære" litt om hvordan filmens verden var på den tiden. Hva folk likte, hva som skremte de, og diverse andre spørsmål i samme gate. Konklusjonen så vidt jeg kan forstå, er at på den tiden, så var the exorcist og the omen to meget skremmende filmer. Rett og slett fordi utviklingen ikke hadde kommet lenger. Det var noe nytt og fresht som skremte vannet av folk. Kult. Men nå skriver vi 2006 på almanakkene. Mye har skjedd på tredve år altså. Og da går det rett og slett ikke å lage en remake bortimot klin lik originalen. Vi blir ikke skremt av de samme scenene, vi blir ikke skremt av den samme historieoppbyggingen. Vi vil ha noe nytt. Det hersker jo ingen tvil om at ideen om satans gjenfødelse er ett godt utgangspunkt. Men jeg har sjelden sett en så dårlig gjennomføring som i the omen 2006.
Jeg skjønner rett og slett ikke hvordan regissør John Moore har klart å tru at han kunne lage en klin lik film med litt bedre effekter, og komme unna med det. Han feiler på alt. Det finnes ikke noen stemmning i filmen, den finnes ikke skremmende eller grøssende. Den finnes ikke underholdende eller interresang. Jeg satt og kjedet røven av meg fra start til slutt. Ikke engang skuespilerene klarte å få frem smilet mitt.
Hallooooo liksom. Hovedrolleinnehaveren heter Liev Schreiber, joda, han har jo levert noe underholdning iløpet av sitt liv, men han er og forblir en c-film skuespiller. Her beviser han nettopp dette. Til tross for iherdige forsøk fremstår han som like maltplassert som en flodhest i et hundebur, det funker liksom ikke.
Da hjelper det heller ikke at hans kone spilles av Julia Stiles.Hu var kul i bourne filmene, men i omen er hun bare helt feil. Jenta er tøff og deilig, det er ikke det, men hun er fortsatt en ung dame, eller jente om du vil. Hun passer ikke som den "voksne" moren. Hu har rett og slett ikke tyngden som kreves for en slik rolle. For å sette det på spissen kan jeg si det sånn at inntrykket man får, er at liev schreiber sin rollefigur har funnet seg en barnebrud. Litt drøyt, men også litt passende.

Også den ungen da. Ja, han har ett navn. Men hvorfor bruke det? Han skal spille satan selv i barneversjon, han skal være skummel og mystisk. Hva er han så? En liten skrikerunge man får lyst til å gi husarrest. Det er liksom ingenting ved han som gir deg inntrykk at damien virkelig er satan.

Nei, her gir jeg meg. Nå har jeg brukt 1t og 40 min på å se makkverket, jeg har brukt 30 min på skrive om den, og jeg må bruke ytterligere ett par minutter på å legge ut omtalen. Det er mer enn hva den fortjener.

Karakter: 1 av 6

Tips oss hvis dette innlegget er upassende