Wow. Dette er en film som fikk kultstatus omtrent før den var ferdig. Den har vært i sentrum for en rekke mystiske omstendigheter. Og ikke minst, den har lenge vært en av mine favoritter. En film jeg har sett endel ganger, en film jeg ikke har sett på lenge, men nå var det på tide å sette den på igjen.

Abashed the Devil stood and felt how awful goodness is.

Eric Draven og kjæresten Shelly Webster har sin siste dag som kjærester. Dagen etter, selveste halloween, skal de to gifte seg. Men kvelden før får de uvelkomne gjester. Eric blir kastet ut av vinduet ifra sjette etasje, shelly blir voldtatt og drept.
Ett år har gått. Det er nok en gang tid for halloween. Byens forbrytere har døpt om denne natten til "the devils night", en natt hvor omtrent hele byen blir satt i flammer. Men denne natten vil ikke gå helt som planlagt. For om to mennesker virkelig elsker hverandre, så finnes det ingenting som kan stoppe de ifra å være sammen.
Eric er tilbake, han er død, tilsynelatende uovervinnelig, forbannet og hevngjerrig. De skyldige skal få sin straff. De er alle døde, de vet bare ikke om det enda. Denne gangen skal forbryterene selv få oppleve betydningen av djevelens natt!

If the people we love are stolen from us, the way to have them live on is to never stop loving them. Buildings burn, people die, but real love is forever.

Det var neppe ett handlingsreferat som sto til seks i stil. Men jeg har ett problem. På virkelig bra filmer, så sliter jeg med å skrive handlingsreferat som kan få frem hvor bra en film kan være. Men på dårlige og middelmådige filmer, ja da går det leikande lett. Med det friskt i minnet, så kan dere jo gjette hva jeg syntes om The Crow. Selv etter å ha sett den endel ganger.

Victims; aren’t we all?

Tenk dere en romantisk historie, så se for dere en gotisk mareritthistorie, pluss på ett par knakande dyktige skuespillere, og vips, så har du The Crow. Vi har jo sett dusinvis med kjærlighetsfilmer de siste årene, ingen glemmer vel torturen de ble utsatt for med leonardo i romeo og juliet? Og vi har jo sett endel gotisk inspirerte filmer. Men The Crow blir en gotisk kjærlighetshistorie som blåser de fleste actionfilmene av banen.

Manuset er sabla godt skrevet av David J. Schow og John Shirley. Hvem skulle tro at det var mulig å fange essensen til tegneserien på film? Bak tegneserien står foresten James O’Barr om noen skulle lure. Regissøren heter Alex Proyas. En slags filmatisk visjonær som har sin egen fortellermåte. Mange har kanskje sett I Robot og Dark City? Da vet dere litt hva det dreier seg om. Men for alle uinvidde vil jeg gjerne fortelle litt om dette.
Proyas er fan av stil, det så vi i både dark city og i robot, hans filmer gir aldri inntyrkk av en regissør som ikke vet hva han er ute etter. Det samme gjelder The Crow. Fra og med første til siste scene viser Proyas oss at han eier kameraet. Hele filmen er ekstremt mørk og dyster, det pøses på med tunge og tragiske scener. The Crow er ikke laget for at folk skal le! Man kan fort få inntrykk av det her en ekstremt deprimerende film, men det stemmer faktisk ikke. For til tross for mørket, til tross for alvoret og alt det jævlige som skjer, så er dette faktisk en kjærlighetshistorie som får deg til smile innvendig når rulleteksten kommer.  Man sitter igjen med følelsen av å ha sett noe viktig, noe komplett, en film som vil være i dine tanker en god stund fremmover.

Oh for fuck’s sake, die would ya?

Egentlig vil jeg bare avslutte her og gi dere beskjed om å se filmen sporenstreks, men det ville ha vært en aldri så liten fornærmelse imot både mine egne prinsipper, og ikke minst skuespillerene. Her fortjener folk ros, og det skal de få.
Stikkordet er "symbiose". En slags tilstand hvor alt passer og resultatet er "perfekt". I hovedrollen som hevneren finner vi Brandon Lee. Sønnen til selveste Bruce Lee. Bruce Lee er jo tross alt en legende innenfor kampsportens verden, og Brandon har aldri nådd opp. Men som han selv har sagt: ""I don’t want to be remembered as ‘the son of Bruce Lee’" og "I’ve done my work and I’m happy with it…I respect my father very much, but I’m a very different person than he was.". Om man kan respektere hans ønsker, så vil man oppdage at Brandon klarte seg fint på egen hånd. Han spilte riktignok inn noen typiske b-filmer, som i mine øyne var meget underholdende. Men det var The Crow som skulle bli hans store gjennombrudd. Lønna var plutselig nesten en halv million dollar høyere enn hva den var ved hans forrige film. Budsjettet var større, det ble også brukt mer penger på reklame for filmen. Alt var klart for en kometkarriere som mest trolig ville ha plassert han i toppsjiktet av actionskuespillere. Men så skjedde det som ikke kunne skje. Under ei scene hvor hans rollefigur skulle bli skutt, ble Brandon truffet av ett prosjektil som stammet ifra løsskuddet som ble brukt i scenen. Han døde senere av skadene. Noe av det samme skjedde med hans far. En annen merkverdig detalj var at de lurte lenge på hvordan de skulle spille inn denne scenen, hvor de til slutt bestemte seg for en måte, men dette skulle vise seg å bli fatalt. En ung mann med store kvaliteter som en skuespiller gikk ifra oss. Tilbake satt vi med The Crow. En film hvor Brandon bøy på en så gnistrende rolletolkning at selv jeg ble litt blank i øya. Dæven han imponerte. Det er så utrolig gjennomført. Han er bare perfekt som Eric Draven. Jeg trenger ikke å si noe mer!

When a building gets torched, all that’s left is ashes. I used to think that was true about everything, families, friends, feelings. But now I know, that sometimes if love proves real two people who are ment to be together nothing can keep them apart.

Filmens yngste skuespiller heter Rochelle Davis. Bortsett fra at hun er dyktig i rollen som den unge sarah, så finnes det ikke så mye informasjon om hun. Hun måtte tilbake til settet etter Brandon’s dødsfall for å filme ei scene hvor det ble brukt en bodydouble. Den eneste replikken som skulle bli sagt var: "Sarah, I do Care". Etter det har hun ikke spilt i en eneste film. Se filmen, så vil dere nok også forstå hvorfor dette ble hennes eneste rolle. Litt småsterkt egentlig.

So that I take it was the late, great Eric Draven.


Ellers får vi også møte bl.a. Ernie Hudson, Bai Ling, Tony Todd og David Patrick Kelly. Mye artige rolleprestasjoner her, samspillet er helt knall. Selv om de egentlig bare fungerer som ett slags verktøy for Brandon Lee, så kunne ikke han ha levert så bra om det ikke var for disse dyktige support skuespillerene!
Men det var en her som vekket gamle minner. Michael Wincott. Mannen som har holdt seg til mindre produksjoner og allikevel opparbeidet seg en liten og sky fanskare verda over. Selv har jeg alltid hatt sansen for denne kællen. Han kan spille psyko, han har stemmen, og han fungerer perfekt som Brandon sin motstander i the crow.

Har filmen noen svakheter? Tilsynelatende ja. Den kan virke litt monoton, den kan virke litt kjedelig. Men prøv å åpne sinnet ditt og slipp inn alt du ser, legg merke til detaljer og replikker. Resultatet er at du plutselig ser på en komplett film som er så inni granskauen gjennomført. Historien fenger, skuespillerene er dyktig, og for noen actionscener da. Til tross for at den underliggende historien er sentrert rundt livet, kjærligheten og rettferdighet, så byr filmen på noen heidundrande actionscener som holder toppnivå!

Bare se filmen og nyt den. Den er en viktig del av filmhistorien og du bør ikke gå glipp av den!

"I don’t know if I was destined to play this role, but I feel very fortunate to be doing so." (on his last film, "The Crow")"I don’t know if I was destined to play this role, but I feel very fortunate to be doing so." (on his last film, "The Crow")

Karakter: 5 av 6

Tips oss hvis dette innlegget er upassende