Ingen fancy innledning denne gangen, bare la oss få det her overstått. 

Michael Newman er karrierejegeren som setter sin familie i andre rekke. Desperat etter forfremmelse i arkitektfirmaet hvor han jobber, har han en lei tendens til å tenke at en forfremmelse vil gjøre livet bedre for sin familie. Men det mannen ikke forstå er at det eneste familien vil ha, ja det er han. Ikke jobben hans.
Men alt forandrer seg dagen hvor han møter Morty. Morty er en snodig type som tilsynelatende jobber i en litt småmerkelig elektronikkforetning. Hva morty kan tilby er en fjernkontroll som kan kontrollere alt, og da betyr alt ”ALT”!
For Michael betyr dette gull og grønne skoger. Han kan spole seg forbi krangler, han kan spole seg frem til sin forfremmelse, og han kan sette situasjoner på pause om han trenger det. Helt genialt. Men denne fjernekontroll er kanskje noe vell automatisk og lærevillig. Den lærer av hans valg, og hver gang en tilsvarende situasjon dukker opp, så setter den i gang samme prosedyre som sist gang. Så om Michael ikke orker sex en kveld og spoler over det, så vil kontrollen automatisk spole over hver gang sex kommer på banen.
Plutselig får Michael oppleve hele sitt liv iløpet av noen dager, men det viser seg raskt at denne fjernkontrollen kanskje ikke var det smarteste han hadde anskaffet. Og jobben er kanskje ikke det viktigste her i livet. 

Off, this i don’t like. Click blir av mange kalt Adam Sandler’s beste film. La meg først som sist innrømme at jeg seriøst avskyr den fyren. I mine øyne har han ette levert annet enn fra middelmådig til rævva siden Happy Gilmore. HG er da også mine favoritter når det kommer til komedier. Men etter det gikk det for langt. Det ble for mye lavpannehumor. Det er sikkert nå veldig mange av dere reagerer med vanntro og sinne. Men ta det med ro, jeg påstår ikke at jeg har bedre eller mer voksen humor enn dere, det er bare at Sandler humoren ikke er min type humor.
Så hvorfor gadd jeg å se på click? Vel, to årsaker. Den ene er omkring 1,69 høy, med lillasvart hår og ett par alldeles nydelige øyne. Og den andre årsaken var at han samme klodrikken som anbefalte Kyle XY, også anbefalte Click. Rakkern, pjokken hadde jo rett med henhold til Kyle, den serien var jo kongebra. 

Så jeg satt på click jeg. Forutinntatt til tusen. Jeg regnet med at den vil suge. Jeg forventet halvannen time med heseblesende tiss og promp humor, lavpannehumor, idioti på sitt verste. Men jeg burde kanskje ikke ha trodd alt dette, for jeg ble noe såder overrasket for å si det mildt.

Jeg kan jo begynne med regissøren. Frank Coraci. Mannen regisserte også Waterboy og The Wedding Singer, begge med Adam Sandler i hovedrollen. Så de må åpenbart ha likt seg i hverandres selskap.  Det er vel egentlig relativt tydelig at de to likte å jobbe med hverandre, for sammarbeidet har da vært litt fruktbart. Det som overrasket meg kanskje mest var jo at Click så ut til å følge det samme konseptet til waterboy og wedding singer, men mer om det litt senere.
Jeg forventet meg som sagt en heseblesende møkkekomedie. Men ble rimelig overrasket. Og ikke minst splittet i min bedømmelse. For filmen starter som en heseblesende komedie med en del gode scener, ett fåtall gjennomført geniale scener, og en del standariserte møkkascener de kunne ha spart seg for. Men så gjør filmen helomvending og forvandler seg til en en seriøs dramafilm med humoristiske innslag.
Jeg sleit litt med denne overgangen, det ble en litt for heftig helomvending for min del. Men når filmen endelig var ferdig, så satt jeg faktisk igjen med inntrykket av å ha sett noe som var helt greit, og til tider også bra. Og det hadde jeg ikke trodd når jeg satt den på. 

Sandler har riktignok hovedrollen som Michael, og mannen spiller det så safe så safe. Han spiller på humor han kan, humor vi har sett gang på gang tidligere fra mannen. Men til tider prøver han også noe nytt, spesielt i den siste delen av filmen begynner Sandler å imponere. Riktignok slenger han inn en del humoristiske elementer, men hovedsakelig får han spille sin rolle som om det var en reinspikke dramafilm. Dessverre lykkes han, ”dessverre” fordi jeg ikke liker han! Derfor var det surt at han skulle gjøre noe som i mine øyne var bra.. hehe.
Men det er ikke bare Sandler i click. Hans medspillere er mint like oppsiktvekkende. Kona blir spilt av ingen ringere enn Kate Beckinsale, dama som spilte Selene i Underworld og Underworld Evolution. Jeg kan berolige alle tvilere med at hu er like nydelig denne gangen, og sjarmen er like rå. Denne dama har ett eller annet ved seg altså! Det ble liksom ikke bedre av scenen hvor hun har tatt på seg ett pocahontas kostyme og hinter til at Michael skal være med opp på soverommet. Tankene var alt annet enn reine når jeg så den scenen!
Den store headlineren i filmen er imidlertid verken Beckinsale eller Sandler. Walken og Hasselhoff. Sier de navnene dere noe? Halloooo, kom igjen nå, vri de små grå. Walken har rollen som den mystiske Morty. Mannen med fjernkontrollen. Walken er en av hollywoods mest stabile skuespillere. Selv om en film suger, så imponerer han. I rollen som morty er han like stabil. Ikke minneverdig, men dyktig og underholdende.
Den største underholdninga fikk jeg servert fra David Hasselhoff.  Alle vet hvem han er, flertallet avskyr han, i alle fall er det den offisiell versjonen. Men hvor mange har da ikke fulgt med på baywatch i sin ungdom? Mannen har da også i senere tid fremstått nærmest som en parodi på seg selv. Få har vel glemt hans forsøk som hiphop artist. Navnet skulle vel være noe i stil med Hassle the hoff. Hehe. Men i click viser han at han kan mer enn å løpe rundt i ei rød badebukse, og kjøre rundt i en snakkende bil. Mannen har faktisk draget på humoren. Det er ette gæli. I click fikk han i alle fall meg til å glise pokker så godt! 

Click er filmen som i utgangspunktet latet til å slite med å bestmme seg for en sjanger, men i ettertid fremsto som en mer komplett film enn hva jeg er vant til fra Sandler. Den byr på rikelige doser med humor, mye godt skrevet drama og gode skuespillerprestasjoner. Det negative er at den spiller det litt safe med tanke på gjenbruk av humoristiske elementer vi har sett gang på gang før.

Det hører også med til historien at det er en del bikkjescener her, jeg knøyt magaen , jeg låste stemmebåndet, tårene rant.  Fruen så dumt på meg og lurte på hvor disse krampetrekkningen kom ifra! De scenene var bare geniale!!

Karakter: 4 av 6

Tips oss hvis dette innlegget er upassende