22 episoder. "Den nye Lost". Millioner av seere. Lovordene haglet. Serien jeg snakker om er selvfølgelig Prison Break. Serien som for alltid har gått inn i historien som en milepæl.
Det blir riktignok laget en del bra serier, men flertallet kommer aldri til norge, mange blir kansellert relativt kjapt, og mange bra får så lite omtale at folk rett og slett ette får opp øya for dem. Prison Break var jo selve motsatsen, den ble hypet sky high, den var på våre lepper lenge før vi så noe av den. Men fjompen, neida, han måtte vente ei stund, fordelen er at den siste uka har betydd et semi-maraton med prison break, så jeg slapp å dette ut av handlinga. Og jeg slapp å vente!!

Lincoln Burrows blir offer for en konspirasjon hvor visepresidentens bror blir drept. Det hersker ingen tvil, Lincoln er skyldig. Etter en forholdsvis overbevisende og kort rettsak blir han puttet i fengsel, death row venter.
Men det er en mann som nekter å tro at Burrows er skyldig, Michael Scofield, Lincoln’s bror. Det sies at ingentin er sterkere enn søskenkjærlighet, ett ordtak Lincoln snart skal få oppleve betydningen av. Michael "raner" en bank, blir puttet i buret, samme fengsel som Lincoln. Målet er enkelt, han skal bryte seg ut, og Lincoln skal være med. Som arktitekt av fengselet har han en fordel, hele overkroppen er tatovert med godt kamuflerte byggetegninger. Men tiden er knapp, og de som fikk lincoln til å fremstå som drapsmannen, de følger nøye med, og disse menneskene vil ikke stoppe for noe for å nå sitt mål. 

Jeg husker godt når jeg først fikk høre om denne serien, rett inn på imdb bar det, her måtte det forskes; "hvem spilte, hvem regisserte, hvem produserte, og hvem skrev manuset". Dette var bare noen spørsmål jeg hadde. Og de fleste ble behørlig besvart.

Først kom gliset, "created by Paul Scheuring". Jeg merket meg navnet når jeg så A Man Apart med Vin Diesel, en gjennomført kongefilm som selvfølgelig har blitt disset fordi Diesel er litt pikenes jens. Men Scheuring beviste den gang at han virkelgi hadde peiling på tett og spennende action, pluss at han også klarte å fortelle en historie.
Det er tydelig at han ikke bare var heldig med A Man Apart.
Nå hører det med til historien at Scheuring ikke er den eneste skribenten bak prison break, men han er lederen for teamet som har gitt oss dette mesterverket. Med seg på laget har han Zack Esterin, Matt Olmstead, Nick Santora og Karyn Usher. Deres resymeer byr på godbiter som Charmed, True Calling, NYPD Blue, og One Three Hill. Denne gjengen er ingen amatører, de vet hva de driver med. Resultatet er 22 episoder med tettpakket spenning som aldri slipper taket, du skal pines av din nysgjerrighet, du skal rive av deg håret i fortvilelse over at det er så lenge til neste episode. I alle fall når serien gikk sin siersgang på tv. Men for oss andre finnes det andre alternativer. Vi kan da se hele serien i strekk om vi vil. Jeg valgte imidlertid å dele det opp over noen få dager. Orket ikke å ta alt på en gang. Og det er jeg faktisk rimelig glad for. For prison break har ett problem, den er omfattende til tusen, det er tonnevis med informasjon man må fordøye og holde styr på. Jeg er redd det kunne blitt ei overdose om jeg så alt i strekk. Men ved å fordele episodene over noen få dager var det langt lettere å fordøye informasjonen og holde tritt med den røde tråden som ingen ende så ut til å ta. 

Hva er det som gjør den så bra da?

Historien! Historien mine kjære venner. Joda, vi har sett filmer hvor folk bryter seg ut av fengselet. Hallooo, vi har sett alt før. Fortell meg den filmen i 2006 eller serien, som byr på noe som ALDRI har blitt gjort før. Good Luck. Men det er ikke konseptet som er interresant, det er gjennomføringen.
Fra Michael går inn i banken og fyrer av revolveren, er det full fart. Det går kast i vending, hver episode byr på scener som kan ta pusten ifra deg. Ofte er det ikke hva som skjer på skjermen som er spennende, men hva man tror kan skje. Det ligger så mye i lufta!
Drivet i serien er også fantastisk godt. Jeg fant vel en episode hvor det kanskje ble sakket litt vell mye ned, men det var aldri noe problem, jeg så mer på det som ei slags pustepause.
Drivet kan selvfølgelig tilegnes gode manusforfattere, men let’s be frank, det er skuespillerene som skal servere oss konspirasjon, intrigene, spenningen, historien, det er deres jobb å få frem manusforfatterenes tanker og ideer. Neppe noen lett jobb, for disse mansuforfatterene har virkelig lagt sjela si i å servere oss en intrikat historie. 

I rollen som dødsdømte lincoln burrows finner vi Dominic Purcell, født i england og oppdratt i australia med norsk far. Ette gæli. Men gæli er imidlertid en beskrivelse
jeg vil bruke om mye annet han har gitt oss. Jeg har vel ikke hatt så mye med han å gjøre, men noe har det blitt. Han spilte selveste orignialvampyren i blade trinity, om jeg ikke husker helt feil, så sammenlignet jeg vel han med en slags tysk wananbe-pornostjerne. Det jeg ikke var klar over, var jo at han også ga oss rimelig bra rolletolkninger i selveste Equilibrium og en helt ok rolletolkning i Mission Impossible 2. Sistnevnte var kanskje litt mer ubetydelig. Uansett, back to the prison. Det er ikke en oscarnominasjonverdig rolletolkning han gir oss, men allikevel gjør Purcell en meget god jobb som Burrows. Hans bror, Michael Scofield, spilles av Wentworth Miller. Navnet sa meg absolutt ingenting til og begynne med. Hvem var han a? Oki, han hadde en rolle i den første underworld filmen. Han hadde stemmen til EDI i makkverket Stealth. Det var det, i alle fall som jeg hadde vært borti. Noe sier meg at mannen får langt mer profilerte roller i fremtiden. For i Prison Break stjeler han showet i enhver scene han medvirker i, og det er mange. Mannen har en utrolig karisma, han er en meget begavet skuespiller. Det her er mannen vi bør følge med på i fremtiden. Samspillet mellom Miller og Purcell er også meget bra. For å være ærlig synes jeg Miller hadde ett pokker så godt samspill med alle han spilte imot og sammen med. Og nei, det er ikke ofte jeg øser ut såpass med komplimenter. Mer om dette senere.

Det er så mange bra skuespillere i denne serien. Jeg orker ikke å skrive noe om alle, da blir denne omtalen litt for lang, selv for meg. Men listen over skuespillere inkluderer Amaury Nolasco, Wade Williams, Robert Knepper, Robin Tunney, Paul Adelstein, Muse Watson, og Stacy Keach. Jada, mange av de navnene høres ukjente ut, men tro meg, når du ser personene, så går det nok opp ett lys for deg. Men det er vel i alle fall ett navn dere forventet å se på den lista? Peter Stormare, joda han er med. Og han byr på noe av det artigste og jæveligste jeg har sett på lang tid i rollen som mafialederen John Abruzzi. Her veksles det mellom råskap og normal oppførsel i ett forykende tempo. Litt lenger ut i sesongen ser også hans rollefirug lyset, han blir religiøs, så godt har jeg ette glisa på en evighet. Rakkern som denne mannen kan spille!

Jeg vil bare skrive litt til, om ei skuespillerinne. Ei dame ved navn Sarah Wayne Callis. Hun har ikke spilt i så mye, og enda færre kjente produksjoner. Men det var ett
eller annet ved hu i prison break, et eller annet jeg ikke fikk satt fingeren på til og begynne med. Men jeg fant ut av det. Det dreier seg om karisma. Det dreier seg om samspill. Det dreier seg om sjarm. Jeg ble satt litt ut jeg. Kan ikke noe for det. Samspillet med Wentworth Miller var også helt knall!

Det er ingen tvil om at Prison Break er serien vi trengte nå, en bra serie som ble behørlig omtalt i media. En serie som levde opp til forventingene og ga oss en first season som det sto respekt av.
Du bør se den, for det her er reinspikka underholdning av høy klasse. KJØP DEN, SE DEN PÅ ETT PAR DAGER! Da har du en finfin opplevelse fremfor deg! 

Til slutt vil jeg bare på forhånd be om tilgivelse fra MPAA (eller hva de enn nå kaller seg), for sesong 2 har begynt i usa. I norge begynner den i oktober. Jeg får ikke sett den på tv, så tro meg, jeg skal laste ned. Moral? Hva er nå det? Serien er jo kongebra!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende