Jeg har alltid vært svak for grøssere. Det har alltid vært artig å bli vettskremt. Men det mest grøssende ved denne sjangeren er at de senere år har det kommet så utrolig mye gjennomførte møkkafilmer. Man blir ikke skremt, man skvetter ette, man sitter og kjeder baken av seg. Bare se på the grudge liksom. Noen ganger blir man imidlertid overrasket. Men noen ganger varer ikke overraskelsen i mer enn enn femten minutter, for da blir filmen dørgangde borring.

Antonia Graza var et meget luksusriøst skip som seilte verda rundt tilbake i 1962, men så plutselig forsvant det. Totalt sporløst.
Nesten 40 år senere står kaptein Murphy og hans crew øye til øye med dette skipet. Ut av intet dukket det plutselig opp. Rustent og jævelig, ingen tilsynelatende spor etter liv.
Men Antonia Graza er ikke fullt så dødt som Murphy først tror. Merkelig saker begynner å skje, i øyekroken ser de plutselig bevegende personer, men når de snur seg er det ingen der. Snart begynner crewet til Murphy å dø. En for en. Litt etter litt oppdager de historien til Antonia Graza, en historie de gjerne kunne vært foruten, en historie som er i ferd med å gjenta seg selv, og denne gangen er det murphy og crewet som står i faresonen.

Regissøren heter Steve Beck og jobbet med spesialeffekter på både The Hunt For Red October og The Abyss, så mannen bør ha litt peil på effekter på sjøen, pluss at han også regisserte Thirteen Ghosts, som jeg syntes var rimelig heftig!! Så når han tar med seg erfaringen fra to supre vann-filmer, og en pokker så god grøsser, og lager en kombinasjon, ja da bør det bli bra. Vel, man bør da også ha ett godt manus. Så hvorfor i huleste heite kunne ikke Mark Hanlon ha skrevet ett godt manus da? Jeg har omtrent tårer i øynene når jeg tenker over Ghost Ship. Mange har definert den som en slags "the shining at sea". Noe som kunne ha stemt, bortsett fra the shining hadde fordelen med ett rimelig godt manus. Det har ikke Ghost ship desverre.
Og ja, jeg legger hele skylden på Hanlon. For en tosk. Ghost ship åpner på en så utrolig genial måte. Det vitner om klasse. Det vitner om en regissør og en manusforfatter som har funnet gull. Åpningscenen blander vakker musikk og vakre omgivelser med grufulle hendelser. Det er ikke overdrevent blodig og jævelig, men grufult nok til at man skvetter til og hever ett øyenbryn. Mine første tanker var "dæven detta blir bra dere". Men så begynte nedturen. Resten av filmen bærer så absolutt ikke preg av å bli laget av de samme folka som laget åpningsscenen, men den er nok desverre det.

Man kan lure på om Hanlon hadde denne gode ideen, altså åpningscenen og så bare skriblet ned resten av filmen. Her skal imidlertid Steve Becks ha skryt. En ting er at Hanlon da kokte ihop denne scenen, men Becks viser her at han har ett god grep om hva han driver med. Det vitner om en regissør som har lært av sine tidligere filmer.
Iløpet av resten av filmen beviser også Becks at han er en regissør av rang når det gjelder grøss. For selv om filmen byr på ekstremt få grøssende scener, så er det vellaga. Jepz, det er ekstremt få av de. Og de er ikke sånn overdrevent heftig. Bare vellaga.
Problemet er da ikke de få grøsser-scenene, men alt imellom. Historien er faktisk ette gå gæli, den er faktisk rimelig bra. Jeg likte historien og konseptet. Jeg kan seriøst tenke meg en ny flm over samme lest, bare med en annen manusforfatter. For konseptet, ja det er faktisk en grøsser i seg selv! Men jeg skal ikke avsløre det! Hah!
Men det hjelper ikke med en genial grunnide når man ikke har peiling på hvordan man skal få frem denne ideen. Filmen er preget av skrantende dialog, skuespillere som ikke helt vet hva de skal gjøre og altfor mye tørrpreik!!
Det hjelper ikke at de har med selveste Gabriel Byrne. Jeg rådigger han som en skuespiller, han leverer da også varene så godt som mulig i Ghost Ship, men han har ikke noe å spille på. De andre har det ikke bedre de. Off, sjekk imdb om dere vil vite mer om de, for jeg er seriøst ikke motivert til å skrive en lang avhandling om skuespillere jeg følte var maltplasserete.
Eneste lyspunktet må være Francesca Rettondini, ukjent, men ei pen dame som iallefall livet opp sine scener. Pluss at hun tilførte litt mystikk til filmen.

Totalt sett kan man si det slik at du bør se ghost ship, men du bør slå av etter åpningscenen. For da er morroa slutt. Selv om det kommer noen få bra scener senere, så er det så mye patetisk dødtid at du mest trolig vil gremmes over å brukt tida de på den.
Konklusjonen vil da bli at filmen er høyst uferdig, konseptet er genialt, åpningscenen og sluttscenen er genial, det imellom er på sitt beste godt nok, men på sitt verste er det horribelt kjedelig.

karakter: 2 av 6

Tips oss hvis dette innlegget er upassende