Det er ette tel å legga skjul på at jeg ble sånn småhekta på offroadkjøring etter mitt besøk hos GP på svinndalen. Så når Kjetil ringte og lurte på om jeg og fruen ville være med en tur til svarstad, ja da var vi ette seine om å si ja!!! Nå i etterkant er det mulig Kjetil angrer en smule på dette, men mer om dette senere.

Selv var jeg noe såder sliten. Hele forrige uke var pokker så stressende i hendhold til jobb. Fredagen var først jobb til 15.00, så var hjem og ta en dusj, så var det til oslo på årets viktigste messe på rockefeller, så var det hjem seint på natta, sova et ekstremt lite antall timer, for så å dra til svarstad kl halv ni på lørdagsmorgenen. Dette var lørdag 26 august 2006. Svarstad er ette akkurat nabokommunen til Trøxas altså, etter langt om lenge og lenger enn lengst begynte det endelig å nærme seg. Selv fikk jeg litt sånn "flåklypa-feelng" av turen til svarstad. Litt sånn innestengt dal-bygd! Ta en titt på dette bildet, så får dere en liten ide om hvor mye natur det var der:

Litt off topic nå, men jeg har gått endel på ski igjennom livet og jeg har lest endel fjellvett regler, men synet som møtte meg i Svarstad var noe såder originalt:

Og jeg som omtrent gikk over bekken for en øl da….. ;o)

Etter å ha sluppet ut endel luft av hjula var vi endelig klare til å bli møkkete og slitne. Med på turen var Sjåfør Kjetil, hans noe bedre halvdel Ann Kristin, selvfølgelig Fjompen himself (altså undertegnede) og ikke minst Fjompeline. One big happy family, bilder av (nesten) oss alle vil komme nedover i dette innlegget.

Her kommer ett lite bilde tatt rett før vi satt igang.

Den svarte jeepen tihører en type døpt Thomas. Mannen kunne kjøre, ette noe tvil om det, og utstyret var så absolutt i orden. Det vil si utstyret på bilen i tilfellet noen er i tvil. En meget viktig ting når man skal kjøre der det ikke er meningen biler skal være, er uten tvil en vinsj. Kjetil har vinsjen, men en fanger til å feste den på er foreløpig ikke montert. Så dere kan jo lure på om Thomas fikk slengt ifra seg noen kommentarer til Kjetil iløpet av denne dagen. Hehe. Men Thomas, hevnen’s dag kommer nok en dag skal du se!!

Dere ser riktignok ikke hva han holder i lankene sine, men det var et fotokamera. Det virket som om han Kjetil ette var helt fornøyd med mine bilder (kravstor har du blitt!!), og bestemte seg deretter for å ta sine egne bilder. La oss bare si det slik at mannen havna raskt bak rattet igjen!!! Hehehhe.

Mange tror kanskje utifra dette bildet at vi tok feil ferge i moss og havna i amazonas eller noe, men neida, detta er bare den "berømte" svarstad-skauen. Stikkordene er busker, busker, busker, og, vel, mer busker!! Skal man off road, så skal man off road!

Bilen til venstre tilhører tidligere nevnte Thomas, bilen til høyre tilhører en ung herremann jeg har glemt navnet på. Dette bildet er tatt i starten av en "skråning" vi bare måtte prøve å komme oss opp.
Først ute var Thomas, førstevalget var sporet til høyre, det funka lettere dårlig for å være ærlig. Noe bedre gikk det når han tok sporet til venstre, vel, med litt hjelp av vinsjen sin så kom han seg da opp, iallefall ett bra stykke!!

Dette er samme kneik som på bildet ovenfor. Det var rett og slett ette mulig å komme opp uten vinsj. Derfor var det kjekt at Thomas hadde vinsj! Dere kan jo gjette om Thomas var litt høy på pære under denne seansen?

Etter å ha blitt vinsja opp den første kneika, og forsøkt vinsja opp neste kneip, var det bare å bite i det sure eplet, eller møkka som det ble litt av her. Da var det bare å hekte på vinsjen, og bli dratt nedover igjen. Så en stor takk til herremannen med den oransje landroveren hvis navn jeg ikke husker!! ;o)

Off, poenget med å style en bil er å skille seg ut. Mange setter gjerne på større hjul. Litt som i off road. Men vi tenkte vi skulle prøve noe nytt, Vi ville forandre utseendet på selve skiltet! Desverre rakk ette tida til så vi kunne ha besøkt purken og hørt hva de syntes (

For de av dere som leste mitt innlegg fra svinndalen, så har dere sikkert lagt merke til bildene fra svarstad så langt har skilt seg litt fra svinndalen ved at svinndalen-innlegget bydde på langt flere bilder av biler og hvordan de passerte endel hinder.
På svarstad ble det da også en litt annerledes tur. Både Kjetil og jeg hadde med våre respektive til dels bedre halvdeler, og hinderene var av en helt annen type enn i svinndalen. I svarstad var det både et sandgrustak vi kunne leike oss i, og skogarealet. I sandtaket var det til dels overkommelige hinder mens skauen var endel vanskeligere. Men på denne turen valgte jeg å sitte endel mer inne i bilen. Det er morsommere det enn å ta bilder! Selv om det er artig å ha bilder for ettertida! Men det som er enda morsommere, det er å kjøre selv!!!!! De av dere som kjenner meg tenker vel nå "hvordan i helvete kunne kjetil la han kjøre???". Vel, den skal jeg ikke besvare, men han lot meg nå kjøre. Mer om det litt senere.
Først var det Ann Kristin’s tur. Hvor Kjetil tok det mer med ro og viste at han hadde tenikken inne, så var Ann Kristin mer fan av fart. Å hei som det gikk oppover bakkene! Men nok om hu nå, nok publisitet for denne gangen. For etter at hu fikk rast ifra seg, så var det Fjompeline sin tur. Til daglig er hun flittig skolepike, i helgene når mørket har senket seg på morgenkvisten trer hun inn i rollen som det fryktløse postbudet som hverken være eller vind kan hindre. God erfaring med dårlig føre burde være ett godt utgangspunkt for litt kjøring i skauen!!

La oss si det slik at selv om jenta er fotogen til tusen, så liker hun ikke å bli fotografert. Derfor en og annen grimase!! Fy på deg!
Takka for bildet tror jeg at jeg fikk når hun omtrent reiste seg for å presse gassen lengst mulig ned!!

Jinta ga flatt jern og kom seg elegant igjennom denne lille vanndammen. Vel, full gass ga hun kanskje ikke men. Derimot gjorde jeg det når jeg kjørte. Rakkern heller, panseret var jo så møkkete, like greit å vaske det litt. Kjetil så imidlertid noe bekymret ut når gassen føyk i bånn, og vannet kom over panserhøyde!! Men dæven det var artig!!

Som avslutning vil jeg bare benytte kjangsen til å takke Kjetil og Ann Kristin for at vi fikk lov til å holde dere med selskap denne lørdagen. Og jeg vil også utdype min takknemmelighet for at du lot meg kjøre, Kjetil. Det er noe av det artigste jeg har opplevd! Så da får det heller bare gå at jeg slipa ned bunnpanna di, vaska en allerede kokende motor, og ikke minst at Ann Kristin og Anita (som begge satt baki) fikk seg en real heisa tur når jeg kjørte. Noen skader må man jo regne med!!!

Her kommer ett par bilder bare for å avslutte en gang for alle:

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Du verden for en medgang tennåringskomedier fikk når American Pie kom for noen år tilbake. For all del, det er jo forståelig. American Pie var jo genial artig, den nådde ut til et meget bredt publikum (til og med min kjære moder glisa av den, og hennes humor er normalt sett ikke i nærheten av den AP serverte!!), og den beviste at det var mulig å lage morsomme tennåringskomedier som ikke ble for dumme. Men en sånn suksess innebærer ikke bare masse grunker i banken, det innebærer også en flodbølge av ”wanna-be” kopier. Eurotrip er en sådan film, selv om den er lik Road Trip enn American Pie, men på en annen side baserer de jo seg alle på det samme konseptet.

Graduation Day. Scott Thomas kunne ikke hatt det bedre. Nå er det sommerferie sammen med dama Fiona og etter sommeren skal han på college. I alle fall var det planen om ikke annet. For på selveste gradutation day blir han brutalt dumpet av Fiona, som har vært utro igjennom hele forholdet. Og ikke nok med det, men det blir også skrevet en sang om hele denne affæren, som igjen blir en stor hit.
Og som om det ikke var nok, så driter han seg også loddrett ut ovenfor Mieke, ei tysk chattevenninne han tror er en mann. Desperat etter å gjøre det godt igjen legger han, hans kompis Cooper, og tvillingene Jenny og Jamie ut på en backpacker tur i Europa. Denne gjengen forventer riktignok vill europeisk sex, men de kunne neppe ha forberedt seg for hva som faktisk venter de. 

Regissør Jeff Schaffer har riktignok regissert 14 episoder av Seinfeld, men jeg har bange anelser om at han muligens tok seg litt vann over hodet når han satt i gang med EuroTrip. Det er visse forskjeller mellom en spillefilm og en tvepisode. Den største er jo selve spilletiden. I stedet for å fylle ca 30 min med god humor, så må man plutselig fylle halvannen time med god humor, og det kan by på visse utofordringer. Man kan jo ikke la humoren blir repetativ, man må prøve å fornye komikken iløpet av filmen, ellers blir det bare langtråkig. Man må også ha skuespillere som har ett snev av komisk talent. Og man bør ikke gå over grensen for hva som kan ansees som komikk.

Som dere forstår, så hadde ikke Jeff noen enkel jobb her. Og noe enklere ble det jo ikke av det faktum at Eurotrip ville umiddelbart bli sammenlignet med Road Trip. Road Trip fikk jo ganske så omtale, folk lo seg til dels skakke over filmens utallige humoristiske situasjoner. Ske vi prøve å ta en titt på Eurotrip da.
Jeg synes vel ikke akkurat at Jeff lykktes helt med sitt prosjekt dessverre. Det kunne ha blitt så mye bedre, men allikevel er det langt bedre enn forventet og fryktet.
Problemene ligger i filmens komikk. Historie er noe man ikke trenger å legge så mye vekt på i en sådan teencomedy sak, da kan man heller sette på gone with the wind eller noe. Historien her er grei nok. En gjeng legger ut på ei europa reise for finne ei jente. Så hvorfor velge akkurat denne historien? Selv tror jeg manusforfatterene Alec Berg og David Mandel hadde sett seg ut en del spesifikke artige situasjoner som tar tempen på Europas pulserende byer, og for å få samlet disse i en film, så måtte de bare en spinne opp en historie som kunne la karakterene oppleve alt de to hadde sett seg ut. Ikke så dumt det altså. Eneste kravet da er jo at disse situasjonene er like morsomme for oss andre som det er for manusforfatterene. Og ikke minst må skuespillerene ha et snev av komisk talent.

Selv om jeg skrev tidligere at Jeff mislykktes litt med filmen, så må dere ikke tolke det dit hen at jeg avskyr filmen. Det gjør jeg ette se. For Jeff har faktisk klart å servere oss en film hvor vi faktisk ikke bryr oss om historien rett og slett for at vi sitter å smiler og ler igjennom mesteparten av filmen. Det pøses på med artige situasjoner, gjerne i et såpass heseblesende tempo at man kan bli sliten i kjakan. Men så kommer problemet. Skuespillere i kombinasjon med halvferdige scener. Ingen god kombo det der. For selv om noen scener fikk meg til å smile fra øre til øre, og andre fremkalte hikstende latter, så var det også visse scener som ble for dumme. Smilet lunknet, den hikstende latteren forvandlet seg til et stille ”høh”. Takk og pris var det ikke flertall av denne typen scener, men allikevel var det ett par som fungerte som skikkelig tempo-killere. Årsak til det? Har’te snøring, men jeg velger å skylle på en svikt mellom manusforfatter, regissør, og skuespillerene. Disse scenene var sikkert gjennomført dritartige oppe i hodet til manusforfatterene. Men det var en helt annen sak å se det for seg, og så skrive det ned. Pluss at man da kanskje har en regissør som ikke helt forsto hva som sto i manuset og gjorde sitt beste. Og når det først har gått galt på så mange ting, så kan det ikke bli bra for skuespilleren heller.

Men jeg håper nå du også la merke til det jeg skrev om at filmen inneholder mange artige scener, for filmen er faktisk verdt å se om man kan tillate seg å le av typisk ”lavpannehumor”. Du finner garantert ikke typisk voksen humor, altså tørr og traust humor som hører hjemme på ett 50 årslag for en fin frue fra oslos verste vestkant. Men slipp opp litt, og la deg underholde.

Jeg lurer på om noen hadde lurt nå om jeg skrev bare negativt om skuespillerene. Med tanke på at det er deres jobb å få frem humoren. Da hadde det vel tatt seg dårlig ut at jeg hyllet humoren men slaktet de som fremførte den.
Men selv om jeg vil slakte noen av skuespillerene, så vil jeg ei heller hylle noen av de. I hovedrollen som Scotty møter vi Scott Mechlowicz, så hvem i huleste er han? Vel, han spilte i Neverland og han høstet mye skryt for sin rolle i Peaceful Warrior. Men uten å ha sjekket imdb ville jeg nok ha svart følgende på mitt sprm om hvem han er: ”har’te filla snøring”. I eurotrip fungerer han greit nok i rollen som scotty. Han har ett visst komisk talent, men det er ikke såpass stort at han vil bli like kjent som Jim Carrey. Med sag på laget har han Jacob Pitts i rollen som bestekompisen Cooper Harris. For en tosk! Seriøst. Joda, han byr på noen få artige scener, og man må til tider bare le av hvor dum han fremstår. Men han prøver å jo å være en slags blåkopi av Seth Green når han var yngre. Pluss at Pitts har ikke fullt så mye talent som Green. Men oki, hans jobb er å bli ledd ut, og det blir han. Som oftest for at det blir så dumt at man rett og slett ette klarer å holde på latteren.

Noe bedre var det med de to tvillingene. Som det også blir sagt i filmen: de må være de verste tvillingene noensinne!! I rollene fant vi som tidligere sagt Travis Webster og Michelle Trachtenberg. Webster har spilt i en del tvserier, og i eurotrip viser han tydelig at han kan spille dum og merkelig. Pjokken bøy på en morsomheter ja. Det var også møkartig å se samspillet mellom han og Michelle. Trachtenberg har gjort seg bemerket som lillesøsteren til buffy, men hun har også ganske så mye annet. Sjekk imdb for mer info om dette. I eurotrip stråler hun, hun stjeler som regel showet i rollen som den oversette Jenny. Som en del av gjengen blir hun sett på som en av gutta, men selv prøver hun å gjøre seg godt bemerket som ei jente. Joda, hun klarer det iløpet av filmen.
Filmen byr også på gjesteopptredener fra tre personer som er langt mer kjente enn filmens hoverolleinnehavere!
Matt Damon dukker opp som rølpete vokalist i bandet Lustra, og dama hans spilles
av Kristin Kreuk, hun som spilte Lana Lang i Smallville!
Og i rollen som S&M herskerinne møter vi selveste Xena, Lucy Lawless i storform!! Mange syntes kanskje at hun var småsexy i rollen som Xena? Vel, det er ingenting imot hva man får se her. Lakk, lær, latex, høye hæler, pisk. Enjoy!!! ;o)

Hva skal man så oppsummere med da?
Noen scener får latteren til å trille, noen blir for dumme, totalt sett er filmen bedre enn forventet og fryktet. Den byr på nok god humor til å fortjene å bli sett.
Bare ikke ta den alvorlig, for da har du rykig før introen kommer!!! 

Karakter: 4 av 6

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Filmatiseringer av spill og tegneserier har intet godt rykte om dagen. Det har vært nok av kalkuner, spesielt når det kommer til fra-spill-til-film produksjoner.
Selv falt jeg litt for resident evil filmene grunnet deres enkelhet, men spillfans prøvde å verbalt høvle over meg siden jeg ikke hadde spilt spillene noe spesielt, og dermed ikke forsto hva Resident evil egentlig dreide seg om.
Mange vil nok gjøre det samme nå, for silent hill er ett spill jeg har null kjennskap til. Ei venninne av dama påsto da også relativt hardnakket at man ville ette skjønne det skvett av filmen om man ikke hadde spilt spillene. 

Rose og Chris Da Silva adopterer en liten jente, men noen år senere begynner hun å vise tegn på at noe er galt. Hun går ofte i søvne, og hver gang taler hun ordene ”silent hill”. Chris mener på at en psykolog vil være det beste, men Rose er ikke helt enig. Imot sin manns vilje tar hun med seg datteren Sharon og reiser til den øde og avstengte byen Silent Hill.
Men selv om byen er totalt stengt av myndighetene, og selv om den skal være forlatt, så er det ikke alt som stemmer i silent hill. Plutselig er Sharon borte, og Rose starter på en tilsynelatende jakt etter sin datter. Men når mørket kommer, så kommer også mørkets skapninger frem. Det går opp for Rose at hun befinner seg i et virkelig mareritt. For hva skjedde egentlig i silent hill? 

For å glede eventuelle kritikere, så la meg først innrømme at det ville nok ha hjulpet å ha spilt spillene. Uten tvil. Men det betyr ikke at jeg ikke fikk en god filmopplevelse.
Silent Hill filmatiseringen, vel, spillene må være en del annerledes enn alt annet av spill som har blitt filmatisert de siste årene. Ta for eksempel Resident evil, Spillene var visstnok relativt dystre, mens filmene var mer popcorn-heseblesende-action blottet for en grøssende stemmning. Sådan er silent hill motstykket til resident evil filmene.

Stikkord for Silent Hill er Grøss, Guffe, Uhygge, Atmosfære!!! Og alt blir servert oss av regissøren Christophe Gans. En liten introduksjon er kanskje på sin plass. Han skrev manus og regisserte både Crying Freeman og Brotherhood of The Wolf. Sistnevnte har høstet mye skryt av en samlet filmbransje! Han kan dette med atmosfære og stemmning. Men silent hill er da også noe helt annet enn de to filmene jeg nevnte. Det er en grøsser, ikke en skrekk eller horror film, men en gjennomført grøsser. Poenget er at du skal bli sugd inn i filmen, du skal føle deg som en del av handlingen, du skal bli vettskremt uten synes at det er for overdrevet. Selv om det er gjennomført unaturlige saker som utspiller seg på skjermen foran deg. Gans har lykkes med det meste. Det er ikke ofte jeg går på filmen av denne sjangeren på kino, men jeg ser dessto mer hjemme på berget. Sist gang jeg falt for en grøsserskrekkfilm var i tilfellet The Hills have Eyes. Det var bortimot deilig å få tilbake den følelsen, følelsen av å ha sett noe spesielt.

Historien i filmen er i utgangspunktet meget god faktisk. Vi har denne lille byen hvor merkelig saker skjer, alt pga noe som har skjedd en gang i fortiden, og alt som skjer er av en sådan natur at selv djevelen ville ha kommet hit på ferie. Det regner aske, mørket kommer plutselig, med mørket kommer også mørkets skapninger. Det er mørkt, det er dystert, det er voldelig, det er til tider makabert, og det er så inni granskauen godt laget. Gans beviser her en gang for alle at brotherhood of the wolf var intet engangstilfelle. Han vet hva han driver med. Kameraføring, valg av musikk, omgivelsene, hele det filmatiske grensesnittet oser kvalitet.

Når man har bestemt seg for ei ramme og selve motivet, så må man begynne å male. En regissør kan ikke gjøre alt alene, og det er skuespillerene kommer inn i bildet. Disse (u)heldige menneskene fikk i oppgave å levere en prestasjon som sto i stil med Gans’ kvalitetsarbeid. Stakkars krek. Men Gans har hatt flax med sine medarbeidere. Rollene blir fylt av navn som Radha Mitchell, Sean Bean, Laurie Holden, Deborah Kara Unger, Kim Coates, Alice Kriege, og Jodelle Ferland. Ett par ukente, ett par mer kjente. Og litt bakrunnsinfo skal dere selvfølgelig få.. Service vettu. Hehe.

Jodelle Ferland fikk I oppgave å spille den lille jentungen Sharon Da Silva, hun som drømmer om silent hill, som går i søvne, og later til å være nøkkelen til det hele. Til tross for sin beskjedne alder på 12 år har hun allerede hatt 27 roller i film og tv produksjoner. Jeg har riktignok ette sett hun før, men i silent hill gjorde hun da jobben sin. Det som blir litt vanskelig her blir å bedømme hennes fremførelse. Hun har tross alt ikke sånn altfor mange replikker, ei heller så mye screen time. Selv om mange sikkert er uenig med meg i dette, så vil jeg ikke si noe mer enn at hun gjør jobben sin og smelter godt inn i filmen.

Sean Bean fikk spille ektemannen og far til Sharon Da Silva. Bean er en meget habil skuespiller som neppe trenger noen videre introduksjon, men han er også en av filmens få negative punkter. Mer om dette senere.

Det var også artig å se Deborah Kara Unger og Kim Coates igjen. Begge har gitt oss en del artige roller i mer eller mindre godegodkjente b-filmer. I silent hill beviser de i alle fall at de fortsatt kan by på mye godt.

Men fokuset i silent hill ligger hos Radha Mitchell, Alice Kriege og Laurie Holden. Holden er politikvinnen som møter en heller ublid skjebne i silent hill. En slags ”Resident evil alice” kan man vel si. Joda, dama har bein i nesa, men jeg satt hele tiden med følelsen av hun kunne ha blitt så mye mer enn en ok støtteskuespiller. Det virket som om manusforfatterene ikke var helt sikre på hvordan de skulle fremstille hun, og i stedet for å bruke for mye tid, så har de bare puttet hun inn. Men her har det sikkert litt med spillet å gjøre, så jeg skal ikke kritisere filmen for mye på grunn av dette.
Alice Krige spiller den lettere psykotiske og høyst fanatiske Christabella. Jeg falt litt for denne prestasjonen, dama fremstår som helt kokko for å si det mildt.

Men så til rosinen i skuespiller-pølsa.  Radha Mitchell. Neeeei, ikke tenk at dette navnet sier deg ingenting, ikke tenk at dette navnet må innbære ei jallaskuespillerinne fra de dype skogene i afrika, hun er heller ingen skuespillerinne som kun dukker opp i ukjente jallafilmer. Halloooo, hun spilte i filmer som Pitch
Black, Phone Booth, Finding Neverland og den gjennomført geniale Man On Fire. Selveste Woody Allen ringte hun personlig på mobilen for å få hun til å spille i hans film ”melinda og melinda”. Man kan kanskje si at hun er en av de uheldige skuespillerene som er ekstremt dyktig, men som velger roller som faller de mer for hjertet enn lommeboka, dermed får de heller aldri den oppmerksomheten de fortjener.
I silent hill får hun i alle fall litt å bryne seg på. I starten av filmen spiller hun Rose Da Silva – En bekymret mor. Utover i filmen må hun takle forvandlingen til Rose Da Silva – moren som må sloss imot mørkets skapninger. Om Laurie Holden liksom skal være tøff i denne filmen, så er Mitchell terminator i forhold. Rakkern å jeg falt for hennes fremførelse. 

Men filmen er ikke perfekt. Den har sine mangler. Og den viktigste mangelen skyldes i mine øyne en av filmens dyktigste skuespillere. Sean Bean. Bean er som sagt familiefaren. Men problemet er at filmen hovedsakelig skal dreie seg som Rose i Silent Hill. Og Rose i Silent Hill er synonymt med et heftig tempo som holder klistret til skjermen. Fremdrivet i historien er enormt. Man sitter bare å nyter det. Så, PAUSE!! What a fuck? Why? Plutselig skifter filmen fokus fra Rose til Christopher Da Silva. Han er da ikke i silent hill. Han er bare på leiting etter sine kone og sin datter. Problemet er at disse scenen ikke tar sted i silent hill, og de er pokker så rolige i forhold. Dermed har vi en del totalt unødvendige avbrekk i tempoet. Da hjelper det ikke at tempoet økes så fort kameraet sveiper over til Rose igjen, for pausen har allerede inntruffet. Riktignok kommer den fort inn i tempoet igjen, men etter en liten stund blir det ei pause igjen. Pokker så irritabelt. Det er også hovedsakelig dette som forhindrer meg i å gi denne filmen tilnærmet toppkarakter.

Jeg etterlyser også mer grøss. Selv om denne filmen bydde på langt mer enn hva vi er vant til fra dagens grøssere, så kunne det gjerne ha vært mer. For filmen legger så hardt opp til det. Vi får blant annet se en relativt stor skapning løfte opp ei dame, rive av hun klærene, for så å rive av hun hele skinnet. Mye vil ha mer, fanden vil ha flere, og jeg vil ha mest!

Hva er så resultatet? Jo, at man har en pokker så bra grøsser som er langt bedre enn sine konkurrenter innenfor  ”fra spill til film” sjangeren. Atmosfæren er helt perfekt, man rives med i handlingen, skuespillerene er konge. Men tempoet halter litt til tider. La meg si det slik at om jeg fikk ansvaret for en director’s cut utgave av denne filmen, så ville jeg ha fjernet alle scenene med Sean Bean. Dermed hadde både spilletiden gått litt ned, og man ville ha fått et langt mer heftig og sammensatt tempo i filmen. Men det går kanskje grenser for hvor mye man kan kreve. Åkke som var dett en helt knall grøsser som anbefalles til alle som er lei ”scream-filmer”…. Og det beste av alt: den legger så sinnsykt opp til en oppfølger!!

Karakter: 4 av 6

Vurdert til: av 10 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En film om drag. Fra 1996. I en svær skuff under en sovesofa fylt med filmen lå den. Filmen jeg hadde glemt. Filmen jeg rådigga en gang. 10 år gammel. Sikkert 7 siden jeg så den. En drage hvis stemme tilhørte ingen ringere enn Sean Connery. Så en stor takk til deg, Anita, for å ha gjort meg oppmerksom på den igjen.

I en svunnen tid eksiterte det både drager, riddere og dragedrepere. Kongen styrte hele landet. Men det var ikke alltid en konge var av den gode typen.
Ridderen Bowen jobber for Kongen som ”barnepike” for hans sønn Einon. Hvor kongen er en sadistisk og brutal jævle prøver Bowen så godt han kan for å oppdra Einon til å bli en langt mildere og langt mer folkekjær konge. Men når kongen dør i kamp, og Einon blir alvorlig skadet, tar Bowen et valg han senere vil angre. Han tyr til dragene. Deres evner kan lett redde ett skadet menneske, men det innebærer også at Einon vil få halvparten av hjertet til dragen.
12 år senere har alt forandret seg. Einon har blitt sin far opp av dage. Bowen har sverget at han skal utrydde alle dragene til det ikke finnes flere. Men når han møter dragen Draco må han forberede seg på en situasjon han ikke kunne ha forestilt seg i sin villeste fantasi. 

Hvis jeg sier Rob Cohen, hva tenker du da? La meg gjette: Fast and Furious og XxX? Jepz, det er den samme mannen. Men før han ble ultrakjent for sine enorme actionbrak i senere tid, så puslet han med andre og i mange øyne, langt bedre prosjekter.
Han har tross alt produsert Bird on a wire med Mel Gibson, The Hard Way med Michael J. Fox, og ikke minst de mindre kjente Vanishing Son filmene. I mine øyne er de sistnevnte meget bra om noen skulle bry seg. Hehe.
Men har også regissert f.ex. daylight, og ikke minst fikk han regissere noen Miami Vice episoder. Han har ingen dårlig mererittliste denne mannen! Men nå er en litt annerledes type film det er snakk om. En real eventyrfilm med drager og middelaldermiljø.

Jeg hadde vel mine betenkeligheter før jeg satt den på, jeg har alltid det når jeg skal se igjen gamle filmer. Gode minner har en lei tendens til å bli forkludret av en filmsmak i konstant utvikling. Eller i ett konstant forfall, pick your choice.
Jeg kan med stor lettelse rope ut følgende: NOEN FILMER HOLDER SEG FORBAUSENDE GODT!!!!!!
Og dermed er vel også listen for denne anmeldelsen lagt. Alle skjønner nå at det her vil bli en typsik positiv omtale, og mange frykter sikkert at fjompen nå har mistet totalt fotfeste og dermed vil være ute av stand til å kritisk på filmen. Blæh på dere (har fått dialla på det uttrykket etter å ha hørt noen unger her om dagen). 

Cohen viste allerede her at han var en faglært mann, han visste hva han drev med, og Dragonheart kan kort oppsummeres som en visuelt vakker film med något attåt. Handlingen tar som sagt sted i middelalderen, eller i alle fall i en svunnen tid. Dermed får vi se mye natur, ett og annet slott, og mer natur. Naturen i seg selv gir kanskje ingen atmosfære, men når man pøser på med nedslitte bønder, drager, en god historie, og gode skuespillere, ja da har man til dels lykkes.

For historien er ganske bra denne gangen. Kort sagt dreier det seg om frelse, men den byr også på så mye mer. Vi får hele tiden god kjennskap til de aktuelle karakterene, vi får nok av bakgrunnsinfo, og vi får nok informasjon til å til dels forstå hvorfor de gjør som de gjør. Man kan omtrent innbille seg at dette er en virkelig historie. Altså, jeg vet det er film, men den er såpass bra gjennomført.

Men det må jo være en sjanger. Skal det være drama, action, eller komedie? Hvorfor velge? Det kalles jo ett luksusproblem. La oss heller si det slik at denne filmen byr på moderate mengder drama, litt større mengder action og store mengder humor. Det er lenge siden jeg har skrattet så godt, og så mye. Man sier at scary movie 4 skal være en morsom film, tull og tøys, dragonheart er en morsom film. Humoren er så lett å få tak på, den funker. Og ikke minst blir den servert oss av dyktige skuespillere. For selv om Dragonheart kanskje kan virke som en fabel laget for barn, så er den såpass alvorlig og til dels voldelig at den ikke bør vises til smårollinga. Dermed sitter vi igjen med en slags eventyrfilm for ungdomvoksne.

Jeg forventet faktisk ikke så mye effektmessig av denne filmen. Det var jo ingen blockbuster, og den kom for 10 år tilbake. Og jeg fikk til dels rett. En del av effektene er av det vi per dags dato vil definere som middelmådig. Shit la gå, det overlever vi. Men den byr også på en slags gjentagende effekt i særklasse. DRACO! Dragen i filmen. Nydelig animert. Man ser riktignok at det er falskt, men det passer såpass godt inn i omgivelsene at man sjelden tenker noe over det. De har også valgt å gi denne klumpen et meget bevegelig ansiktsuttrykk, og visse menneskelig trekk når det kommer til bevegelser. Man kan ikke annet enn å dra på smilebåndet. Jeg er klar over at det har kommet filmer hvor dragene er bedre animert, men i disse har sjelden dragene ett såpass menneskelig preg over seg. Så jeg vil nok rangere draco som favoritten innefor drager jeg har sett på film.

Men en drage kan ikke bare fly rundt, spytte flammer og smile godt. Vel, han kan det, men i dragonheart blir vi introdusert for en meget verbal aktiv klump av en drage. Han kan snakke, og han har vel også filmen desidert beste kommentarer. Det skader heller ikke at stemmen tilhører legenden Sean Connery. Den filmatiske mastodonten som ga oss James Bond. Det skulle jo bare mangle at en så stor skuespiller skulle få spille en tilsvarende STOR rollefigur! ;o)
Connery viser tydelig her at han ikke bare er en dyktig skuespiller, men også en meget habil voice actor. Han er en mester til å forandre toneleiet for å få frem forskjellig sinnstemmninger hos dragen. Og ikke minst er det gjennomført fornøyelig å høre på han når han kommer med noen av filmens desidert artigste kommentarer.

Connery er imidlertid ikke den eneste store stjernen i denne filmen. Ikke i mine øyne. Selv om mange vil rangere han høyest, det kan jeg imidlertid være enig i. Men få opp øya da kjære dere, vi møter også skuespillere som Dennis Quaid, David Thewlis, Pete Postlethwaite, Dina Mayer, Jason Isaacs og Brian Thompson! Nå er det nok mange som rynker på barten, eller eventuelt noe annet om dere ette har bart. Har fjompen fått i seg noen kjemikalier? Har han havnet på kjøret? Kan vi få autografen hans om vi finner han på karl johan? Vel, nå skal jeg ikke ta den der noe lenger, men jeg kan trøste dere med ett par ting. For det første har jeg ette fått i meg noe farlig. Jeg har ingen planer om å forandre adressen til karl johan. Men ja, jeg påstår at skuespillerene ovenfor er pokker så gode. Denne er rett hovedsakelig til gutta, hvem av oss har ikke sett ett par dødsråe actionfilmer i vår ungdom hvor Brian Thomson hadde hovedrollen? Hvem kan glemme hans syke prestasjon i den småsjuke filmen Cobra? Personlig foretrekker jeg Kindred om man først skal snakke ”Thompson” men… Nok om det. Mannen har spilt i det meste, og han har prøvd de fleste rollene. Alt ifra psykotisk skurk i cobra, til hans rolle i Joe Dirt hvor vi fikk se han på høye hæler og i kjole. I dragonheart tar han det aldri så langt, men han fyller sin rolle og fremstår som en del av filmen uten å virke maltplassert!

Jason Isaacs er mannen man alltid legger merke til, men som man aldri husker. Sjekk ut imdb for en komplett liste over hans prestasjoner. I dragonheart er han sånn passelig fornøyelig som en meget sadistisk kapitalist. Man kan jo undre seg om dette er en slags middelalderversjon av røkke og gates! Hehe.

Dina Meyer har vi sett litt mer av i det siste, få kan glemme hennes prestasjoner i de to foreløpige saw filmene, mens nr 3 står på trappene og banker på. Jeg liker denne jenta i dragonheart. Hun er dyktig.

Pete Postletwaite. The Usual Suspects anyone? I draongheart er han en munk, en skrivende munk med stor sans for det dramaturgiske. Et meget artig, og høyst velkomment innslag!

David Thewlis får æren av å spille filmens store skurk. Totalt kokko i topplokket. Selv har jeg null kjennskap til denne mannen, men han er visstnok en habil skuespiller. Det er han uten tvil i dragonheart. Som sagt, helt koko, og det her blir kanskje litt barnslig, men han er rett og slett stygg og heslig! Det er fint i denne rollen det!

Så til rosinen i pølsa, eller bolla eller whatever. Dennis Quaid. Selv har jeg alltid hatt sansen for hans skuespilleregenskaper. Men han har aldri oppnådd den helt store suksessen han fortjener. Noen husker kanskje hans geniale fremførelse av legende Jerry Lee Lewis i Great Balls Of Fire? Ett kjennetegn hos han er hans åpenbare glede ved å spille i filmer. Her hagler det med gode kommentarer, og han vet hvordan han skal bruke kroppspråket for å få frem en mening. Scenene med han og dragen er lettere minneverdige!

Så for min del ble det en meget hyggelig affære som underholdt meg stort så lenge den varte. Det er ingen heseblesende actionfilm, men heller ett eventyr som byr på stor doser humor. Og ikke minst ett interresant plott. Og gode skuespillere. Det høres kanskje ut som jeg vil gi den toppkarakter, men det får den ikke. Så bra er den ikke. Den er bare så utrolig underholdende. En slags glemt perle.

Det negative vil nok være at den balanserer på grensen mellom barnefilm og voksenfilm. Selv om den er langt mer alvorlig enn hva barn har godt av, så er den kanskje litt for ”lett” for de voksne? Sånn sett tror jeg at jeg falt midt imellom. Men så er det utrlolig hvordan ting kan forandre seg, ikke minst når man skriver en anmeldelse. Noen ganger har man for eksempel bestemt seg for en karakter. Kanskje litt for å ikke være for snill med karakterene, kanskje litt for at man vil prøve å gi ett serisøt inntrykk, noen anmeldelere prøver også å gi karakterer for å appellere til det vide publikummet og prøve å få ett godt rykte. Men pokker heller. Ikke er betalt for å skrive, ikke kommer jeg til å bli det. Og all PR er vell god PR er det ikke?
 

Karakter: 5 av 6

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tennåringskomedier er noen fine skapelser. Ofte er disse til stor irritasjon for denn fjompen. Det er en sjanger som sjelden byr på noe som faller meg i smak. Men når hovedrolleinnehaveren heter Lindsay Lohan, ja, da blir det litt mer interresant å dra på kino! 

Asley Albright er karrierekvinnen som har fått utdelt en gedigen posjon med flax i livet, det kan gjerne regne som rakkern, men når hun går ut av døren, ja da blir det sol. Når hun bestiller seg en kjole, så får hun Sarah Jessica Parker sin ved en feil.
Hun har også klart å lage tidenes fest for en plateselskapmongul og alt ser bra ut.
Men alt forandrer seg når hun kysser Jake Hardin. En mann hvis uflax overgåes kun av Ashley’s flax. Dette kysset blir skjebnesvangert, de to bytter roller. Jake blir utrolig heldig, mens Ashley blir utrolig uheldig. Overnattning i ei lita fengselscelle, bli sprutet ned av taxier, og totalhavari av leilligheten er ikke daglikost for den unge Ashley.
En desperat kamp for å få tilbake hellet. Men underveis må ikke Ashley bare kysse 20 gutter for å finne den rette, men hun må også lære å leve på en helt annen måte. Det er ikke helt umulig at denne unge kvinnen får lært seg ei lekse! 

Jeg skrev innledningsvis at hovedårsaken for å se filmen, det var Lindsay Lohan. I alle fall for min del. Men siden dama sa ok til å se Silent Hill rett etter Just My Luck, så tenkte jeg at jeg kunne gi den en kjangse. Med tanke på Silent Hill var ette dette så dumt. Men når det kommer til Just My Luck, så er jeg ikke fullt så optimistisk lenger.
Tennåringskomedier har en lei tendens til å være relativt enkle i sin humor og historiens oppbygging. Det er vel derfor de kalles tennårings-komedier. De skal liksom ikke være tunge, for da faller ungdommen ut. Jeg lurer på om de høye hollywoodherrene har glemt hvordan det var å være tennåring, for dagens tennåringer klarer faktisk å tenke, og flertallet er ette 12 år i huet. Selv om det også dessverre begynner å bli en del tennåringer hvor det er kroppen som er i tennåra, mens hjernen henger igjen på barneskolenivået.

Dette gjelder også Just My Luck.

Regissør Donald Petrie prøver så godt han kan å servere oss en moden film, men mislykkes så inni granskauen. Historien i utgangspunktet er heller tvilsom. Det handler om ha mye flakx, og mye uflax. Og så bytte. Man møter på ett gedigent problem i denne sammehengenen. Hvis man skal konsentrere seg om selve flaxen og hvordan den påvirker to forskjellig personer, så må man servere oss en person hvor alt går hennes vei, og en person hvor alt går motsatt vei. Man må på en måte gi oss to versjoner av hver enkelt scene. Til ett visst punkt vel å merke. Problemet i Just My Luck er det blir ei real overdose med slike scener, og mange av de er mindre morsomme. Riktignok måtte til og med jeg dra på smilebåndet ett par ganger, og i to tilfeller måtte jeg faktisk slippe ut latteren. Men et så lavt antall artige situasjoner er intet godt tegn. Da må filmen by på en del annet. Som en fantastisk god historie, sinnsykt gode skuespillere og, vel, ja hva skal den da by på om den er en komedie hvor humoren feiler? For historien har jeg vel allerede skrevet litt om, men for å slå dette fast en gang for alle; den suger!

Skuespillerene derimot, de kan fungere.
I de to hovedrollene møter vi Lindsay Lohan og Chris Pine. Rundt seg har de bl.a. Faizon Love, Missi Pyle, Makenzie Vega, Carlos Ponze og Samaire Armstrong. Det sa deg nok mye ja, tenkte meg det se. Det trenger da heller ikke å si deg noe. De står i stil med filmen, lettere bortkastet. Den eneste av supportskuespillerene som jeg følte at gjorde noe ut av seg, det var Samaire Armstrong i rollen som Maggie. Hun klarte å spille og fremstå som en virkelig person. Det var ingen dårlig prestasjon med tanke på manuset til detta røkkelet av en film. 

De to i hovedrollene kommer litt bedre ut av det. Lindsay Lohan er kanskje ingen oscarkandidat, men hun beviser at hun har potensiale. Problemet er bare at i denne filmen fremstår hun som to type skuespillere. Jepz, hun gjør faktisk det. Filmen dreier seg jo om ei utrolig heldig berte som mister flaxen sin og blir ei helt vanlig jente. I rollen som fancy ung dame synes jeg at hun bommer litt, det blir så falskt, det er liksom ikke hun. Men som mer ordinær er hun strålende. Jordnær og utrolig pen, og ikke minst morsom. Det er i slike roller Lohan får gjort det hun kan, ikke i roller oppdolla berter. Selv om hun også er bra deilig i slike roller. Hehe.

Men så til the big suprise. Chris Pine er en mann jeg har null kjennskap til, og jeg tviler sterkt på at jeg vil noe mer kjennskap til han i fremtiden. Han er av den typen som presterer megabra en eller to ganger i mindre filmer, og tilbringer resten av karrieren i skyggen av hollywoods skuespiller elite. Litt synd, for jeg tror han kan være verdt mer enn tåpelige tennåringskomedier. I rollen som Jake får også han bryne seg på to type roller. Både som bomsen med uflax, og ungkaren med flax. Forskjellen mellom han og Lohan er at han mestrer begge rollene. Og det går aldri over skaftet.  Da blir det fort litt morsommere å se på også.

Men totalt sett er Just My Luck en filmatisk skuffelse. Jeg har lyst til å kalle den en kalkun , men jeg lo tross alt tre ganger i filmen. Og noe positivt er det jo ved den.
Nå skal vi imidlertid prøve noe nytt. Vri på hele omtalen. Jeg nevnte tidligere at det virka til å være en film for tovlåringer? Vel, når vi var på kino, så var det en meget høy konsentrasjon av 12åringer i salen, i alle fall ungjenter rundt denne alderen. Og det hørtes ut som de koste seg glugg ihjæl. Så Just My Luck er kanskje en film myntet på 12 åringer?`Bare synd jeg er litt over dobbelt så gammel som målgruppen da. 

Karakter: 2 av 6

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når man sier “Legenden om Narnia” tenker instinktiv mange av oss på julen. Det har vel vært laget både tv film og tegnefilm ut av dette konseptet. Ikke overraskende var imidlertid Narnia noe som interesserte meg midt oppi. Det var da mye morsommere med Donald Duck! Så det jeg husket av Narnia var kort oppsummert en stor snakkende løv og ett skap.

Under krigstiden blir de fire søsknene Lucy, Peter, Edmund og Susan sendt av gårde til en merkelig professor. Deres mor vil ikke ta kjangsen på at de kan bli drept, og deres far er ett eller annet sted og sloss i krigen som herjer.
Denne professoren er en merkelig skrue, han viser seg så å si aldri, ansvaret for slottet og barna overlater han til den strenge husholdersken Macready.
For de fire later det til å være et kjedelig sted, men dette forandrer seg dagen Lucy oppdager at et garderobeskap inneholder en gang til ett magisk land; Narnia! De fire begynner instinktivt på en reise som til slutt vil oppfylle deres skjebner. Men veien dit er lang.
Narnia er ett herjet land, det har vært vinter i hundre år, og landet er styrt av den onde heksa ”White Witch”. Men det finnes også motsand, blant annet i form av løven Aslan. På sin reise vil de også møte på snakkende dyr, magi,  og de vil lære seg ei lekse for livet. 

Det er riktignok noen måneder siden denne filmen hadde sin seiersrunde på de norske kinoene, og den har også vært ute på dvd en liten stund nå. Så ikke overraskende har jeg hørt en del om filmen. Blant annet fra min kjære LILLEsøster som mente på at den var rimelig bra. Men av andre har jeg også hørt en del negativt. Det er nettopp derfor jeg foretrekker å se filmer på kino, helst på premieredagen. Da slipper man å danne seg ett bilde av filmen.
Det var spesielt en ting som virkelig ergret meg før jeg så filmen, folk snakket om at den hadde sterke religiøse undertoner. Jeg er riktignok ingen kjetter, men jeg er heller ikke en person som lever for religion. Sånt hører så absolutt ikke hjemme i en underholdningsfilm. Men så kunne det jo hende at jeg hadde misforstått i henhold til hva denne filmen egentlig skulle handle om.. 

Det er heller ikke til å unngå å dra en liten sammenligning med Ringens Herre, eller Lord of the Rings som den het på originalspråket. Begge konseptene byr på en verden hvor magi er sterkt fremtredene, begge byr på meget omfattende historier, og begge har hatt gigantiske budsjetter i forbindelse med filmatiseringen. Først ute var riktignok LOTR, men når det gikk så bra, så var det neppe vanskelig å få finansiert en tilsvarende megafilmatisering av Narnia bøkene.

Ved roret satt de regissøren Andrew Adamson. Jeg hadde ikke hørt om han, men ifølge IMDB har jeg visstnok det. Følg med nå; mannen var låtskriver, voice actor, og regissør for de to første shrek filmene. Han var sterkt involvert i spesialeffektene til batman and robin og batman forever. Han har også vært på listen ”100 people you need to know i hollywood.”. Og nå var det Narnia som sto for tur. Joda, mannen beviser tydelig at han fortjener å være på den listen.
Fra første til siste scene styrer han det filmatiske med en fast hånd. Vi snakker langsomme panoreringer, raske klipp, fantastiske naturbilder, en meget effektiv filmatisk måte for å vise oss sider ved karakterene. Kort sagt mestrer han det meste, og resultatet er en visuelt meget vakker film. Effektene er da også helt i særklasse. Ta for eksempel en mann hvor overkroppen er menneskelig, men under magan er kroppen til et esel. Denne skapningen fremstår helt naturlig! 

Men uansett hvor flink han er til å regissere, så er han avhengig av folkene rundt han, og ikke minst foran kameraet hans, gjør en god jobb. I rollene som de fire
ungdommene finner vi Georgi Henley som Lucy. Skandar Keyes som Edmund, William Mosley som Peter, og Anna Popplewell som Susan.. Jeg vil vel egentlig ikke påstå at noen av de imponerer, men så er de da også godt hjulpet av gode hjelpe-skuespillere, heftige slagscener, og ett meget god visuelt arbeid. Da slipper de å bære hele filmen på sine unge skuldre. Selv var det egentlig bare ei av de som stakk seg fram, og det var lille fru Henley. Makan til søt og uskyldig, og ikke minst veslevokse jente er det ette ofte man ser.

Men det må da være noen kjente fjes i en så dyr og stor film? Joda, eller i alle fall ett ansikt og en stemme. Ansiktet tilhører Tilda Swinton, i rollen som ”White Witch” imponerer hun stort. Makan til kald og gjennomført ondskapsfull kjerring skal lete lenge etter (men for å korte ned lete-tiden kan du jo se i "retning svigermor"). Hun er rett og slett strålende i denne rollen. Noen kjenner henne kanskje fra roller som erkeengelen Gabriel i Constantine og Valeri Thomas i Adaption.

Men de største stjernene hører vi bare stemmene til. Løven Alan fremføres verbalt av ingen ringere enn Liam Neeson! De andre stemmene man kanskje kjenner igjen vil nok da være de til Rupert Everett og Michael Madsen.

Nå skal jeg også skryte litt av noe jeg sjelden pleier å legge så godt merke til, og enda mer sjelden la meg rive med av. Det musikalske faktisk. Hele soundtracket er gjennomført vakkert. I kombinasjon med fantastisk natur og gode effekter byr filmen på en del wow-scener!

Men nå kommer ankepunktene.
Dette er vel del 1 av en planlagt triologi så vidt jeg har hørt. Så denne filmen fikk også den vanskelig, og kanskje kjedelig oppgaven med å introdusere oss for både Narnia, dets innbyggere og våre menneskelig helter. Resultatet av dette er at filmen kan bli noe såder lang,  det er ingenting i veien med litt lengde på en film så lenge den klarer å engasjere, men Narnia har ett seriøst problem med tempoet til tider. Det ble en del daudperioder for å si det slik.
Dessverre er daudperiodene utelukket historiebaserte! Dessverre i den forstand at Narnia er en hel verden og det skal komme tre filmer, da forventer man seg en gripende historie. Akkurat som i LOTR, men i Narnia går det for mye opp og ned til at det kan være gjennomført gripende. En annen ting jeg så absolutt ikke likte ved hele historien er det religiøse perspektivet. Jeg hadde et ørlite håp om at dette var bare en liten filledetalj som dukket opp en gang i filmen, og at mine kilder tok grundig feil, men nei da, det er såpass mange detaljer i filmen så man kan begynne å lure på om det skal være en slags nyversjon av bibelen. Vi har løven Aslan som fremstår nesten som jesus. ”Han som ga sitt liv for menneskene”. Men jeg vil heller ikke avsløre for mye om dette. Dere får se den, og dømme selv. 

Men historien har også mye positivt, for all del, det er mye god historiefortelling også, og mange artige detaljer. Vi får også møte julenissen! Ganske fornøyelig scene det der. Det er mange av de. Men som sagt, de er spredd, det er mange dødpunkter, og filmens helhetsinntrykk trekker noe ned.

For barn er nok dette en bedre film enn hva LOTR er. Ikke minst fordi Narnia er langt mindre voldelig enn LOTR, men den er også lettere å få taket på, lettere å forstå seg på, og den er til dels vakrere enn LOTR siden man mister mye av råskapen som herjet Middle Earth.
Uansett gleder jeg meg til å se neste film i legenden om narnia, for utgangspunktet er meget bra, og nå som alt av introduseringer og sånt er ovenforstått, så bør det være klart for en storslagen eventyrfilm på høyde med LOTR!

Karakter: 4 av 6
 

Vurdert til: av 12 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Selv er jeg ingen stor fan av animasjonsfilmer. Riktignok har jeg sett noen, og noen har vært bra. Men når det kommer til denne sjangeren pleier jeg som regel å holde meg unna. Men ett forhold med ei fantastisk dame kan gjøre så mangt med en stakkars fjomp. Så nå ble det Lille Kylling på menyen, og for dere vegetarianere, så dreier det seg om filmen og ikke et lite sprellende fjærkre!

Lille Kylling har det ikke sånn veldig lett om dagen. Ikke nok med at han lever i skyggen av sin far, som var en stor baseballstjerne i sin ungdom (nå er han bare stoooor), men Lille Kylling hadde også en ulykkesalig opplevelse for ett års tid tilbake.
For du skjønner, det falt ned en bit av himmelen, den traff Lille Kylling rett i skallen. Som den patriotiske kyllingen han er, så varslet han hele byen, men beviset var borte når byen endelig reagerte.
Nå, ett år senere, virker alt til å være bra. Han kommer seg inn på skolens baseball lag, han og Anna Metanna begynner så vidt å bli bedre kjent, alt går egentlig hans vei. Selv om hans lille himmelhendelse ga han en del uønsket oppmerksomhet i form av avisartikler, radio sendinger, til og med en hollywood film. Men men, sånt overlever en liten kylling.
Problemet kommer først når det faller ned enda en bit av himmelen, og like etter er Lille Kylling og hans venner på flukt fra farlige romvesener.  Men vil den søvnige byen høre på Lille Kylling denne gangen? For alle har vel hørt om den lille kyllingen som ropte ulv ulv!!! 

Disney er kjent for kvalitet, de siste årene har de da spydd ut en del gode animasjonsfilmer. Men så har vi også hatt en del bra fra pixardreamworks. For min har det imidlertid blitt få minneverdige filmer. Men jeg har også alltid latt meg imponere over selve animasjonsteknikken. Noen ganger inneholder de både humor og gode historier. Da har man til dels lykkes i mine øyne.
Men Chicken Little har jeg aldri hatt lyst til å se. Hele konseptet har liksom ikke interessert meg. Det latet til å være litt for mye rettet imot barn. Jaggu kjekt man kjenner folk som har unger! Da får man sett sånt uten å betale ei krone!! Men så var det detta med tida da, den kan være verdifull den også! 

Dessverre fikk jeg mine mistanker bekreftet ved å se Chicken Little. Dette er en gjennomført barnefilm på omtrent alle mulig måter. Men om man er eldre, så kan man også oppdage visse referanser myntet på litt eldre.
Dermed har jeg ett problem. Det er det samme hva jeg skriver. Unger vil se filmen åkke som, det er få unger som leser mine omtaler. Og om de leste de, så ville de uansett ikke bry seg. Barn ser på filmer på en helt annen måte enn oss, eh, voksne.
For sett fra ett barns synsvinkel, slik jeg innbiller meg det i alle fall, så er denne filmen helt ok. Den er underholdende, enkel og morsom. Den har en såpass lettforståelig humor og et like lettforståelig budskap at det er få unger som vil ha problemer med å forstå den.

Budskapet er enkelt; samhold, respekt for hverandre, ikke mobbe hverandre, selv man er liten så kan man utrette store saker. For min del fungerte det ikke så godt, men nå har jeg som sagt ett litt gæli utgangspunkt med tanke på alderen. Ingen skal påstå at en 25åring ser på en barnefilm likt som en 6 åring!!

Men Chicken Little inneholder også scener som fikk meg til å le litt, ikke mye, men litt. Det er dessverre litt for lite igjennom en hel film.
Det som derimot var artig, var å jo se detaljer som var omtrent stjålet fra andre filmer. Jeg kjente enkelt igjen trekk fra filmer som predator, alien, og independence day. Bare for å nevne noen!

Det er også et småartig rollegalleri her. Den pinglete kyllingen som må redde verda, anna medtanna (den stygge andungen), Nurk E. Lurk (den karaokesyngende grisen), fisk på land og sånne saker.

Jeg kunne gjerne ha fortsatt denne omtalen ved å skrive litt om de norske stemmene, animasjonsteknikken, alt som skjer i filmen, regissøren og sånt. Men for å være ærlig ser jeg ikke poenget. Det er en barnefilm. La barna se den, de kommer garantert til å kose seg.
 

Karaktter: Nope, akkurat en så gjennomført barnefilm føler jeg at jeg ikke har ett godt nok utgangspunkt for å sette karakter på.
 

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

"Sometimes Style Can Get You Killed Jack." 

Jeg elsker disse “hvem lurer hvem” filmene. Riktignok finnes det en del råtne egg hvor plomma renner ut så fort etter fem minutter, men så har vi også de hvor egget blir bare bedre og bedre kokt, og til slutt byr på ei gylden plomme og ett fornøyd smil etter å ha fordøyd det.
Men nok ”egg-ologi”. I allefall for ei lita stund! 

Jack Vig er en meget begavet svindler. Tilgodesett av høyre makter med ett godt utseende, en meget skarp hjerne, og en taleevne til å dø av, svindler han alle han føler for. Talentet er i verdensklasse. Offerene vet aldri hva som traff dem. Sammen med teamet sitt later alt til å gå bra.
Men så skjer det fatale. De svindler en stakkarslig type, uten å vite at vedkommende jobber for byens mest hensynløse, og ikke minst sprøyte gærne, wanna-be mafia leder. En nattklubb eier som har sine møkkete fingre med i de fleste spillene. En fyr med ADHD. Hensynsløs. Brutal. Rik.
Takket være særdeles gode overtalelseevner kommer Jack og denne fyren til en overenskommelse; jack må svindle en enda større gangster for 5 millioner dollar!
Det er ingen underdrivelse å si at jack og gjengen står foran sitt livs største svindel. Men hvem lurer egentlig hvem? 

Og ikke minst, hvem lurer meg? Det ville jo vært en overdrivelse å påstått at markedet er i beite på denne typen filmer. Noen filmer er kongebra, andre suger, noen er bare ok. Akkurat som med alle andre sjangere.

Et produksjonscrew har en del veier de kan gå når de skal lage en høk-over-høk film. De kan lage den som en mørk, dyster og alvorlig liten sak. De kan blande inn humor. De kan lage den som en forførende affære. Eller de kan drite på draget ved å lage en film skal være mørk, dyster, alvorlig, humoristisk og forførende. Alt i samme pakke. Sånt går sjelden bra. Det beste er å velge seg ut en stil på forhånd, og jobbe som rakkern for å klare dette målet!
Noen filmer har gjort det sinnsykt bra på boxoffice toppen. Ta for eksempel Ocean’s 11 og 12. Jeg velger å bruke de som eksempel for dette er to filmer de fleste har hørt om.
Disse er ett godt eksempel på filmer som er forførende humoristiske. Helt kongefilmer. Uten tvil. Deres motsats kan man kanskje kalle The Last Seduction og China Moon som begge er langt dystrere, men i mine øyne også langt bedre.

Uansett er det confidence det dreier seg om nå. En film som legger seg ett sted imellom de jeg nevnte ovenfor. Den er ikke spesielt dyster eller forførende. Her er det den humoristiske vinkelen regissør James Foley og manusforfatter Doug Jung har valgt.
Historien er som sagt en standard høk-over-høk sak. Ett utgangspunkt som gir gode muligheter for å drite seg ut ved å lage plottet altfor inkløkt, men også et utgangspunkt som gir gode muligeheter for å holde det på et sådan plan at publikummet klarer å følge med mens de lar seg underholde. Confidencer er nettopp en slik en film.
Det kan bli litt vanskelig å si noe om handlinga uten å avsløre noe, men i forsøk på å gi dere en liten forsmak, så kan jeg si det slik at denne filmen byr en rikelig mengde tvister. Man er aldri helt sikker på hvordan det henger sammen. I alle fall sleit jeg litt første gangen. Ikke med å forstå filmen, eller henge med. Men jeg klarte ette å forutse slutten. Og det er ett meget bra tegn på at den er bra!

Vi møter som sagt Jack Vig og hans crew som skal svindle en korrupt bankeier. På laget sitt har Gordo og Miles og Al. Sistnevnte blir for øvrig drept tidlig i filmen, og dermed er grunnlaget lagt for deres største svindel. Men med seg på laget får de også en bodyguard fra han bareieren de først svindlet, og en forrykende rødtopp. Dessto flere personer, dessto flere tvister kan man ha.
I kombinasjon med skuespillerene lykkes denne filmen på det meste uten å fremstå som ett mesterverk. Merkelig? Kanskje. Men jeg skal prøve å forklare litt.
Det er som sagt nok av tvister, og ja, det kan bli litt mye å holde styr på. Men, det er aldri for drøyt. Som publikum blir man nysgjerrig på hvordan detta henger sammen, og ikke minst, takket være ett meget humoristisk manus blir man også underholdt på flere plan enn nysgjerrigheten. Jeg er glad dette egget ette var råttent! 

Doug Jung beviser også med denne filmen at har noe å tilføre til en allerede velbrukt sjanger. Mannen har ved hjelp av filmer som Who’s That Girl, Fear,  og ikke minst den undervurderte The Corruptor vist oss at han har sin egen filmstil, og at han er glad i å eksprimentere med kamerabruken. Sin filmatiske stil viderfører han dermed til Confidence, blander inn en del nytt (til å være han) og byr oss på en meget sterk film visuellt sett. Her tenker jeg mest på klippinga, og omgivelsen. Miljøene er mer enn virkelig nok. Og mannen kaster aldri bort tida si, han dveler ikke ved ubetydelig saker.

Foran kameraet har de samlet ett knipe undervurderte og meget dyktige skuespiller. Som såkalte støtte skuespillere møter vi på Paul Giamatti (american splendor anyone??), Brian Van Holt, Donal Louge og Luis Guzman bare for å nevne noen. Joda, de er dyktige, de underholder. Spesielt Paul Giamatti. Men det er aldri hos de verken filmens, eller publikummet’s fokus ligger.
I hovedrollene møter vi Edward Burns, Rachel Weiz og Dustin Hoffman! For de fleste var det bare en stor stjerne blant disse tre. Dustin Hoffman ikke sant? Greit, da får jeg vel si litt om han først da.

Dustin er en skuespiller som har prestert meget godt i meget mange filmer. Det vil ta for lang tid å ramse opp. Men la meg bare si det slik at mannen vant oscar for Rain Man tilbake i 1989, samt en stor mengde andre prestisjetunge priser. Det første som slo meg i Confidence var visse karaktertrekk hos Winston King som minte meg veldig om nettopp Rain Man. Det hersker ingen tvil om at Hoffman bruker litt av ”Rain Man” når han portretterer Winston King, men han legger også til så mye annet, og byr på en gjennomført herlig fremføring av denne sprøyte gærne tullingen!!

Hva så med Rachel Weiz da? Den utrolige søte jenta som egentlig aldri har oppnådd den virkelig store stjernestatusen. Joda, de fleste har nok hørt om hun, men få setter hun i samme klasse som for eksempel Julia Roberts. Weiz underholdte oss stort i de to Mummy filmene. Hun ga en meget god rolleprestasjon i Runnaway Jury. Og hun imponerte stort i Enemy At The Gates. I Confidence virker det som om hun har hatt det rimelig artig på settet, og at hun har fått forholdsvis frie tøyler når det gjelder å fremstille rollefiguren Lily. Her snakker vi ei gjennomført forførende sexbombe. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ble litt betatt av denne rollefiguren. Rachel bruker alt hun kan, her snakker vi kroppsspråk, blikk, uttale, you name it and she’s got it! Helt mot slutten av filmen kommer det da også ei scene hvor jeg stille i mitt indre bare tenkte ”wow”!
Hennes partner in crime for å si det slik, heter Edward Burns. Selv har jeg fint lite erfaring med denne mannen, så jeg får nok ette dratt noen sammenligning mot noen av hans andre roller.
Men i Confidence derimot, å fytti rakkern for en type. Nei, mine komplimenter er 100% fri for homoseksuelle undertoner! Men Burns byr på en pokker så god rolletolkning. I rollen som Jack Vig er han stilsikker, morsom, alvorlig, han er alt. Det er en fryd å se på. Han, sammen med Weiz, eier filmen. Det er lenge siden vi har sett en så gjennomført sjarmerende svindler. Sjarmerende blir kanskje feil ord, men det får gå. Det er bare gjennomført artig å se på! 

Og jo, jeg vil bare nevne en skuespiller til. Morris Chestnut. En skuespiller som kan spille langt mer enn bare en type roller. Før Confidence bydde han da også på en kongetofremførelse i Half Past Dead hvor Steven Seagal hadde hovedrollen. I Confidence viderefører han mye av tøffheten, og det er ikke til å legge skjul på at jeg gjerne kunne tenkt meg at han fikk mer screen time i Confidence.

Men nå har det vært mye positive ord. Da er det på tide å gripe fatt i det negative. Det er faktisk det, tro det eller ei. Og det negative er faktisk alt som står ovenfor. Hæ tenker du kanskje?
En av de viktigste årsakene til at filmen er såpass grei å få tak på, og at den er såpass underholdende, er nettopp at den er såpass enkel. Den blir en anelse ”lett”, riktignok har du en del tvister du må holde styr på, men det er såpass greit at man neppe bryr de små grå for mye.

Nå har jeg ett dilemma. Så mye positivt, og så en påstand om at det samme er negativt for filmen. Og så må jeg forklare det. Vel, det er negativt i den forstand at filmen kunne vært så langt mye bedre, den kunne vært langt mer minneverdig. For du bruker ikke lang tid på å glemme den dessverre. Men om du blir underholdt så lenge den varer? Så absolutt ja!

Konklusjonen min er at Confidence er glitrende popcorn underholdning som underholder, men ikke imponerer. Allikevel er den langt over gjennomsnittet, men mangler litt for å nå toppen. Anbefalles gjør den.

Karakter:  4 av 6.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Oppfølgere. Det er snart jeg søker om få patentert dette som en egen sjanger. En sjanger som kjennetegnes ved lavere kvalitet enn forgjengerne til tross for langt høyere budsjett. Og ikke minst kjennetegnes de med en enorm idetørke når det kommer til fornyelse. Joda, unntak forekommer, det er bare så langt imellom de. Langt var det også imellom de foreløpige Bad Boys filmene. 8 år er ei stund altså. Så er spørsmålet; har det vært verdt ventetiden? 

Mike Lowrey og Marcus Burnett er back in action. Denne gangen er det en hensynsløs colombiansk narkosmugler som skal taes. Selvfølgelig ønsker deres sjef at det skal gå stille for seg, men han bør kanskje ikke altfor høye forhåpninger om dette.
For midt i denne operasjonen står lillesøsteren til Marcus. Faren er stor, men hvem som er farligst av narkobaronen Johnny Tapio og de politimennene er fortsatt ett åpent spørsmål! 

Dette blir litt merkelig. Først åpner jeg omtalen med å skrive om oppfølgere og deres mangel på originalitet, og så må jeg skrive en slags oppfølger-anmeldelse i underkant av 10 timer siden jeg skrev anmeldelse på filmens forgjenger. Faren er at denne omtalen lider av oppfølgersyndromet, og ender opp som en kjedelig og repetativ liten sak. Men jeg lover, jeg skal gjøre mitt beste for å unngå det. Bare ikke spreng postkassa mi om jeg mislykkes!

Oppfølgere skal være større, dyrere, de skal bringe tilbake karakterene fra deden foregående filmen(e) og de skal liksom by på noe nytt. Bad Boys 2 både feiler og lykkes.
Selvfølgelig bringer den tilbake de to store stjernene fra den første filmen; Will Smith og Martin Lawrence. Men den byr også på nye fjes som Gabrielle Union og Peter Stormare.
Produsenten er fortsatt Jerry Bruckenheimer, regien tihører også denne gangen Michael Bay. Man bør seriøst ikke forvente mye av denne filmen. Originalitet? Ja både og faktisk. Konseptet er det samme. Her møter vi to politimenn som har en lei tendens til å gå litt langt i sin jakt på forbryterene, og vi får møte en semi-gærn skurk, og det flettes inn en liten kjærlighetshistorie. På toppen av det hele pøses det på med action og humor.

Filmens uoriginale side kommer rett og slett av at denne oppfølgeren er for lik sin forgjenger på mange måter. Historien er foruroligende lik. Humoren er den samme. Plottet er like tynt, og hver gang man merker at manusforfatterne har slitt litt, så dukker det opp ei actionscene. Og det er ikke sjelden det dukker opp ei actionscene i denne filmen!
Men når dialog og historie suger, da stilles det visse krav til actionscenene. BruckenheimBay lyktes til ett visst punkt i den første bad boys filmen, men dessverre lykkes de ikke like godt med denne oppfølgeren. Joda, actionscenene kommer tettere, og de er langt mer heftig enn hva de var i den første BB filmen. Problemet er bare det kan gå litt langt til tider. Moral er noe som ikke hører hjemme i denne filmen. Det skytes vilt rundt seg, folk dør i et tempo selv Rambo ville ha blitt misunnelig over. Og noen ganger går det langt over streken. De fleste har sikkert hørt om scenen hvor det hagler lik utover gaten, ut av en bil i full fart. Hvor likene havner under hjula, og deles`? Vel, det er makabert! Jeg husker godt første gangen jeg så denne filmen, til tross for å være makabert, så ble det litt artig. Det var så morbid og så drøyt. Men nå funker det ikke like godt. De kunne godt ha spart seg synes nå jeg. 

Jeg vet ikke om noen husker noe ifra min anmeldele av den første BB filmen, eller om noen overhodet har lest den. Åkke som kom jeg med følgende påstand: ”filmen kan deles opp i to deler: sluttsekvensen og resten av filmen”. Dette kom av en sluttsekvens som var langt heftigere og langt mer underholdende enn noe annet i filmen. Kvalitetsforskjellen var enorm. Denne forskjellen har imidlertid blitt noe såder utvisket i bb2. Men om den er der? Ja så absolutt. Bay og bruckenheimer har åpenbart lagt opp løpet slik at filmen egentlig bare er oppvarming til sluttsekvensen. Nok en gang er det bare å gi de ros for slutten. Det er så utrolig kongeheftig. Kuler flyr raskere enn supermann i større mengder enn gresshoppene gud visstnok sendte over jorda for noen tusen år tilbake. Flammene står himmelhøyt, enhver garvet pyroman blir nok blaut i buksa av detta ja, og ting ødelegges. Ting ødelegges i en forrykende fart, og i en forrykende mengde. Alt som kan ødelegges, ja det skal ødelegges. Man kan liksom ette unngå å dra på smilebåndet når smit, lawrence og union tar en diger hummer og pløyer igjennom en liten brakkeby. Altså, igjennom husene for å være nøyaktig.

Så, actionscenene er mer overdrevet. Dessverre er også alt annet det. Dialogen er håpløst dum til tider, totalt uengasjerende. Noe humoristisk kan det da også være, men dette er stort sett takket være Smith.
Smith viser da også her at han har utviklet seg som en skuespiller siden den første bb filmen. Ikke at han har en langt bedre rolle, men det er tydelig at mannen har blitt langt mer varm i trøya. Selvtillita har nok vokst en del iløpet av de 8 årene ja.

Verre er det med Martin Lawrence. Jeg likte ikke denne mannen i bb1, jeg liker han enda mindre i BB2. For en plagsom tulling. Greit at han skal være en motsats til Will Smith, men det finnes da grenser.  Selv om man har kjøpt seg en ferrari og ønsker seg en motsats, så kjøper man da ette en røten haug av en volvo 240 med rosa terninger dinglende!! Lawrence er også av den typen som skal ta den lenger ut enn i den første filmen. Det ender bare med at han blir enda mer plagsom, og til tider virker han rett og slett maltplassert.

Men hva så med Tea Leoni? Dama jeg falt for. Joda, hun er borte hun vettu. I stedet er det Gabrielle Union som fyller rollen som sexy-jente-midt-i-en-farlig-situasjon. La oss bare si det slik at Union ette er noen ny Leoni. Union hører nok mer hjemme i typiske tennåringsfilmer. Dessverre.

Litt mer gledelig er det å se på Peter Stormare. Man kan liksom ikke si påstå at svenskene ette er et gærnt folkeslag etter å ha sett Stormare briljere i rollen som russisk gangster. Rimelig fornøyelig!
Verre er det ikke med Joe Pantoliano. Han var artig i den første, i nr 2 er han fortsatt artig til tusen. Pluss at han får mer screentime. Sånt kan jeg godta med ett smil! 

Men når det er bare en skuespiller som faktisk imponerer, så har jeg lett for å flytte fokuset over til noe annet. Plutselig dukket det opp ett kjent fjes. I alle fall trodde jeg det. Gary Nickens. Han dukket riktignok opp i The Island. Men jeg mente fast bestemt på at jeg hadde sett han i en drøss andre filmer. Men da må det være en som ligner! Uansett er Nickens mannen man ikke vil kødde med. Svær, kraftig, skalla og ett pokker så langt geiteskjegg. Pokker så tøff fremtoning på denne mannen!

Hva skal man så konkludere med?

Smith er bedre, stormare er kul, men resten av hovedrolleinnehaverene skuffer. Actionscenene er drøyere, til tider mer underholdende, g til tider for drøye. Filmens dialog er platt. Dette er en ren actionfilm. Men jeg syntes den skuffet, selv som en reinspikka actionfilm.

Karakter: 3 av 6

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

1995 var året den store vide verdenen skulle bli introdusert for en av 90 tallets største stjerner. Will Smith var navnet. Filmen var Bad Boys. En actionfilm som for mange står som en slags milepæl. Selv har jeg sett filmen noen få ganger for å si det mildt, men det begynner å bli en stund siden.
Det er ikke ofte jeg er nervøs for å se igjen en film, men jeg var det nå. Jeg satt der, med en gnagende følelse av at denne filmen burde stå i hylla. Hvorfor ta kjangsen på å ødelegge gode minner? 

Mike Lowrey og Marcus Burnett er to av Miami’s dyktigste politimenn. Nylig nådde de da også karrieretoppen med ett beslag av heroin for 100 millioner dollar! Livet ligger foran de to, nå bør alt gå som smurt. Men det gjør det så absolutt ikke.
Like etter beslaget blir politistasjonen ranet for nettopp heroin for 100 milloner dollar! Med internal affairs og nedleggelse-spøkelset hengende over seg, får de frie tøyler til å gjøre det de må for å få tilbake heroinen.
Men selv om de to er bad boys for life, så er de kanskje ikke helt klare for hva som venter de….. 

Jeg tror nok at jeg hadde til dels rett når jeg var nervøs for tidens tann. Nå, 11 år etter premieren, fremstår filmen som todelt: man har sluttsekvensen, og resten av filmen.
Men litt mer om dette litt senere. 

Nå har vel de fleste hørt om Will Smith. Med filmer som de to Bad Boys filmene, Independence day, Men in black, enemy of the state, Ali og Robots har han opparbeidet seg ett meget solid rykte som skuespiller. Men mannen hadde også en lysende karriere som rapper, frem til det lyset ble slukket. Selv har mannen uttalt at han sover ekstremt lite grunnet sin boblende kreativitet. Han om det.
Bad Boys er filmen som kicka i gang hans karriere, dette var den første store blockbusteren, og filmen som alle snakket om. Med seg på laget fikk han komikeren Martin Lawrence, Tea Leoni, Tcheky Karyo og Joe Pantoliano, og Marg Helgenberger.

Disse var filmens ansikt uttad, men bak fasaden var ikke navnene mindre imponerende.
Den hellige treenighet. The golden trio. Produsentduoen Don Simpson og Jerry Bruckenheimer, og regissøren Michael Bay. Nå i 2006 er det ingen overdrivelse å si at disse tre har blitt synonymt med heidundrande actionfilmer i multimilliondollarklassen.
Det skal være fett, det skal smelle, det skal være kult, og det skal underholde. Historie og sånt kommer ofte i andre rekke.

Men hva skal man egentlig gå innpå først? Skuespillerene, handlingen, actionscenene?
Eller skal man blande litt? Njet, ette i dag. La oss først gå litt mer innpå selve historien i bad boys. 

Eller skal man si mangelen på en historie? Dette er en straight-up actionfilm om to politi-kompiser som må ta knekken på en fryktet skurk. Så slenger mann på ett par damer, og vips, så har man grunnlaget for bad boys. Det er nettopp dette som tidligere i anmeldelsen fikk meg til å påstå at bad boys kan deles opp i ”sluttsekvensen og resten av filmen”. For selve historien er oppbrukt til tusen, og selv om den ikke var det, så er den ikke videre interresant. La oss si det slik at om man tok vekk actionscenene i bad boys, vel, for det første ville filmen hatt en spille tid på ca 45 min, men den ville også vært dørgande kjedelig. På en annen side har jo aldri verken bay, bruckenheimer eller simpson påstått at de var ute etter å lage en dramafilm med bad boys da. For her er det action som står i fokus. Det skal smelle høyt og ofte. Det skal være drøyt. Actionscenene i denne filmen er ikke bare ment å underholde, men de skal også bygge opp under filmens tittel; bad boys. Slemme Gutter. Da kan de ikke oppføre seg som normale velloppdragene purker.

Og det er her skuespillerene kommer inn. De skal tross alt holde publikummets interesse oppe mellom alle actionscenene. Og de skal underholde oss i actionscenene.
De lykkes da sånn halvveis.
Halloooo, Martin Lawrence? Joda, han hadde sikkert ett godt rykte som en stand up komiker I 1995, men jeg har aldri likt humoren hans. Da hjalp det lite at han overførte dette til bad boys. Jeg synes seriøst at denne mannen overspiller og blir rett og slett for drøy og masete. Jeg takler det bare ikke. Sett gjerne Will Smith sammen med en hyperaktiv artig partner, men velg i alle fall en som ikke er ett irritasjonsmoment!

Will Smith da stakkar. Han skal både være kul, frekk, artig, sexy, partner til Lawrence, og høydepunktet i filmen. Høydepunkt og høydepunkt. Det kan diskuteres. For all del, det er fullt forståelig hvorfor Bad Boys er filmen som kicka i gang karrieren hans. Smith har en slags medfødt kulhet som han viser til det fulle på storskjermen. Men husk at dette var hans første store blockbuster, og man kan tydelig se at mannen holder litt tilbake. Sammenlign gjerne med senere suksesser fra denne mannen, så ser dere at han slapp seg rimelig mye mer løs i senere filmer.
Men det er tross alt Lawrence og Smith som skal være filmens to slemme gutter. Da må man ha en kjemi der, joda, den er der og de to har ett meget bra samspill. Ikke sjokkerenede er det vel trygt å si at Smith utspiller Lawrence i hver eneste scene!

Hm, nå må jeg vel ha fulgt ”den offisielle guiden for å skrive en anmeldelse”. Begynte med de bak filmen, og tok så for meg filmens hovedstjerner. Da er det naturlig å gå videre til støtteskuespillerene. Om jeg skal følge denne malen, så bør støtteskuespillerene få mindre skryt, og ikke minst mindre tekst skrevet om seg. Eneste problemet er at jeg da ville ha gått imot mine egne prinsipper; for her skal det skrives positivt til tusen!!!!! Det er fordelen ved å ikke få betalt for å skrive anmeldelser, man har ingen som kan bestemme hvordan resultatet skal være!!!

Skurken i filmen, en slags fransk satan, en brutal jævel, en real drittsekk som dreper uskyldige kvinner uten å blunke. Tcheky Karyo! Denne mannen er noe av det bedre Frankrike har bydd oss på! Han har spilt mye rart, og ikke alt er like bra. Men noen husker kanskje at han spilte klin kokos purk i Kiss of the dragon med Jet Li? Da husker dere kanskje også at han var det mest positive ved filmen! Han spilte også en rimelig gærn purk i den høyst undervurderte Doberman!

I bad boys får han nok en gang spille gal mann. Med stort hell kan jeg avsløre. Han har ikke så mange humoristiske kommentarer, han gjør sjelden noe morsomt. Men, han skal fremstille en skurk, og det gjør han med glans. Det har nok noe med karisma å gjøre. Man kan liksom ikke unngå å få sansen for han i en skurkerolle!

Men så til rosinen i pølsa, etter nesten 2 a4 sider med tekst er det på tide å få gravd den ut!

Ladies and gentlemen, i give you Tea Leoni. Og dermed datt mange ut. Her komer ett lite kræsjkurs: Dette er dama som aldri kommer til oppleve den suksessen hun f
ortjener. For min del kommer jeg aldri til å glemme hennes opptredener i Jurassic Park 3, People i know, The Family Man, Bad Boys, og deep impact. Altså bare mindre filmer. JP3 og People i know var heller ingen højdare, men allikevel ser jeg på de tom Leoni’s filmer for å si det slik. The Family man falt meg godt i smak, det samme gjorde deep impact. Nok en gang Leoni’s filmer i mine øyne. Hva mener jeg så med det? Jo, Tea Leoni er dama med sto D. Man kan gjerne bruke fjortissbeskrivelser som ”dødsdeilig”, men man kan også prøve seg på en litt mer voksen fremgangsmåte. Tea har utseende med seg, hun har det, selv synes jeg at denne dama er griselekker, men for min del er det ett par andre ting som virkelig tiltrekker meg. En ting er ansiktet hennes. Hun er rett og slett pen. Og hun får liksom frem alle mulig følelser med dette søte ansiktet. En annen ting som er genialt med denne dama er jo stemmen. Jeg ga vel både Brittany Murphy og Lori Petty skryt for det samme, men de har ikke mye å stille opp med imot Leoni. Og når man har alt dette, samt personlighet, gode skuespilleregenskaper, og en sinnsykt sterk karisma, da har man lykkes. Jepz, detta er min mening, og mange vil sikkert argumentere med at ”om hun er så sinnsykt dyktig og fin, hvorfor har hun ikke fått større roller?”. Alt er subjektiv. Jeg kan da ette sitter her og skrive meninga til annen filmanmelder. Jeg er da ingen sekretær heller.
I bad boys er det Leoni som stjeler scener. Det er hun som stjeler oppmerksomhet fra Lawrence, Smith og Karyo. ENJOY!! 

Bad Boys er som sagt en actionfilm. Det pøses på med små og store actionscener hver gang dialogen skranter. Greit nok det, men frem til sluttscenen, så fremstår filmen da også som en halvhjertet actionkomedie som sliter med å finne sin egen identitet.
Den blir imidlertid reddet av til dels gode actionscener, og en regissør som har ett helt eget filmatisk preg over seg. Man kjenner igjen Bay’s arbeid uten problemer.
Men, så kommer sluttsekvensen. Da eksploderer det. Det sier bang. Denne sekvensen er smelltøff, og alene fortjener den en meget sterk karakter. 

Da blir problemet følgende: man sitter igjennom mesteparten av filmen med en grei følelse. Det går liksom helt greit. Men så blir man så grundig underholdt under sluttsekvensen. Restultaet er at helheten av bad boys kunne vært bedre. Den er ingen klassikker. Den er ikke så imponderende. Den er ikke så hard. Men vi er i 2006, filmen er sett flere ganger før, jeg har sett langt heftigere filmer som har kommet etter bad boys. Hva skal man så si? En film som konge når den kom, men som ikke har tålt tidens tann? Se den og dømm selv. Nå har jeg skrivekrampe.

Karakter: 3 av 6

Vurdert til: av 10 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende